Jahn Otto Johansen

Journalist og forfatter. Foreldre: Kjøpmann Johan Johansen (1900–86) og Ella Lajord (1902–74). Gift 20.3.1965 med lektor, fil.kand. Siv Kirsten Krützen Anderson (17.8.1937–), datter av Albin Anderson (1910–) og Elsa Krützen (1912–).

Jahn Otto Johansen har vært journalist og senere NRKs utenrikskorrespondent i mer enn 40 år og har gjennom årene skrevet over 60 bøker. Skriveglede og allsidige interesser har gitt ham en sterk posisjon i norske massemedier. Han er en av de få i norsk presse som kan kalles et renessansemenneske. Han liker det og legger ikke skjul på at han har forsynt seg godt av livets gleder. Han elsker god mat og drikke, priser intelligente kvinner, er opptatt av bildende kunstnere, fryder seg over debatter som varer til langt på natt og ferdes omkring i verden med største selvfølgelighet.

Etter læretid i Porsgrunn Dagblad og Varden i Skien studerte han geografi og etnografi ved Universitetet i Oslo. 1956 ble han utenriksmedarbeider i Morgenposten i Oslo. Han lærte russisk ved Forsvarets russiskkurs og hadde flere stipendopphold i Warszawa og Washington. 1966 kom han til NRK som utenrikssjef i Dagsrevyen. Stillingen passet ham. Morgenpostens økonomi kunne ikke tilfredsstille en ambisiøs og reiselysten utenriksmedarbeider. Annerledes i NRK, der skulle store begivenheter i utlandet dekkes av egne medarbeidere.

Det spesielle miljøet i kringkastingsbygget på Marienlyst kunne skremme nyansatte. Selvgodheten hadde god grobunn hos mange programmedarbeidere, noen steder var det samarbeidsproblemer, og mange medarbeidere var gått trett og spredde misnøye, som ble sittende i veggene. Men Jahn Otto Johansen trivdes, var trygg på seg selv og hadde i mange år suget inn inntrykk som skulle komme ham til nytte senere. Sjelden følte han seg underlegen i diskusjoner med langt mer erfarne kolleger og norske eller utenlandske diplomater. Han hadde en egen evne til å bli kjent med betydningsfulle personer, noe han beviste for fullt i senere virksomhet som NRK-korrespondent.

Den første av disse oppgavene var i Moskva, dit han flyttet 1975. Han hadde vært der tidligere som utsendt medarbeider, og interessen for Øst-Europa hadde han hatt siden sin første tid i Morgenposten. Da han kom til NRK, hadde han allerede skrevet fire bøker om forholdene bak jernteppet. De to første årene i NRK kom ytterligere tre bøker.

Moskva-oppholdet ble kortere enn avtalt. 1977 fikk han tilbud om å bli sjefredaktør i Dagbladet, sidestilt med redaktør Arve Solstad. Johansen skulle ha ansvar for kultur og kommentarer, Solstad for nyheter og reportasje. En utmerket fordeling, mente mange av avisens medarbeidere; de så i Johansen en åndslivets forsvarer. Arve Solstad regnet de som en blanding av hestehandler og kommersialist, ifølge avisens 125 års-jubileumsbok.

De to gikk godt sammen i hverdagen; uenige kunne de ofte være, men det gikk raskt over. Det viktigste for dem var å tenke fremover. Konkurrenten VG økte jevnt, og opplagsgapet mellom avisene ble stadig større. Det skyldtes først og fremst VGs tabloidformat, som kom 1963, og at avisen gjennom årene fikk stadig bedre og mer selgende førstesider.

Diskusjonene om overgang til tabloidformat var omfattende og langdryge i Dagbladet. De fleste mente det var nødvendig å gå over til “globoid-format”, som Dagbladet harselerte med da VG skiftet format. Men sterke folk kjempet imot. Først 1983, 20 år etter VG, var omleggingen klar. Et år senere sa Jahn Otto Johansen farvel til Akersgata og gikk tilbake til Marienlyst.

Han hadde savnet den raske og personlige journalistikken, og etter vel et år som kommentator i NRK Fjernsynet var han tilbake som korrespondent, denne gangen i Washington, D.C. I en femårsperiode dekket han det amerikanske kontinent for radio og fjernsyn før han 1990 kom tilbake til Marienlyst som utenrikssjef. Etter nye fem år gikk turen til Berlin som korrespondent. Han dekket også deler av Øst-Europa, som han også hadde gjort som Moskva-korrespondent 20 år tidligere.

Ved siden av sine faste journalistiske oppgaver skrev Johansen regelmessig bøker om utenrikspolitikk, rasisme og generelle samfunnsproblemer. Reisebeskrivelser, kunstnerportretter og personlige erindringer er også med i hans rike forfatterskap. Enkelte ganger merker man at han har hatt knapt med tid, men langt de fleste av bøkene bygger på solide kunnskaper, egne observasjoner og aktuell informasjon hentet fra hans betydelige nettverk. Med velpleiet språk, kjent fra radio og fjernsyn, blir hans bøker ofte bestselgere.

I sitt omfattende arbeid har Jahn Otto Johansen alltid tid til å være med på trivelige arrangementer, særlig kulinariske begivenheter. All slags fiske hører med til hans mange hobbier, og hans tilberedning av fisken er viden kjent. Det er også hans bil, som hans gode venn Ludvig Eikaas har dekorert fra hjul til tak.

Verker

    Et utvalg

  • Til Ungarn, 1957
  • Rapport fra Sovjet, 1963
  • Tsjekkoslovakias skjebnetime, 1968
  • Rapport fra Kina, 1972
  • Jøde og araber, 1974
  • Russisk nærkontakt, 1978
  • Min jiddische mamma, 1980
  • Ludvig Eikaas, 1981
  • Gunnar S., 1982
  • Inn i Amerika, 1987
  • Sigøynernes Holocaust, 1989
  • Skumring i øst, 1991
  • Ingólvur av Reyni, 1993
  • Lutefisk. Tradisjon – tilberedning – tilbehør, 1997
  • Reisebrev fra det andre Tyskland, 1997
  • Erindringer fra en stor og en liten verden, 1999–2004 (I grenseland 1999, Kald krig og varme vennskap 2000, Medier, makt og mennesker 2001, Hjem til Europa?, 2004

Kilder og litteratur

  • HEH, flere utg. 1968–94
  • G. C. Wasberg: Norsk presse i 100 år. 1820–1920, 1969
  • Pressefolk, 1970
  • H. F. Dahl (red.): Utskjelt og utsolgt. Dagbladet gjennom 125 år, 1993
  • SNL, bd. 8, 1997
  • Y. Holm (red.): Sværta. Morgenposten – en gang Norges største avis, 1999
  • H. F. Dahl: Over til Oslo. NRK som monopol 1945–1981, bd. 3 av d.s.: NRKs historie, 1999

Portretter m.m.

    Kunstneriske portretter (et utvalg)

  • Litografier av Ludvig Eikaas, 1980, 1981 og 1982
  • Byste (kobber) av Arnold Haukeland, 1984
  • Byste (bronse) av Nils Aas
  • Avistegninger av bl.a. Audun Hetland (1975), Ulf Aas (1975, 1983), Pedro (1977), Finn Graff (1978, 1983), Hans Normann Dahl (1978, 1984), Gösta Hammarlund (1983, 1986)
  • Tegning av Steve Mendelsohn i Washington Post 1983

Forfatter av denne artikkelen

Det er det gjort 0 endringer i denne artikkelens nettversjon.