Ramm ble i 1929 ansatt som sekretær i Tannlegeforeningen med en arbeidstid på én time per dag fem dager i uken. Da tittelen i 1932 ble endret til generalsekretær, ble kontortiden fastsatt til fire timer daglig. 1938 søkte Ramm om permisjon for å tiltre stilling som bestyrer av den nyopprettede Oslo kommunale folketannpleie, som skulle ta seg av aldersgruppen 3–7 år og 16–18 år. Året etter fratrådte han generalsekretærstillingen og ble i Oslo kommune til han gikk av med pensjon i 1957.
Ramms tid som generalsekretær bød på mange utfordringer, spesielt kampen mot kvakksalvervirksomhet. Da Stortinget i 1927 hadde vedtatt lov om tannlegers rettigheter og plikter, trodde man at tanninnsetting hos ikke-tannleger ville bli forbudt. Da det ble klart at denne virksomheten kunne fortsette, ble det en kampsak å få til lovendring.
I 1934 sendte foreningen et forslag til Stortinget, og det pågikk en intens og vellykket lobbyvirksomhet fra foreningens og spesielt generalsekretærens side dette året. Tannlegeloven fikk i 1935 et tillegg med konkret forbud for andre enn tannleger å yte tannbehandling. Ramm satte også spor etter seg i foreningen som en dyktig sekretariatsleder og formann for to lovkomiteer som førte til modernisering av organisasjonen.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.