James Christian Meinich Hanson skapte seg et høyt aktet navn innen den amerikanske bibliotekverden som leder av katalogseksjonen ved Library of Congress i Washington, D. C. og i etableringen av et ensartet regelverk for katalogisering i biblioteker i USA og Storbritannia. Hans posisjon ved Library of Congress førte til at mange nordmenn fikk sin bibliotekutdanning og praksis der før det fantes bibliotekskole i Norge.
Jens Hansen – som han var døpt – tilbrakte sine første barneår på gården Sørheim i Nord-Aurdal i Valdres, som andre og yngste sønn i en søskenflokk på 8 barn. I sine memoarer uttrykker han stolthet over morens fine aner, bl.a. slektskap med den familien i Vang som antas å ha vært modell for Jonas Lies Familien på Gilje.
Familien Hansen levde imidlertid i trange kår, og fremtidsutsiktene i Norge var dårlige. 1873 bestemte foreldrene seg for å sende Jens – eller James, som han senere kom til å kalle seg – til Amerika, der morens halvbror Hans Røberg, som bodde i Decorah, Iowa, hadde tilbudt seg å betale for utdannelsen til et av sine søsterbarn.
Hanson fikk sin utdannelse ved Luther College i Decorah, hvor han tok B.A.-graden 1882. Deretter studerte han i to år ved det lutherske Concordia Seminary i St. Louis, Missouri, men uten å utdanne seg som prest. Han flyttet i stedet til Chicago, hvor han en tid livnærte seg som lærer, bl.a. med kveldsundervisning for voksne immigranter. 1888 begynte han på videregående (graduate) studier i historie ved Cornell University i Ithaca, New York. Men han maktet ikke å finansiere oppholdet ved Cornell, og 1890 søkte han og fikk en stilling ved det nylig åpnede Newberry Library i Chicago. Biblioteket hadde et svært anerkjent personale, og det var her Hanson fikk sin grunnleggende utdannelse i bibliotekfag.
Etter tre år i Chicago ble Hanson 1893 ansatt som katalogsjef ved biblioteket til University of Wisconsin i Madison. Her ble han i fire år, inntil han 1897 ble kalt til Library of Congress (LoC) som sjef for dets katalogseksjon. Dette store biblioteket var da i ferd med å flytte inn i sin nye bygning. Katalogiseringen av LoCs samlinger var ufullstendig og ikke alltid riktig; det eksisterende systemet var dårlig egnet til å møte de nye krav som oppstod etter hvert som samlingene vokste.
Hanson tok på seg en fullstendig bibliografisk reorganisering. Han gav senere alltid sin etterfølger Charles Martel æren for å være “hovedarkitekt” for den nye ordningen, men som Edith Scott viser i sin avhandling om Hansons katalogiseringsarbeid, var både konseptet og notasjonen hans. Han valgte et kortsystem med en størrelse på kortene som senere ble benyttet verden over, og han utviklet et klassifikasjonssystem etter ordlisteprinsippet, med en enkel alfabetsekvens for hvert spesifikt oppslag. Særlig i emneordlisten i katalogen, men også ellers, krevde imidlertid de store og kompliserte samlingene en utvidelse og en modifisering som Hanson etter hvert bygde inn i regelverket for katalogisering. Hansons standardiseringsarbeid og det kortsystemet han utviklet og som ble gjort kjent av Library of Congress, revolusjonerte katalogiseringen i amerikanske biblioteker.
Det var som formann i den britisk-amerikanske katalogiseringskomité at Hanson 1904 fikk til en avtale mellom American Library Association og Library Association of Great Britain. Der la han grunnen til et regelverk, kalt Catalog Rules, Author and Title Entries, som ble vedtatt 1908 og som i nye utgaver og revisjoner er i bruk verden over.
Fra 1910 til sin avgang 1934 var James Hanson knyttet til University of Chicago, først som meddirektør (fra 1927 direktør) i biblioteket og fra 1928 som professor. Samme år deltok han etter oppdrag fra Carnegie Foundation i en omorganisering av de unike samlingene i Vatikanbiblioteket i Roma. Hanson var en flittig bidragsyter til norskamerikanske aviser og publiserte en rekke rapporter og memoranda om bibliotekarbeid. Et hovedverk kom ut 1939 med tittelen A Comparative Study of Cataloging Rules Based on the Anglo-American Code of 1908.
James Hanson hadde store kunnskaper, bl.a. ferdighet i 16 språk; han hadde stor personlig integritet og var interessert i sport, hvor han særlig hevdet seg i baseball. Han hadde en vennlig og liketil personlighet, som gjorde ham respektert og likt blant kolleger så vel som studenter. 1928 ble han utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden.