Johan Christian Heuch var biskop i Kristiansand i 15 år. Han var kjent som en slagferdig og stridslysten debattant, en ualminnelig dyktig predikant og en frodig biskop.
Ved inngangen til 1800-tallet var Heuch-slekten trolig den rikeste og mest fornemme i Kragerø. J. C. Heuchs farfar, Peter Andreas Heuch (1756–1825), var en av sin tids største mesener i Norge og gav bl.a. 15 000 riksdaler til det nyopprettede universitetet i Christiania. Faren døde da Johan Christian var bare fire år gammel, og han ble grundig bortskjemt av sin mor. 1852 flyttet han til Christiania for å gå på Nissens latinskole. Av skolekameratene der ble han sett på som en snodig liten fyr. Til gjengjeld ble han en ordets mester. Han tok examen artium 1856 og valgte deretter det teologiske studium. Gisle Johnsons forelesninger kom til å prege ham for livet.
Heuch tok teologisk embetseksamen 1861, men han fryktet selv at han var for helsesvak til å bli prest; dessuten hadde han økonomi til å leve som rentenist. Men dikterpresten Jørgen Moe ville gjerne ha ham som sin personellkapellan i Bragernes. Heuch ble ordinert og tiltrådte høsten 1865. Fem år senere ble Moe sogneprest i Vestre Aker, og Heuch fulgte med som kapellan. Moe hadde uvurderlig betydning for Heuchs utvikling som prest og predikant.
Heuch ble syk av overanstrengelse 1873, og hans kone sendte ham til Roma for rekreasjon. Her møtte han Bjørnstjerne Bjørnson og de andre skandinaviske forfattere og kunstnere som bodde i byen. Fra 1875 var Heuch redaktør av Luthersk Kirketidende og fra 1877 av Luthersk Ugeskrift. Etter Bjørnsons oppgjør med kristendommen, gikk Heuch kraftig ut i en serie redaksjonsartikler (1879). Presten og dikteren var begge stridbare, men de bevarte likevel en form for vennskap og respekt for hverandre. Heuch hadde også skriftlige feider med Georg Brandes og Ernst Sars. Han briljerte som apologet, og hans artikler utkom i Danmark, Sverige og Tyskland.
1874 ble Heuch prest ved Christiania kommunale sykehus, arbeidsanstalt og fattigstuer, og fikk da nærkontakt med byens syke og fattige. 1875 ble han tilsatt som hovedlærer ved Det praktisk-teologiske seminar, samtidig som han fungerte som prest og sjelesørger ved Diakonissehuset. Hans undervisning var både praktisk og virkelighetsnær. 1880 ble han utnevnt til sogneprest i Uranienborg menighet i Kristiania. Han ble den mest hørte og best kjente av alle hovedstadsprestene, og man måtte være tidlig ute for å få sitteplass i kirken. Den svenske biskop Billing hevdet 1899 at Heuch var samtidens største lutherske predikant. Jørgen Moe omtalte hans prekener som både evangeliske og alvorlige, preget av en skarp gjennomført tankegang og med en slående anvendelse på livet.
1881 holdt Heuch en serie populære, polemiske foredrag om Vantroens Væsen i Universitetets festsal. Foredragene ble utgitt 1883, og for mange var dette et velkomment forsvar mot den moderne vantro. Men Heuchs forsøk på å lage logikk av troens paradokser ble nådeløst avslørt av Arne Garborg i Nyt Tidskrift. Heuch mente at vantroen skyldtes manglende vilje til å anerkjenne Guds autoritet, men Garborg repliserte at en tro som kun bygger på andres autoritet var verre enn vantro. Heuchs bok ble også anmeldt i Flekkefjord budstikke av G. C. Naadeland, som deretter ble tiltalt for blasfemi og fradømt sin stilling som politibetjent og vaktmester.
Heuch var embetsbevisst og svært kritisk til legmannsvirksomheten. Han førte en voldsom politisk kamp mot parlamentarismen og betegnet forfatningsreformene som vanvidd. Han var medlem av Høyres sentralstyre fra 1884 og varamann til Stortinget 1883–91; han møtte istedenfor statsminister Emil Stang under stortingssamlingene 1890 og 1891. Heuch var en arg motstander av kvinnefrigjøring, målsak og avholdssak. Hans aristokratiske personlighet og reaksjonære politiske holdninger farget unektelig inntrykket av den teologi han forfektet. Samtidig var han godhjertet, og kjempet alltid med åpent visir. Men det som først og fremst preget Heuch og som forente ham med menigheten, var hans enkle, frimodige tro på Kristus. Hans siste bøker, Mod Strømmen (1902) og Svar (1903), ble trykt i mange opplag og formet lekfolkets kamp mot den liberale teologi. Heuch rettet sterke angrep mot navngitte personer i kirken. Problemet var ikke at de fornektet, men at de fortiet de bibelske sannheter. Heuch var særlig bekymret for utviklingen ved Det teologiske fakultet, og fryktet at liberale professorer førte de kommende prester inn i en bibeloppløsende teologi.
1889 ble Heuch utnevnt til biskop i Kristiansand, og mange var dypt bekymret over å få en slik biskop til det lavkirkelige bispedømme i sør. Men han ofret sitt embetssyn i kampen for kristendommens sentrale sannheter. Det pietistiske lekfolk ble hans varmeste tilhengere og beste medarbeidere. Heuch var en utmerket visitator, og det ble fest i departementet hver gang hans brev og visitasberetninger ankom.
Det finnes en rekke anekdoter om Heuch, og mange av dem er sanne. Han var ingen dyktig administrator og dessuten ualminnelig upraktisk. På sine reiser trengte han f.eks. alltid hjelp til barbering; en gang måtte han la seg barbere i liggende stilling, da klokkeren som var satt på jobben, var vant til å barbere lik. Han var også meget frittalende, og kunne omtale prester og lærere som både fehoder og vrøvlemakere. Da en ung prestekone stolt viste frem sin førstefødte til biskopen, sa han: “Ta det vekk! Jeg liker ikke småbarn, jeg har aldri likt dem, ikke mine egne engang.”
Johan Christian Heuch ble utnevnt til ridder av St. Olavs Orden 1889 og til kommandør av 1. klasse 1896, og han hadde storkors av den svenske Nordstjärneorden.