Faktaboks

Jørgen Herman Vogt
Født
21. juli 1784, Bragernes (nå Drammen), Buskerud
Død
12. januar 1862, Christiania, begr. på Gamle Aker kirkegård
Virke
Jurist, embetsmann og politiker
Familie
Foreldre: Trelasthandler, senere sorenskriver Nils Nilsen Vogt (1755–1809) og Abigael Monrad (1759–1812). Gift 1) 21.1.1810 i Bragernes med Ingeborg Maria Lorentzen (13.11.1788–24.9.1821), datter av kjøpmann Jacob Lorentzen (1738–1810) og Karen Rosenberg Stranger (1751–1817); 2) 22.11.1822 i Christiania med Hedvig Lovisa Frölich (26.6.1787–7.1.1880), datter av rittmester Adolf Fredrik greve Frölich (1756–1831) og Hedvig Eleonora Hummelhielm (1768–1846), ekteskapet oppløst 1837. Farbror til Nils Vogt (1817–94) og Volrath Vogt (1817–89).
Jørgen Herman Vogt

Maleri 1853

Jørgen Herman Vogt
Av /※.

Jørgen Herman Vogt var en erketypisk representant for “slekten fra 1814”, de pliktoppfyllende og nøysomme embetsmenn som tok på seg ansvaret for det uformede og utpinte Norge etter atskillelsen fra Danmark, og som med Grunnloven i hånd skapte et selvstendig Norge i unionen med Sverige.

Vogt var født i Drammen, hvor faren med synkende hell drev en trelasthandel som han til slutt solgte og flyttet til Kongsberg av hensyn til barnas utdannelse. Her vokste Vogt opp i trange kår som en av 13 søsken. Etter å ha fullført latinskolen ble han sendt til en onkel i København, som hadde påtatt seg å sørge for at nevøene skulle få muligheter til å studere. Vogt tok examen artium 1800, og året etter ble han kopist i finanskollegiets sekretariat ved siden av studiene. 1806 tok han juridisk eksamen med laud, og 1807 ble han ansatt som fullmektig i finanskollegiet. Faren var 1803 blitt sorenskriver i Nordfjord, og da han døde 1809, fikk Vogt overta embetet, takket være sin onkels innflytelse og anbefalinger fra finanskollegiet. Men embetet gav små muligheter for utfoldelse, og etter tre år søkte og fikk han stilling som assessor i finanskassedireksjonen og arkivar i finanskollegiet. Her fikk han bl.a. gjennomført en nyordning av statens utgiftsbudsjett med klassifisering av statsutgiftene etter formål.

Erfaringene fra en sentral stilling i dansk statstjeneste gjorde at Vogt fikk dyp motvilje mot eneveldet, og etter Kielfreden januar 1814 forfattet han Nordmannsforeningens støtteadresse til Christian Frederik og tok opp private lån for å hjelpe nordmenn i Danmark til å reise hjem. Selv tilbød han Christian Frederik sine tjenester, med den følge at han ble medlem av den finanskomité Riksforsamlingen på Eidsvoll nedsatte. Senere på året 1814 klarte han å komme seg til Norge, og i oktober ble han konstituert som sjef for Finansdepartementet etter Poul Christian Holst, som var valgt til det overordentlige Storting. Da foreningen med Sverige var inngått, skrev Vogt til kronprins Karl Johan om sitt ønske om å tre inn i norsk statstjeneste og ble omgående utnevnt til ekspedisjonssekretær i Finansdepartementet.

Mellom grev Wedel, som finansminister og regjeringens dominerende medlem, og Vogt oppstod det et nært og fortrolig samarbeidsforhold. De delte både politisk holdning og synet på de finanspolitiske problemer. Wedel var utvilsomt den drivende kraft, men Vogts arbeidsevne og administrative kreativitet gav et viktig bidrag til sanering av pengevesenet og etablering av statens finansielle grunnlag. I sine erindringer gir Vogt flere ganger uttrykk for beundring og hengivenhet for sin prinsipal.

Vogt var 1815 medstifter og medredaktør for Den norske Rikstidende, og her angrep han – til Karl Johans sterke mishag – det unionelle orlogsflagg. Av denne grunn ble han erstattet som norsk forhandler i gjeldsoppgjøret med Danmark av Poul Christian Holst, og da regjeringen foreslo Vogt konstituert i Holsts stilling som statssekretær (regjeringens sekretær), beordret kronprinsen regjeringen “at foreslaae et andet Subject”. Vogt svarte med å søke avskjed, men den gjensidige uvilje fortok seg nokså snart, og da Holst etterfulgte Wedel som statsråd 1822, ble Vogt utnevnt til statssekretær.

1818 var Vogt blitt medlem av Lovkomiteen som var blitt nedsatt av Riksforsamlingen på Eidsvoll. Her ble han en drivende kraft i arbeidet med opprettelse av folkevalgte organer i landdistriktene og formannskap i byer og ladesteder. Utformingen av ny straffelov ble 1835 overlatt ham, og med bistand fra høyesterettsassessor Johan Henrik Rye fikk han brakt arbeidet til avslutning. I disse årene hadde Vogt også flere andre verv, bl.a. var han en av kommissærene ved skiftebehandlingen av det Ankerske fideikommiss, og han var en av stifterne og direksjonsmedlem i Christiania Sparebank (1822). Han deltok også i Christianias første ligningskommisjon og satt i styret for Christiania Borgerskole. Fra 1833 til sin død var han preses i Selskabet for Norges Vel.

Vogt ble utnevnt til statsråd og sjef for Armédepartementet høsten 1825, og i de følgende 33 år – med unntak av årene 1829–36, da han hadde tjenestefri for å arbeide i Lovkommisjonen, og 13 år som sjef for Finansdepartementet – bestyrte han i perioder alle departementer unntatt Marinedepartementet. Han fikk betydelig innflytelse på de fleste saker som var oppe, så mye at regjeringen i de siste år frem til hans avgang 1858 er blitt betegnet som “Vogt-Løvenskiolds ministerium”. Betegnelsen er imidlertid ikke helt dekkende; Vogt var på ingen måte regjeringens leder, og han stod ofte alene med dissenterende vota. Men med sin formidable arbeidsevne, erfaring og kunnskaper spilte han hele tiden en sentral rolle..

Politisk var Vogt liberal-konservativ, en vokter av Norges likestilling i unionen og av regjeringens autoritet vis-à-vis både kongemakt og Storting. Han var tilhenger av “tidsmæssige Fremskridt med Varsomhed”, ikke langt fra den reformkonservatisme som Frederik Stang stod for etter 1845, men uten dennes kraft og visjoner. Og i møtet med et stadig mer aktivistisk Storting fikk hans forsvar for det bestående høyeste prioritet. Denne drakamp mellom statsmaktene var bakgrunnen for riksrettssaken mot ham 1845. Anklagens første punkt gjaldt uenighet om regjeringens rett til å regulere tollembetsmenns andel av tollinntektene, det annet punkt om regjeringen kunne heve tollsatsene ved provisorisk anordning. Frederik Stangs blendende prosedyre førte til frifinnelse av Vogt, dog for det annet punkts vedkommende med den megetsigende begrunnelse at handlingen var “grundet i en efter Omstændighedene ikke tilregnelig Misforstaaelse af Grundloven” – en motivasjon mange av dommerne gjerne også ville ha knyttet til det første punkt.

Med opprettelsen av Indredepartementet og Stangs inntreden fikk regjeringen ny kraft og Vogt en betydelig avlastning, ved at store deler av Finansdepartementets arbeidsområde ble lagt til det nye departement. Mellom de to var det gjensidig respekt, og selv om Vogt holdt igjen overfor Stortinget der Stang var mer imøtekommende, var Vogt en av de få i regjeringen som Stang ikke ønsket å skifte ut. Bare i én større sak var deres synsmåter markert ulike: mens Vogt, Løvenskiold og regjeringens flertall var klart for hjelp til Danmark under den slesvigske krig 1848–50, var Stang og to andre statsråder imot. Vogts skandinavisme og økende unionsvennlighet brakte ham imidlertid ikke til å godta kronprins Karls ønsker om utbygging av det unionelle fellesskap og et mer personlig kongestyre.

Vogt var fremfor alt vokteren av Norges selvstendighet og det konstitusjonelle kongedømme. Derfor ble han det første offer da kronprinsregenten 1858 ryddet plass for sin venn Christian Birch-Reichenwald og hans tilhengere i regjeringen. Avskjeden og bakgrunnen for den gjorde Vogt brått til gjenstand for den varmeste sympati også fra dem som hadde vært mest kritiske til ham og hans politikk. Hans rettskaffenhet og nær to mannsaldres uegennyttige arbeid for nasjonen overskygget til sist all politisk uenighet.

Jørgen Herman Vogt var medlem av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab fra 1828. Han ble utnevnt til sekretær og seremonimester ved St. Olavs Orden ved stiftelsen 1847, var skattmester 1851–57 og fikk ordenens storkors 1857. Samme år fikk han Borgerdådsmedaljen i gull. Han var innehaver av storkors av den svenske Nordstjärneorden fra 1844 og ble ridder av Serafimerorden, Sveriges høyeste utmerkelse, 1853.

Verker

    Et utvalg

  • Udsigt over det danske Monarchies Skattevæsen, København 1815
  • Bemærkninger i Anledning af det Norske Pengevæsen, 1815
  • medutg. Den Norske Rigstidende (sm.m. C. Døderlein, P. C. Holst og N. Wulfsberg) 1815 og (sm.m. d.s. og en periode dessuten M. C. Hansen) 1819–25
  • Underretning om Matrikelskylden, som Maalestok for Skat af Jordeiendomme i Norge, 1816
  • Nogle Ord i Anledning af Hr. Overkrigscommissair Sebbelows i Trykken udgivne Forslag til strax at afhjelpe det Norske Folks Nød, Frygt og Pengetrang, 1818
  • medutg. Juridisk Repertorium (sm.m. B. Morgenstierne, L. Lange og J. A. Hjelm), hf. 1–4, 1818–23
  • Jørgen Herman Vogts Optegnelser om sit Liv og sin Embedsvirksomhed, bd. 1: 1784–1846, utg. ved M. Birkeland og O. Rygh, 1871, bd. 2: 1847–1858, utg. ved Y. Nielsen, 1895
  • Se også verkliste i NFL, bd. 6, 1908, s. 202–204

    Etterlatte papirer

  • Vogts arkiv finnes i RA (Privatarkiv nr. 63)
  • en samling brev finnes i Håndskriftsamlingen, NBO

Kilder og litteratur

  • Jørgen Herman Vogts Optegnelser om sit Liv og sin Embedsvirksomhed, bd. 1–2, 1871/95
  • NFL, bd. 6, 1908
  • Lindstøl, bd. 1, 1914
  • O. Gjerløw: Stattholder Severin Løvenskiold, 1948
  • P. Fuglum: biografi i NBL1, bd. 18, 1977

Portretter m.m.

    Kunstneriske portretter (et utvalg)

  • Maleri (brystbilde) av O. Södermark, 1830; p.e
  • Maleri (brystbilde) av Amalia Lindegren, 1847; p.e
  • Maleri (brystbilde) av Aasta Hansteen, 1853; Finansdepartementet, Oslo
  • Maleri (brystbilde) av C. P. Meidell, 1859; Statsministerens kontor, Oslo; kopi av H. Brun i DNB/Nor Billedsamling
  • Byste i marmor av Ole Fladager, 1863; NG (avstøpning på gravmonument Gamle Aker kirkegård)
  • Portrett (brystbilde) av Signe Scheel, u.å

    Fotografiske portretter

  • Portrett (på eldre dager) av ukjent fotograf; gjengitt i S. Steen: Krise og avspenning, 1954, mot s. 17