Iver Huitfeldt

Sjøoffiser. Foreldre: Oberst Tønne Huitfeldt (1625–77) og Helle Margrethe Nold (død 1671). Gift 5.5.1695 med Kirsten Røyem (1.9.1671–19.6.1750), datter av stiftamtmann Claus Nielsen Røyem (død 1692) og Else Marie Dop (død 1696). Bror av Henrik Jørgen Huitfeldt (1674–1751; se NBL1, bd. 6).

Iver Huitfeldt var en usedvanlig dyktig, selvbevisst og dristig sjøoffiser, som ikke fikk spille noen viktig rolle i den dansk-norske marinen før han i et stort slag ofret seg selv og sitt mannskap for å redde flåten fra nederlag. Etter den tid har han både i Norge og Danmark vært betraktet som en av tidenes store sjøhelter.

Unge adelsmenn pleide ikke å velge en sjømilitær karriere, men for norske adelsmenn var det en åpnere karrierevei enn andre muligheter i den dansk-dominerte staten. Huitfeldt ble lærling i flåtebasen Bremerholm i København 1681 og deltok i flere tokter før han 1685–88 var i nederlandsk orlogstjeneste som adelbors (kadett). Han ble løytnant 1687 og var 1688 en kort tid i fransk tjeneste, der han var med på et angrep mot Alger. Etter et par nye år i den dansk-norske marinen gikk han tilbake til nederlandsk tjeneste 1690, men drog til København 1691 og ble utnevnt til kaptein. Samme år gikk han igjen over i fransk tjeneste, og dermed kom han til å delta i harde sjøslag på begge sider i den pfalziske arvefølgekrig.

Høsten 1692 kom Huitfeldt tilbake til København og seilte i de følgende årene som skipssjef på ulike tokter. 1695 skulle han med skipet Nældebladet delta i en konvoi av handelsskip til Frankrike, men konvoien ble oppgitt før den forlot Norge. Etter dette bosatte han seg på slektens setegård Tronstad i Hurum, og selv om han 1697 ble forfremmet til kommandørkaptein, tjenestegjorde han i årene 1695–1709 mest i administrative stillinger.

Under opptakten til konflikten med Sverige vinteren 1700 ledet Huitfeldt vervingene av norske matroser til flåten, og i den kortvarige krigen sommeren 1700 var han sjef for orlogsskipet Prins Georg, men deltok ikke i krigsoperasjonene. Ved hjemreisen skrev han til sine foresatte, at hvis det under hans fravær skulle utnevnes noen admiraler, da oppfordret han dem til å ikke å favorisere noen yngre offiserer fremfor ham selv, selv om de skulle ha innflytelsesrike venner. Han mente seg fullt så dyktig som noen annen og var dessuten etter eget utsagn en innfødt som var villig til å ofre liv og blod for konge og fedreland, slik hans forfedre hadde gjort det før ham.

Det ble ingen admiralstilling; Huitfeldt ble isteden lenge plassert på et sidespor. 1704 ble han utnevnt til innrulleringssjef i distriktet fra Bragernes til Brevik og til verftssjef i Kristiansand, med kommandørs rang. Ved krigsutbruddet 1709 trådte han igjen i aktiv tjeneste som skipssjef. 1710 kommanderte han linjeskipet Dannebrog under flåtens øverste sjef, generaladmiral Ulrik Christian Gyldenløve, som ikke var oppgaven voksen. Flåten ble for det meste liggende i havn, utrustningen og forsyningene var mangelfulle, bl.a. ble mannskapene rammet av sykdom etter å ha drukket bedervet øl.

Etter et mislykket tokt, og sterkt medtatt av storm i Østersjøen, vendte flåten i begynnelsen av oktober 1710 tilbake til danske farvann og søkte tilflukt i Køge Bugt sør for København for å få reparert skadene. Da svenskene hørte om den tilstand skipene var i, gikk de 4. oktober til angrep under ledelse av admiral Hans Wachtmeister. Huitfeldt lå ytterst mot angriperne med sitt skip, og han lettet først anker og tvang ved en manøver den svenske flåten til å endre kurs, slik at de andre dansk-norske skipene vant tid til å komme under seil. Så ankret Huitfeldt skipet igjen, og ved å holde det fast i denne posisjonen, brakte han uorden i den svenske linjen. Skipet ble beskutt av et titall svenske skip, og det brøt ut brann.

Nå kunne Huitfeldt ha trukket skipet vekk og reddet mannskapet ved å sette fartøyet på land. Men han holdt stillingen, forsvarte seg med kanonild og hindret dermed svenskene i å bryte inn i bukta – isteden måtte de vike fra kursen og seile utover. Til slutt nådde ilden kruttkammeret, og skipet sprang i lufta. Av besetningen på 600 mann omkom 597 – tre ble reddet. Den norske matrosen Nils Trosner, som deltok i slaget, skildret det som skjedde med mannskapet slik: “Da kunne vi se, hvor tykt av folkene entret ut på bausprydet. Så slo flammene utetter og brente gjøsen av. Da falt folkene i vannet. Siden brente ilden dypere ned og kom så til kruttet. Da sprang hun opp i små smuler.”

Huitfeldts ry ble stort i ettertiden, og også i nyere tid er det enighet mellom danske og norske marinehistorikere om at han trolig reddet den dansk-norske flåten fra nederlag. Gjennom hele sin karriere fikk han bestandig skussmål fra sine overordnende for å være uvanlig dyktig, han var godt kjent med metoder i sjøtaktikken, og hans manøver var uten tvil bevisst gjennomtenkt.

Iver Huitfeldts lik drev i begynnelsen av november inn på stranden ved Køge kro. Hans kiste ble midlertidig satt inn i Holmens kirkes kapell i København, og våren 1711 ble den ført opp til Norge og plassert i familiegravstedet på Hurum.

Kilder og litteratur

  • H. J. Huitfeldt-Kaas: “Iver Tønnessøn Huitfeldt”, i PHT, rk. 6, bd. 1, 1910, s. 214–254
  • O. Bergersen: biografi i NBL1, bd. 6, 1934
  • Y. Hauge: Under flyvende vimpel. Iver Huitfeldts ungdom, 1953
  • O. Bergersen: Fra Henrik Bielke til Iver Huitfeldt, bd. 4, Trondheim 1956, s. 706–767
  • G. Olsen: Den nye enevælde 1660–1721, bd. 8 i Politikens Danmarkshistorie, København 1977
  • H. C. Bjerg: biografi i DBL3, bd. 6, 1980

Portretter m.m.

    Kunstneriske portretter

  • Maleri (brystbilde) av ukjent kunstner, u.å.; p.e.
  • Maleri (kopi av ovenstående) av Kristian Zahrtmann, 1879; Det Nationalhistoriske Museum på Frederiksborg, Danmark
  • Portrettrelieff av F. E. Ring, 1886; på Dannebrog-monumentet, Langelinie, København

Forfatter av denne artikkelen

Det er det gjort 0 endringer i denne artikkelens nettversjon.