Iver Holter

Dirigent og komponist. Foreldre: Sogneprest Caspar Georg Holter (1812–80) og Caroline Theodora Børresen (1818–57). Ugift. Sønnesønn av Iver Andreas Günther Holter (1781–1860; se NBL1, bd. 6); bror til Wilhelm Marinus Holter (1842–1916; se NBL1, bd. 6).

Av norske musikere som var aktive på slutten av 1800- og begynnelsen av 1900-tallet, var det få som satte sterkere spor etter seg enn Iver Holter, ikke først og fremst som komponist, men gjennom sitt allsidige virke i og for musikklivet. I nesten 40 år var han dirigent for forskjellige norske kor og orkestre. Ved siden av arbeidet han for å bedre musikklivets kår: Han fikk gjennomført en fastere organisering av orkesterforholdene i Kristiania, satt i en rekke offentlige komiteer og utvalg, organiserte store musikkfester og var 1912 med på å stifte Norsk Tonekunstnersamfund. Holter virket også som pedagog, og i perioden 1900–06 redigerte han musikktidsskriftet Nordisk Musik-Revue.

Som prestesønn flyttet Holter mye under oppveksten. Han var født i Gausdal, men tilbrakte ungdomsårene i Gjerpen ved Skien, der han fikk fiolinundervisning av F. W. Rojahn. Fra 1869 studerte han medisin i Christiania, men dyrket musikken ved siden av, bl.a. som “amatør” i den nye Musikforeningen, som ble ledet av Edvard Grieg og Johan Svendsen. Holter var nesten ferdig utdannet lege da han 1876 brøt over tvert for å bli musiker. Oppmuntret av Svendsen tok han opp lån for å studere ved konservatoriet i Leipzig, og med offentlig stipend fortsatte han musikkstudiene i Berlin 1879–81. Etter et år i Kristiania, der han bl.a. var musikkritiker i Dagbladet og fullførte sin symfoni i F-dur, ble han fra høsten 1882 ansatt som dirigent for Musikselskabet Harmonien i Bergen.

I Bergen viste Holter seg som en habil og sikker dirigent, og høsten 1886 etterfulgte han Johan Selmer som dirigent for Musikforeningen i Kristiania, en stilling han beholdt i 25 år. Han introduserte en rekke verker av nyere komponister, og heller ikke eldre musikk som Bachs Matteuspasjon var tidligere hørt i Norge. Holter hadde et spesielt godt lag med korsangere og var fra første stund aktiv ikke bare som orkesterdirigent, men ledet i tillegg en rekke kor. 1897 stiftet han Holters korforening, som han ledet til 1920.

1889 fikk Holter gjennomslag for fast offentlig støtte til drift av et teaterorkester på minst 27 profesjonelle musikere, som samtidig dannet grunnstammen i Musikforeningens orkester. Dermed fikk musikerne for første gang tariffestet gasje. I motsetning til mange av sine norske musikerkolleger var Holter et stort organisasjonstalent og kom derfor til å sitte i en rekke komiteer og utvalg. Han måtte imidlertid være med på å ta en rekke upopulære avgjørelser, noe som skaffet ham flere uvenner enn venner.

Som dirigent hadde Holter en legendarisk evne til å holde hodet kaldt i enhver situasjon. Likevel var han mer respektert enn populær. Verken 1894 eller 1899 fikk han oppfylt drømmen om å bli kapellmester ved hovedstadens teatre, henholdsvis Christiania Theater og Nationaltheatret, men måtte gi tapt for Per Winge og Johan Halvorsen.

Holter viet det meste av sin tid til praktisk innsats i musikklivet og komponerte mest i sommerferiene. Antall komposisjoner fra hans hånd er lite, men dekker mange av tidens sjangere. Det mest spilte verk i hans samtid var Suite efter musiken til Goethes 'Götz von Berlichingen'. Andre større verker er strykekvartett nr. 2 og en fiolinkonsert. For øvrig komponerte Holter klavermusikk, romanser og kormusikk, deriblant en rekke kantater til ulike større og mindre begivenheter. Han holdt seg til de klassiske formene og lot seg ikke influere nevneverdig av den senromantiske harmonikken han møtte som dirigent av nyere musikk. Men, som Pauline Hall har uttalt, Holters kompositoriske innsats var “av stor verdi fordi hans smak alltid har vist seg så sikker”. Av samme grunn var han meget avholdt som komposisjons- og teorilærer. Hans mest kjente elever var Sigurd Lie og Eyvind Alnæs.

Verker

  • Verkfortegnelse i CML, bd. 3, 1979

    Komposisjoner (et utvalg)

  • Symphonie i F-dur, op. 3
  • Suite efter musiken til Goethes 'Götz von Berlichingen' (orkester), op. 10
  • Konsert for fiolin og orkester i a-moll, op. 22
  • Strykekvartett nr. 1 i Ess-dur, op. 1
  • Strykekvartett nr. 2 i G-dur, op. 18
  • Til Fædrelandet (kantate, tekst av T. Caspari), op. 14, 1895
  • Kantate ved den 7de store Sangerfest, 25. Mai 1896 (tekst av M. Rolfsen), op. 15
  • Nürnberg (kantate, tekst av T. Caspari), op. 16, 1898
  • Kantate ved indvielsen af Kristiania handelsstands forenings nye hus 11te februar 1912 (tekst av C. Dysthe), op. 19
  • Kristiania-Kantate (tekst av T. Caspari), op. 24, 1924
  • Olavskantate (tekst av T. Caspari), op. 25, 1930

Kilder og litteratur

  • O. M. Sandvik og G. Schjelderup: Norges musikhistorie, 1921, s. 153–156
  • M. Berckenhoff: Boken om Filharmonien, 1929
  • O. M. Sandvik: biografi i NBL1, bd. 6, 1934
  • O. Mosby og A. Berg: Musikselskabet Harmonien 1765–1945, Bergen 1945
  • H. Huldt-Nystrøm: Fra munkekor til symfoniorkester, 1969
  • N. Grinde: Norsk musikkhistorie, 3. utg., 1981, s. 230–233
  • K. Grinde: biografi i CML, bd. 3, 1979
  • Edvard Grieg. Brev i utvalg 1862–1907 (utg. av F. Benestad), 2 bd., 1998
  • F. Benestad, N. Grinde og H. Herresthal (red.): 1870–1910. Romantikk og gullalder, bd. 3 i NMH, 1999, s. 161–166
  • utklipp fra aviser, tidsskrifter osv. i Norsk musikksamlings klipparkiv, NBO

Portretter m.m.

    Kunstneriske portretter

  • Maleri av Hans Ødegaard, gjengitt i F. Benestad m.fl. (red.): 1870–1910. Romantikk og gullalder (se ovenfor, avsnittet Kilder), s. 162

Forfatter av denne artikkelen

Det er det gjort 0 endringer i denne artikkelens nettversjon.