Faktaboks

Ivar Giæver

Ivar Giaever

Født
5. april 1929, Bergen
Virke
Fysiker
Familie

Foreldre: Apoteker John Aasberg Giæver (1904–70) og farmasøyt Gudrun Margrete Skaarud (1902–99).

Gift 8.11.1952 med Inger Skramstad (28.3.1929–), datter av kjøpmann Paul Skramstad (1894–1977) og Gunvor Ramstad (1904–88).

Ivar Giæver

.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Ivar Giæver er en norsk-amerikansk fysiker som ble tildelt Nobelprisen i fysikk i 1973 sammen med Leo Esaki og Brian D. Josephson. Prisen ble tildelt for arbeid innen kvantemekanikk, særlig knyttet til elektron-tunneleffekt, ved transport av elektroner gjennom en tynn, isolerende film som skiller to metalliske ledere i superledende tilstand.

De første undersøkelsene og påvisningen av denne formen for tunneleffekt ble gjort av Giæver i 1960. Metoden som han utviklet har vist seg veldig anvendelig for å få opplysninger om ledningselektronenes tilstander i metaller. For sin oppdagelse fikk Giæver i 1965 også Buckleyprisen, som deles ut av American Physical Society.

Giæver har senere arbeidet innen biofysikk, hvor han har forsøkt å benytte seg av fysikkens innfallsvinkler og metoder for å løse biologiske problemer, og han utviklet en ny biosensor til bruk i cellekulturer.

Giæver har argumentert mot forklaringen om årsakene til menneskeskapt global oppvarming. Han har fått mye oppmerksomhet i klimadebatten fordi han har Nobelpris i fysikk, men han er også unntaket når det gjelder oppfatningen blant Nobelprisvinnere om klimaendringene.

Bakgrunn

Giæver vokste opp på Lena i Østre Toten, dit hans foreldre flyttet fra Bergen i 1929. Han tok examen artium på Hamar Katedralskole i 1947 og begynte på maskinlinjen ved NTH i Trondheim i 1948, etter å ha vært praktikant ved Raufoss Ammunisjonsfabrikker i ett år. Han ble uteksaminert som sivilingeniør i 1952.

Etter militærtjeneste og ett års ansettelse i Patentstyret i Oslo dro Giæver i 1954 til Canada, hovedsakelig på grunn av bolignøden i Norge. I Canada arbeidet han en kort tid på et arkitektkontor før han ble tilknyttet Canadian General Electric Company i Peterborough, Ontario, som testingeniør, og han ble også opptatt på A-kurset, et kurs som General Electric hadde for sine beste unge ingeniører. Derfra gikk veien i 1956 videre til General Electric i Schenectady, New York, der han fortsatte på B- og C-kurset. I 1958 ble han ansatt ved konsernets forskningslaboratorium, hvor han ble helt til 1988.

Forskning

Fra 1958 studerte han samtidig ved Rensselaer Polytechnic Institute (RPI), der han tok sin doktorgrad i teoretisk fysikk i 1964. Giæver hadde et Guggenheim Fellowship-stipend i årene 1969–1970, som han brukte til å studere biofysikk ved Cambridge i Storbritannia. Senere fikk han et Coolidge Fellowship-stipend av General Electric som han 1975–1976 brukte i California, delvis i fysikkavdelingen ved University of California, San Diego og i Jonas Salks laboratorium ved Salk Institute for Biological Sciences i La Jolla.

I 1988 sluttet Giæver ved General Electric og begynte som Institute Professor ved RPI. Samme år ble han også Statoil-professor under Vista-programmet ved Fysisk institutt på Universitetet i Oslo, hvor han i hovedsak var veileder for hovedfags- og doktorgradsstudenter.

I tidsrommet 1958–1970 forsket Ivar Giæver innenfor området tynne filmer, tunnelering og superledere. I sitt nobelforedrag sa han at det for en ingeniør lød merkelig – og som en tungvint vei til Nobelprisen – at hvis man kaster en tennisball mot en vegg mange nok ganger, vil den plutselig gå gjennom veggen uten å etterlate spor. Sannsynligheten for at dette vil skje med en tennisball, er praktisk talt lik null, men innen kvantemekanikken, med elektroner som kan betraktes som fantastisk små baller, skjer det ofte. Dette var det Ivar Giæver påviste eksperimentelt 1960, og som senere førte til Nobelprisen.

I 1971 begynte Giæver studier innen biofysikk, der immunologi, vevskultur og manipulering av DNA og proteiner har vært fremtredende områder. Særlig har han konsentrert seg om hvordan organiske molekyler absorberer og forbinder seg med ikke-biologiske overflater.

I 1991 grunnla Ivar Giæver og hans kollega dr. Charles R. Keese firmaet Applied BioPhysics, Inc. for å utvikle og formidle en ny teknologi, kjent som Electric Cell-substrate Impedance Sensing eller ECIS. De har oppfunnet elektriske metoder og instrumenter til bruk i studiet av en rekke av de aktiviteter som foregår i menneskelige celler når de blir dyrket in vitro, som for eksempel kreftcellenes angrepsmønster, bruk av cellekulturer for å erstatte toksikologiske tester hos dyr samt cellers reaksjon på moderne farmakologiske substanser. Etter at Giæver i 2004 tok avskjed og ble professor emeritus ved RPIs School of Science, viet han hele sin arbeidsinnsats til Applied BioPhysics.

Personlighet og interesser

Ivar Giæver gjør ingen hemmelighet av at det var lite som pekte mot en vitenskapelig karriere da han studerte ved NTH. Siden han bare fikk «tilfredsstillende» i fransk til examen artium, oppfylte han ikke kravene til å studere elektronikk eller kjemi ved NTH, slik han hadde lyst til, men måtte begynne på maskinlinjen. Etter at han var blitt en anerkjent forsker, sto det i en avis at han under studietiden i Trondheim hadde gjort seg særlig bemerket innen kortspill og biljard, og at hans holdning til undervisningen var så pass useriøs at det holdt på å føre til stryk i fysikk. Senere har han ikke bare bekreftet dette, men fortalt at også hans eksamen i matematikk hang i en tynn tråd. Det var først da han kom til General Electric i Canada at alvoret i studiene gikk opp for ham. Han var da godt oppe i 20-årene og innså at dette kanskje var hans siste sjanse til å komme ut over et stadium av middelmådighet.

Giæver er en ivrig dyrker av friluftsliv, og han har blant annet hatt årlige sammenkomster med en gruppe studiekamerater fra NTH i snørike fjellområder vest i USA for å stå på ski og snøbrett. Han har løpt New York Maraton flere ganger sammen med sine døtre.

Giæver er et velutviklet sosialt talent, med en viss tendens til muntre spissformuleringer, og dette preger hans væremåte og livsførsel. Det avspeiler seg også i hans popularitet som foredragsholder og kåsør, hans trofasthet mot Norge og en stor vennekrets både i Norge og i USA.

Utgivelser

Om superledere

  • Energy Gap in Superconductors Measured by Electron Tunneling, i Phys. Rev. Letters 5, 1960, s. 147
  • Electron Tunneling Between Two Superconductors, i Phys. Rev. Letters 5, 1960, s. 464
  • Detection of the A. C. Josephson Effect, i Phys. Rev. Letters14, 1965, s. 904
  • Magnetic Coupling between Two Adjacent Type II Superconductors, i Phys. Rev. Letters 15, 1965, s. 825
  • (sammen med K. Megerle): Study of Superconductors by Electron Tunneling, i Phys. Rev. Letters 122, 1961, s. 1101

Om biofysikk

  • The Antibody-Antigen Reaction: A Visual Observation, i The Journal of Immunology 110, 1973, s. 1424–1426
  • (sammen med R. J. Laffin): Hepatitis B. Antigen: Visual Detection on a Metal Surface, Proc. Natl. Acad. Sci. 71, 1974, s. 4533
  • (sammen med C. R. Keese): Monitoring Fibroblast Behaviour in Tissue Culture with an Applied Electric Field, i Prov. Natl. Acad. Sci. 81, 1984, s. 3761–3764
  • (sammen med C. R. Keese): A morphological biosensor for mammalian cells, Nature 366, 1993, s. 591–592
  • (sammen med G. Sagvolden, E. O. Pettersen og J. Feder): Cell adhesion force microscopy, i Proc. Natl. Acad. Sci. 60, 1999, s. 471–476

Populært

  • Electron Tunneling and Superconductivity, copyright Nobelstiftelsen, Science 183, 1974, s. 1253–1258
  • «Response» to Citation Classic, i Current Contents 15, mai 1984

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

  • Njølstad, Olav, red.: Norske nobelprisvinnere, 2005, isbn 82-15-00697-3
  • Skjeltorp, A.T.: Norges Nobelprisvinner i fysikk Ivar Giæver, 2001

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg