Ivar Ballangrud var verdens fremste skøyteløper i 1930-årene.
Ballangruds far døde tidlig, og moren satt tilbake med fem gutter i alderen 11 til 3 år, hvorav Ivar var den nest yngste. Familien flyttet etter noen år til Jevnaker, hvor Ivar arbeidet som sagbruksarbeider, senere som lagermann og med andre mer tilfeldige ting som bød seg. Tross trange kår fikk han ved venners hjelp anledning til å utvikle seg som idrettsmann. I 17–18-årsalderen drev han like mye med skihopping som med skøyter, men etter hvert pekte den siste grenen seg ut, og Randsfjorden ble hans treningsbane i noen år.
Etter en del gode løp tidlig i 1924, ble Ballangrud tatt ut til verdensmesterskapet i Helsinki, et stevne som skulle bli hans store gjennombrudd. Dette skjedde en uke før han fylte 20 år, men unggutten fra Hadeland ble nr. 2 på 10 000 m og fikk fjerdeplass sammenlagt. Ingen var i tvil om at en ny stjerne var tent. Nå forsøkte han å etablere seg i hovedstaden, men problemene tårnet seg opp for ham. Med kone og en liten datter flyttet han inn i et beskjedent krypinn på Nesodden, men allerede i neste sesong fikk han føling med giktfeberen som skulle skaffe ham mange plager i tiden fremover.
Men det kom også lysere tider. I 1926 slo han til både i norgesmesterskapet og i verdensmesterskapet. Det siste gikk i Trondheim, hvor Ivar vant de tre lengste distansene og ble suveren mester. Tross et par nye sesonger med motgang i form av sykdom, kunne han så i 1930-årene stå frem som den nye, store skøytekongen. I 1939, 13 år etter at han vant sitt første NM, tok han sin femte kongepokal i disse oppgjørene. Fire ganger ble han europamester, og 1938 satte han punktum for sin VM-karriere med den fjerde triumfen også i disse oppgjørene. I tillegg til de fire VM-medaljene av gull kunne han vise til fire sølv- og tre bronsemedaljer. I 11 verdensmesterskap hadde han altså vært blant de tre beste.
Likevel vil hans navn for mange først og fremst være knyttet til de olympiske leker. Han innledet denne del av karrieren med å vinne gull på 5000 m i St. Moritz 1928, samtidig som han fikk bronse på 1500 m. Han fortsatte med å ta sølv på 10 000 m under fellesstartmesterskapene i Lake Placid 1932, og satte kronen på verket i Garmisch Partenkirchen 1936 med å vinne tre distanser og ta sølv på den fjerde. Det var klart at Oscar Mathisen hadde fått sin “kongelige” etterfølger.
Ballangrud satte i sin tid fem offisielle verdensrekorder. Han innledet rekordrushet med 8.24.2 på 5000 m i Davos 1929, forbedret denne tiden samme sted året etter, hvoretter han gikk på 8.17.2 under en landskamp mot USA på Frogner stadion 1936. Han satte også en mer upåaktet verdensrekord på 3000 m i Davos 1935 med 4.49.6, men avsluttet med å sette rekord på 10 000 m — også i Davos — i 1938 med tiden 17.14.4. Da gikk Charles Mathiesen over mål på samme tid, men ble dømt etter i mål. Dermed var det Ballangrud som fikk æren av å slette Armand Carlsens 10 år gamle notering på 17.17.4.
I løpet av sin lange karriere fikk Ballangrud anledning til å starte sin egen sportsforretning, først i Drammen, senere flyttet han til Trondheim, hvor han ble boende til sin død. Skiftende arbeid og bosted bidrog dermed til at han i årenes løp representerte både Jevnaker IF, Oslo Skøiteklub, Drammens Skøyteklubb og Trondhjems Skøiteklub. 1948 utgav han boken Veien opp til gullstolen, hvor han skildrer et liv rikt på idrettslige triumfer.
En bauta over Ivar Ballangrud er reist på Jevnaker torg.