Ivan Rosenqvist er internasjonalt kjent for sine studier av marine sedimenter. Han var den første som forklarte hvorfor noen leirer er kvikke og hva som skal til for å stabilisere leirene. Hans studier av kjemiske reaksjoner mellom oksygen og alunskifer og av korrosjon av stål i leire har også hatt viktige praktiske konsekvenser, bl.a. for fundamentering av bygninger. Rosenqvist var en skarp debattant og engasjerte seg sterkt i den norske diskusjonen om forurensninger og ressursbruk i 1970- og 1980-årene.
Rosenqvist ble født i Wien med slovensk-russisk mor og norsk far og vokste opp på Bestum i daværende Aker. Han tok examen artium 1934, studerte deretter realfag ved Universitetet i Oslo med fagkombinasjonen kjemi, geologi og mineralogi, og tok magistergraden i kjemi med et geokjemisk emne med Ellen Gleditsch som veileder. I studietiden deltok han i en sosialistisk studiesirkel, som han senere fortalte hadde hatt stor innflytelse på ham. I sommerferiene tok han utdannelse som reserveoffiser. Sommeren 1939 drog han på oppfordring av Ellen Gleditsch til Østerrike, giftet seg pro forma med en ung jødisk kvinnelig kjemiker og reddet henne på denne måten ut av tyskokkupert område. Kvinnen emigrerte senere til USA.
Umiddelbart etter magistereksamen i januar 1940 drog Rosenqvist til Finland for å delta som frivillig i Vinterkrigen mot Sovjetunionen. Han kom tilbake til Oslo like før det tyske angrepet og var med i kampene mot tyskerne oppover Østlandet og Gudbrandsdalen. Deretter kom han seg gjennom Sverige til Narvik og deltok også i kampene der.
Under felttoget på Østlandet var Rosenqvist nestkommanderende under fenrik Arvid Storsveen. Høsten 1940 tok Storsveen initiativet til å bygge opp etterretningsorganisasjonen XU. Rosenqvist var sentral i arbeidet. Han rekrutterte mange av sine samtidige realfagsstudenter og kandidater til organisasjonen og var selv leder for kurertjenesten. Selv om Rosenqvist formelt var kjemiker og ikke geolog, ble han 1941 ansatt i en geologstilling i Veilaboratoriet. Denne stillingen var viktig for hans funksjon som kurerleder i XU. I tillegg utførte han geologisk feltarbeid i Oppdalfeltet i Sør-Trøndelag.
Mai 1942 ble Rosenqvist arrestert, og med dødsdom for spionasje satt han 18 måneder på enecelle på Grini med hvitmalte vinduer og uten kontakt med andre fanger. Henrettelsen ble utsatt etter initiativ fra fungerende rektor Adolf Hoel ved universitetet. Argumentet var at Rosenqvist først skulle få anledning til å skrive sammen sine verdifulle resultater fra de geologiske undersøkelsene. Han satt altså isolert på Grini med sine snitt og feltnotater og et mikroskop og avsluttet et manuskript, som ble trykt 1944 og som han disputerte på for doktorgraden høsten 1945. Ved årsskiftet 1943/44, da han var ferdig med avhandlingen, ble han benådet og sendt som ordinær politisk fange til Sachsenhausen, der han satt til krigen var slutt. Arbeidet i XU og fangenskapet i Tyskland knyttet Rosenqvist til to personnettverk som var svært viktige for ham i resten av livet.
Etter krigen gikk Rosenqvist umiddelbart tilbake til en offisersstilling for noen måneder og deretter tilbake til Veilaboratoriet. Da Forsvarets forskningsinstitutt ble etablert 1946, ble han ansatt der. Imidlertid var Rosenqvists sosialistisk-kommunistiske sympatier vel kjent. Han ble etter hvert oppfattet som en sikkerhetsrisiko og ble 1950 presset til å forlate FFI. Det er ikke klart om Rosenqvist noensinne var medlem av Norges kommunistiske parti. Rosenqvist var 1957–63 formann for Norsk-Sovjetrussisk Samband og ble i alle år til han døde nektet visum til USA.
Etter et kort mellomspill i Bergen ble han ansatt ved Norges geotekniske institutt 1952. Problemene knyttet til hans politiske engasjement var imidlertid ikke over. Det ble hevdet, blant annet av hans geologkollega Tom. Barth, som hadde sine politiske sympatier langt på høyresiden, at Rosenqvist representerte en sikkerhetsrisiko også ved NGI, f.eks. i forbindelse med geotekniske undersøkelser ved militære anlegg. Fra 1960 til han gikk for aldersgrensen 1986 var Ivan Rosenqvist professor i geologi ved Universitetet i Oslo.
Rosenqvists interesse for sedimenter og leire hadde utspring i praktiske problemer ved Veilaboratoriet. De viktigste undersøkelsene ble utført i slutten av 1940-årene og i 1950-årene. Rosenqvists viktigste vitenskapelige bidrag i internasjonale sammenhenger er hans “korthusmodell” for kvikkleire. Modellen går i hovedsak ut på at de forvitringsflakene som føres ut i havet med elvene og avsettes på havbunn, er negativt ladet. Flakene bindes sammen av positive ioner i sjøvannet, hovedsakelig Na+, til en struktur som ligner på et korthus med sjøvann i porene. Etter landhevningen vaskes ionene langsomt ut, og kreftene som binder flakene sammen, blir svakere. Små forstyrrelser kan i denne situasjonen føre leiren over fra en fast struktur til en tyntflytende suppe. Tilførsel av vanlig salt kan på ny stabilisere leiren. Rosenqvist fikk prøve sine hypoteser i praksis etter et leirskred på Bekkelaget i Oslo 1953. Mosseveien og deler av jernbanelinjen raste ut, og veien var helt sperret av en bred grøft av tyntflytende kvikkleire. Rosenqvist kjøpte 6 sekker (600 kg) salt og fikk en gravemaskin til å røre saltet inn i leirsuppa. Etter to timer var leiren stivnet, og med et lag grus på toppen kunne biler igjen kjøre over rasstedet.
I tillegg til leirstudiene har Rosenqvist publisert undersøkelser med emne fra svært mange områder av geologi og geokjemi, for eksempel om diffusjon av metallioner i bergarter, om forvitring og om reaksjoner mellom oksygen og alunskifer.
Fra begynnelsen av 1970-årene brukte Rosenqvist mye av sin energi på vitenskapelig veiledning og på å delta i den offentlige debatten om naturlige reserver av råstoffer og energi i Norge (NOU 1974:55) og i verden. Han imøtegikk de spådommer som på den tiden var populære, om at ressurser som metaller og energiråstoffer snart ville ta slutt. Han deltok også meget aktivt i debatten om årsakene til forsuring av vassdrag i Sør-Norge. I denne siste faglig-politiske debatten inntok han standpunkter som gikk imot de fremherskende faglige og politiske synspunktene, nemlig at forsuringen i hovedsak skyldtes langtransportert tilførsel av svoveloksider, og han brukte ofte spissformuleringer og var polemisk på en måte som provoserte. Den polariserte debattformen hadde dessverre som effekt at Rosenqvist ble motarbeidet politisk, og at heller ikke de av hans argumenter som var høyst relevante, ble tatt tilstrekkelig på alvor.