Ingrid Kristiansen

Friidrettsutøver. Foreldre: Distribusjonssjef Leif Christensen (1926–) og Randi Riiber (1928–). Gift 18.7.1981 med sivilingeniør Arve Kristiansen (21.2.1954—).

Sammen med Grete Waitz maktet Ingrid Kristiansen å løfte norsk kvinneidrett opp på et høyt internasjonalt nivå. Hun høstet gull og laurbær verden over, ikke minst på Bislett.

Hennes idrettskarriere startet i hjembyen Trondheim. Hun ble norgesmester i skistafett første gang 1971, før hun hadde fylt 15 år. Som skiløper fikk hun i alt 8 stafettmesterskap (fem for Freidig og tre for Strindheim) og ble europamester for juniorer i samme gren før hun ofret seg fullstendig for friidretten, der hun konkurrerte for Skjalg (Stavanger) og BUL, Oslo. Hun var også på seniorenes VM-lag i langrenn 1978.

Sitt første norske friidrettsmesterskap fikk Ingrid Kristiansen på Lillehammer 1977, da hun vant 3000 m med 20 sekunders forsprang til nærmeste konkurrent. Da forstod man for alvor hvilket talent som var i ferd med å utvikle seg. Og frem til 1995 vant hun i alt 40 medaljer i NM, hvorav 23 gull. Mesterskapene ble hentet i løpsdistanser fra 1500 m til halvmaraton.

1980 fikk Ingrid sin første internasjonale mesterskapsmedalje da hun spurtet inn til bronseplass i VM på 3000 m. Allerede året etter fikk hun sin første store Bislett-opplevelse. 11. juli 1981 løp hun i mål etter å ha gjennomført 5000 m på tiden 15.28,43 foran et stort internasjonalt felt, som lå på stor og ærbødig avstand. Offisiell verdensrekord for kvinner på denne distansen ble først notert året etter, men hennes notering denne kvelden var verdens beste gjennom tidene. Senere satte hun fire offisielle verdensrekorder: 14.58,89 i 1984 (første kvinne under 15 minutter), 14.37,33 i 1986, 30.59,42 på 10 000 m i 1985 (første kvinne under 31 minutter) og 30.13,74 året etter. Da forbedret hun verdensrekorden med nesten 46 sekunder, og hennes nærmeste konkurrent var 75 sekunder etter i mål. Fire av disse noteringene ble satt på Bislett, mens hennes 14.37,33 kom på Stockholm Stadion i regn og for nesten folketomme tribuner. Rekorden stod til 1995; 10 000 m-rekorden stod til 1993.

Ingrid Kristiansen hadde også den uoffisielle bestenoteringen i verden på maraton med 2.21.06, på 15 km med 47.15 og i halvmaraton med 1.06.40. Tross de mange rekordpregede løpene skulle internasjonalt mesterskapsgull vente på seg. 1982 tok hun EM-bronse i maraton, og det ble etter hvert også to VM-bronser i terrengløp. En fjerdeplass i det olympiske maraton-løpet i Los Angeles 1984 skulle heller ikke telle med blant gledesstundene. Men hun vant i alt fem mesterskap. Det første banegullet kom 1986 under EM i Stuttgart, da hun knuste konkurrentene på 10 000 m. 1987 ble hun verdensmester både på 10 000 m (i Roma) og i gateløp, og 1988 ble det VM-gull i terrengløp og gateløp.

1980–82 tok hun tre seirer på rad i Stockholm maraton. Deretter vant hun i Houston 1983 (gravid i tredje måned), en seier hun kopierte året etter. Andre store maratonseirer var London maraton 1984, 1985, 1987 og 1988, Boston maraton 1986 og 1989, Chicago maraton 1986 og New York maraton 1989.

Da Ingrid la piggskoene på hylla, hadde hun bokført følgende personlige rekorder: 2.09,7 på 800 m, 4.05,97 på 1500 m, 8.34,10 på 3000 m, 14.37,33 på 5000 m og 30.13,74 på 10 000 m. Begge de siste noteringene var tidligere verdensrekorder.

Hun har mottatt en rekke ærespriser, bl.a. Egebergs ærespris 1992, Olavsstatuetten 1981, Porsgrund Porselænsfabriks ærespris for kvinner 1984, Morgenbladets gullmedalje 1986 og Sportsjournalistenes statuett 1986 og 1987. 1986 ble hun kåret til Nordens beste idrettsutøver.

Kilder og litteratur

  • K. L. Garbo: Med Ingrid mot toppen, 1985
  • HEH 1994

Portretter m.m.

  • Statue av Tore Bjørn Skjølsvik, 1988; Ålesund

Forfatter av denne artikkelen

Det er gjort 0 revisjoner og har kommet 0 forbedringsforslag.