Faktaboks

Ingolf Schanche
Ingolf Findregaard Schanche
Født
13. juni 1877, Bergen
Død
15. april 1954, Oslo
Virke
Skuespiller, instruktør og teatersjef
Familie
Foreldre: Skipsfører (Amund) Christian Fredrik Grøner Schanche (1847–1918) og Ida Petrine Marie Larsen (1848–96). Gift 11.7.1905 med skuespiller Ragnhild Fredriksen (29.9.1882–15.12.1963), datter av politibetjent Carl Fredriksen (1847–1902) og Maren Gustava Gulliksen (1848–1924). Sønnesønns sønnesønns sønn av Jens Schanche (1717–87); tremennings sønn av Herman Garmann Schanche (1854–1941; se NBL1, bd. 12).
Ingolf Schanche

Ingolf Schanche i rollen som Hamlet på Nationaltheatret 1921

Ingolf Schanche
Av /NTB Scanpix ※.

“Å være eller ikke være,” sa Hamlet, og det var vel aldri noen tvil hva Ingolf Schanche ønsket å være. Våren 1921 gjorde han en stor og uforglemmelig Hamlet på Nationaltheatret, et høydepunkt i hans lange karriere som skuespiller og teatermann.

Den unge mannen av god bergensk familie hadde sin første rolle 10. september 1897 på Den Nationale Scene i Peter Egges skuespill Stridsmænd. I to sesonger var han ved Den Nationale Scene som elev av Ludovica Levy Lavik og hennes mann Dore Lavik.

Da Ludovica Lavik 1899 åpnet Sekondteatret i Christiania, fulgte både Ingolf Schanche og hans medelev Agnes Mowinckel med. Men allerede etter en sesong kom han til Centralteatret og deretter til Fahlstrøms Teater. Det var lærerike år, som førte til at han allerede 1905 ble ansatt ved Nationaltheatret, hvor han hadde sitt virke til 1928 og fra 1931 til sin avskjed 1942. 1928–31 virket han som skuespiller og sjef for Det Nye Teater.

Hans Wiers-Jenssen skrev 1924 om Ingolf Schanche: “Som visnok ingen annen besider Ingolf Schanche den evne at stå 'ensom' på scenen – skape en atmosfære fyldt med hans personlighed alene – en kreds hvor ingen kan trænge ind.” Han ble da også en av Nationaltheatrets og Norges store skuespillere, en av den gruppen scenekunstnere som skapte den såkalte “gullalderen” ved teateret.

Schanches første rolle ble Prinsen i Gamle Heidelberg, senere fulgte andre typiske førsteelskerroller som tittelrollen i Christian Frederik og Darnley i Bjørnsons Maria Stuart. Rollen som Danilo i Léhars Den Glade Enke 1906 ble en publikumsuksess av de store, og operetten, som var i regi av Bjørn Bjørnson, ble spilt i flere sesonger med til sammen nesten 150 oppførelser og stort sett fullsatte hus.

Våren 1909 gjestet Schanche hjembyen og Den Nationale Scene, hvor han også spilte Danilo. Ved gjestespillets avslutning ville teatersjef Ludvig Bergh overrekke sitt bysbarn en laurbærkrans, som Schanche nektet å motta. I den forbindelse skrev Bergens Tidende: “Det hele virket som et utækkelig vigtigmageri af en overforkjælt publikumskunstner.” Det er mulig det ble litt for mye suksess for den gode Schanche.

Året etter skapte Schanche igjen en teaterskandale som ble omtalt i avisene. Da teatersjef Vilhelm Krag gav ham en “skurkerolle” i Batailles Skandalen, nektet han å spille rollen, som han syntes var for usympatisk – en ganske uhørt opptreden innen teateret. Resultatet ble mulkt og supensjon pluss kommentarer både innenfor og utenfor teateret. Til slutt ble det også for mye for Schanche, som i et brev bad teatersjefen om unnskyldning. At han så slapp både rollen og suspensjonen, medførte at Krags posisjon ved Nationaltheatret ble svekket.

Selv om Schanche hadde store suksess i disse rollene, ble det ofte påpekt i kritikken at de såkalte paraderoller var preget av tom teknikk og posering. Det var da også først og fremst som karakterskuespiller i en rekke Ibsen-roller, som Gregers Werle i Vildanden, Jørgen Tesman i Hedda Gabler og Foldal i John Gabriel Borkman, som Fedja i Tolstojs Det levende lik og i tittelrollen i Andrejevs Professor Storizyn at han skulle bli en ledende kraft ved teateret.

Ingolf Schanche hadde sine største roller i Shakespeares skuespill, så vel i komedier som As You Like It, som i tittelrollen i Hamlet – en rolle som gjorde ham kjent over hele Skandinavia. Han gjestet som Hamlet i Stockholm, Göteborg, Helsingborg og København, men også i andre roller, bl.a. som Fristeren i Strindbergs Til Damaskus III ved urpremieren i Stockholm 1926. Det var også med Hamlet han debuterte som instruktør på Nationaltheatret 1921.

Fra høsten 1929 til våren 1932 var Schanche Det Nye Teaters første sjef, men han var også instruktør og skuespiller. Resultatet var vekslende, ikke minst økonomisk. Siden teateret ikke var ferdig, drog man på turné med Hamlet med Schanche i sin gamle rolle. Første forestilling var på Lillestrøm, og resulterte i Einar Roses vise Hamlet på Lillestrøm på Chat Noir samme år.

Etter Det Nye Teater ble det igjen Nationaltheatret med mange nye store roller, bl.a. tittelrollen i Bjørnsons Kongen og Paul Lange i Paul Lange og Tora Parsberg, men også biskop Nikolas i Ibsens Kongsemnerne og Laudisi i Pirandellos Alle har rett. Ikke minst imponerende var hovedrollen i Strindbergs drama Til Damaskus I–III. 1931 satte han opp Barbra Rings Kongens Hjerte med sin datter Lisa Schanche (f. 1907) i rollen som Lersol. Schanches siste rolle før han trakk seg tilbake, var som maleren og ektemannen i Johan Bojers Hustruen (1941–42).

Ingolf Schanche prøvde seg også som filmskuespiller og medvirket i noen danske stumfilmer før den første verdenskrig og spilte senere hovedrollen som statsminister Christian Michelsen i unionsfilmen Mot nye tider i Stockholm 1939. Men hans store betydning som kunstner var på scenen. Han var æresmedlem av Svenska Teaterforbundet og den første som mottok Conrad Mohrs legat. Ingolf Schanche ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden 1937, og han var ridder av den svenske Vasaorden.

Kilder og litteratur

  • H. Wiers-Jenssen: Nationaltheatret gjennem 25 aar, 1924
  • A. Rønneberg: Nationaltheateret gjennom 50 år, 1949
  • HEH 1950, 1955
  • L.-E. Bech og F. Rohdin (red.): Filmens stjerner. Aftenpostens filmhåndbok, 1953
  • A. Rønneberg: biografi i NBL1, bd. 12, 1954
  • Den Nationale Scene, 2 bd., 1969–77
  • Jensson, 1981
  • TFL, 1991
  • SNL, bd. 13, 1998

Portretter m.m.

  • Maleri (som Hamlet) av Erik Werenskiold, 1926; Nationaltheatret, Oslo