Faktaboks

Ingerid Vardund
Født
24. april 1927, Oslo
Død
25. desember 2006, Oslo
Virke
Skuespiller
Familie
Foreldre: Malermester Eugen Waldemar Vardund (1896–1972) og kontordame Anne Margrethe Slette (1900–72). Gift 1) 1950 med skuespiller Carsten Byhring (1918–90), ekteskapet oppløst 1958; 2) 1959 med direktør William F. Heflin (2.4.1924–8.7.1985), sønn av styrmann Fridtjof Olsen og Inga Severine Vetterstad, ekteskapet oppløst 1981; 3) 1995 med statsautorisert revisor Øivind Røsting (2.2.1924–), sønn av maskinmester Peder Larsen og Ragnhild Marie Nielsen.

Ingerid Vardund var en allsidig og åpenhjertig skuespiller som med sjarm og temperament gav sine mange ulike rollefigurer en kjerne av naturlig varme og menneskelighet.

Helt fra hun var barn, ville Ingerid Vardund bli skuespiller; hun elsket å synge, danse og lese triste dikt. Hun leste bl.a med Tordis Maurstad, tok sangundervisning hos Ellen Nicola og måtte lyve på alderen for å bli medlem i Amatørdramatikerforeningen, der hun 1944 spilte i Håret i suppen på Carl Johan Teatret. Hun avbrøt gymnaset tidligere samme år og hadde et halvt års vikariat som sentralborddame før teateret ble hennes liv.

1947 debuterte hun på Chat Noir i revyen Det vil helst gå bra. Det ble flere turneer, som sammen med roller i farser og musikaler utgjorde en god teaterskole. På Centralteatret, hvor hun var ansatt 1949–58, fikk hun en lovende debut på talescenen som Sally i Lorden fra Lambeth av L. Arthur Rose og Douglas Furbers, og hun gjorde stor suksess som den impulsive og noe engstelige Nellie i Rodgers og Hammersteins South Pacific. I Irving Berlins Call Me Madam fikk hun frem en fin blanding av autoritet og forelskelse og ble stadig sikrere i replikkens vanskelige kunst.

På Nationaltheatret fra 1958 ble hun tidlig en av nøkkelspillerne, med store oppgaver. Med fantasi og temperament var hun Per Aabels vittige motspiller i flere komedier: som Cecily i Oscar Wildes Hvem er Ernest?, Agnes i Molières Hustruskolen, Ane i Bjørnsons Geografi og kjærlighet og Lady Teazle i Sheridans Skandaleskolen. Aabel stod i en særstilling som venn og veileder når det gjaldt hennes sceniske utvikling. Vardund prøvde alltid å finne noe av seg selv i rollen; intuisjon og den umiddelbare følelsen var en viktig del av skapelsesprosessen.

Rollen som den unge partisankvinnen i Brendan Behans Gisselet ble opptakten til seriøse roller, og gjennom sine mange Ibsen-tolkninger fikk hun til fulle vise sitt talent som karakterskuespiller. Hun var offervillig og lysende som Agnes i Brand, og som Nora i Et dukkehjem forente hun lerkefuglen med opprøreren. Rollen ble en seier for henne som seriøs skuespiller, og hun høstet internasjonal anerkjennelse da oppsetningen gjestet Japan, Wien, Kiel og København. Med kraft og innsikt spilte hun Fru Stockmann i En folkefiende, Irene i Når vi døde vågner, Mor Aase i Peer Gynt, Fru Alving i Gengangere og Gunhild i John Gabriel Borkman. Hun var solid som Inger i filmen Fru Inger til Østråt og lavmælt myndig som Lona Hessel i Fjernsynsteatrets versjon av Samfundets støtter. Hun gjorde også en rekke sterke prestasjoner i moderne dramatikk: Honey i Edward Albees Hvem er redd for Virginia Woolf og Julia i Balansegang ble spilt med sterk intuisjon om krefter i sjeledypet. Hun formidlet hemmelighetsfull ustråling som den sammensatte Ruth i Pinters Hjemkomsten og overbeviste som moren i Natten er dagens mor av Lars Norén.

Vardund la aldri skjul på at det å stå på en scene til tider var en stor påkjenning. Hun stilte store krav til seg selv og var ikke fremmed for å si nei til roller om hun mente hun ikke passet for eller maktet. I radio, der utfordringen er å bruke stemmen som eneste virkemiddel, trivdes hun godt. Blant mange oppgaver var kåseriserien “Gjemt men ikke glemt” med Kjell Edlund, opplesninger og radioteater, bl.a. som amatørdetektiven Julia Tinnberg og flere Ibsen-roller.

Gjennom sine nesten 20 filmer viste Ingerid Vardund seg som en av våre fremste filmskuespillere. Hun debuterte 1949 i Vi flyr på Rio og fikk sitt filmgjennombrudd 1959 i Hete septemberdager. Hun var sanselig som den vakre Ludvina i Elskere (1963) og fikk pris som beste skuespiller ved filmfestivalen i Moskva for sin sterke innsats som Lina i Jentespranget (1973). Gjennom fjernsynsseriene Hjemme hos oss og I de beste familier nådde hun et stort publikum, og hun er blitt portrettert i egne programmer av Harald Tusberg og Haagen Ringnes. Hennes åpenhjertige selvbiografi Alltid forelsket, der hun bl.a. omtaler forholdet til Kjell Bækkelund, ble utgitt 1989.

Ingerid Vardund ble hedret med Gry-statuetten (1968), Per Aabels ærespris (1974) og Aamot-statuetten (1976). Hun mistet taleevnen da hun ble rammet av hjerneslag høsten 1998. Hun døde julen 2006.

Verker

  • Alltid forelsket, 1989

    Offentlig tilgjengelige lyd- eller billedpresentasjoner

  • Si det som det er, fjernsynsportrett ved H. Tusberg, 1981
  • I dagslys og rampelys, fjernsynsportrett ved H. Ringnes, 1986
  • Gjemt men ikke glemt, radiokåseri med K. Edlund

Kilder og litteratur

  • P. Gjesdahl: Centralteatrets historie, 1964
  • I. Vardund: Alltid forelsket, 1989
  • N. J. Ringdal: Nationaltheatrets historie 1899–1999, 2000

Portretter m.m.

  • Maleri (som Fru Inger til Østråt) av Guy Krohg
  • Tegning av Pedro (Salo Grenning), 1979; Theatercaféen, Oslo
  • Flere tegninger av Gösta Hammarlund, Pedro og Ulf Aas
  • Fotografisk portrett av Morten Krogvold, i d.s.: 100 portretter fra slutten av de første 100 år, 1996