Sammen med Christian Krohg (1777–1828) var sorenskriver og stortingsmann Ingelbrecht Knudssøn den som bidrog mest til å sikre Stortingets stilling overfor kongemakten 1824. Dermed ble han en helt for tidens liberale kretser.
Knudssøn kom fra en solid bondeslekt på Byneset, men på grunn av svakelig fysikk ble han av faren “satt til boken”. Som ung kom han til Trondheim og fikk post først hos tollkassereren der og senere hos sorenskriveren i Strinda. I 7 år tjente han hos byens rådstueskriver, hvor han også fikk losji og fant sin blivende hustru. 1803 drog han til København for å ta dansk-juridisk eksamen, noe han året etter gjennomførte “med særdeles Berømmelse”. Han ble noen år i Danmark, hvor han fra 1807 virket som overrettsprokurator og hvor han også giftet seg. Men han ville tilbake til Norge, og 1809 fikk han det vanskelige embetet som sorenskriver i Finnmark. Familien bodde i Alta (Talvik) fra 1810, men da han ble utnevnt til sorenskriver i Romsdal, flyttet de 1816 til Molde. 1822 fikk Knudssøn stillingen som sorenskriver i Strinda og Selbu, og han kunne omsider vende tilbake til sin hjemby, hvor han bl.a. ble et aktet medlem av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab.
Sitt navn skapte Knudssøn først og fremst i Stortinget, hvor han ble innvalgt for Kristiansund og Molde 1818 og 1821–22 og for Trondheim by 1824. I Stortinget var han dels president, dels visepresident eller sekretær, en tid også president for Odelstinget, foruten medlem av protokollkomiteen og valgkomiteen. Han kom til å tilhøre den moderate embetsmannsopposisjon, og hans første alvorlige innsats fant sted i bankkomiteen 1818. Han vant støtte i Stortinget for den omdiskuterte, langsomme linje mot pari kurs gjennom tvungne innskudd til Norges Bank, utsetting av seddelinnløsningen og statlige lån i utlandet. Han gikk også inn for gjeldsordningen med Danmark, men sammen med Christian Krohg fikk han forhindret at gjelden ble nedbetalt med lån fra bankens fond. Slik ble nasjonalbankens stilling styrket, men på bekostning av de enkelte kjøpmenn og produsenter.
Sin sans for klare beslutningslinjer og offentlig styring hadde Knudssøn hentet fra eneveldets konservative tradisjon. Hans heltestatus blant de liberale er noe av et paradoks, siden han alltid forble trofast mot embetsmannsstyret. 1818 fikk han Stortinget med på at inngåtte pensjonsavtaler var bindende og ikke kunne endres av senere Storting eller overlates til regjeringens vurdering, og da det benefiserte gods mot hans råd ble vedtatt solgt 1821, gikk han sterkt imot forkjøpsrett for leilendingene og talte til fordel for dem som betalte best.
Knudssøns forhold til Karl Johan var godt, og kongen ytet ham 1821 et lån på over 3000 spesidaler fra sin egen kasse. Denne begunstigelsen forhindret imidlertid ikke at Knudssøn, som medlem av konstitusjonskomiteen 1824, opptrådte som en markant motstander av kongens forslag til grunnlovsendringer. Han så Grunnloven som det beste vern om indre selvstyre, og denne type grunnlovskonservatisme fant også støtte hos de liberale: Hans “Ord var Frihedens fjeldfaste Borge”, skrev Henrik Wergeland i sitt minnedikt ved Knudssøns død.
På Stortinget var Knudssøn etter hvert blitt en dominerende skikkelse, og blant hans bedrifter var innføringen av ordningen med faste stortingskomiteer. Men sykdom preget hans senere år, og hans tidlige død ble beklaget av alle. Kongen ettergav hans lån, og en innsamling i Trondheim innbrakte hele 4500 spesidaler til et legat for hans etterlatte. Knudssøn ble utnevnt til ridder av den svenske Nordstjärneorden 1822.