Ingeborg Eriksdatter

Dronning. Foreldre: Kong Erik 4 Plovpenning (1216–50) av Danmark og dronning Jutta (ca. 1223–1267). Gift 14.9.1261 i Bergen med kong Magnus 6 Håkonsson Lagabøte (1238–80). Mor til kongene Eirik 2 Magnusson (1268–99) og Håkon 5 Magnusson (1270–1319).

Ingeborg Eriksdatter – eller Ingebjørg, som hun ofte kalles i norsk historieskrivning – var den første dronningen som ble kronet i Norge og også den første som fikk et len som hun personlig skulle få inntektene fra (Borgarsysle, som omtrent svarte til dagens Østfold). Etter ektemannens død 1280 opptrådte hun aktivt på vegne av sine to sønner.

Ingeborg var bare omkring seks år gammel da faren ble drept; moren reiste hjem til sine foreldre i Sachsen, og Ingeborg vokste trolig opp sammen med sine tre søstre, dels ved farbroren kong Christoffers og dronning Margrete Sambirias hoff, dels i kloster. De fire søstrene var arvinger til betydelige jordeiendommer i Danmark etter faren, og både på norsk og svensk side ble det spekulert i disse arvekravene og de videre politiske mulighetene. 1260 ektet den svenske kong Valdemar Birgersson Ingeborgs søster Sofie, og samtidig oppstod det planer om å få Ingeborg gift med Magnus Lagabøte.

Frierferden gikk først til Ingeborgs morfar, hertug Albrecht av Sachsen, men der ble de henvist til hennes danske slektninger. 1261 drog en norsk sendeferd, anført av biskop Håkon av Oslo, til Horsens i Jylland. Der fant de ut at det ikke var gjort noen forberedelser for Ingeborgs avreise til Norge. I klosteret der kongedatteren oppholdt seg, overtalte de henne til å reise, og biskop Håkon festet henne på den unge kong Magnus' vegne. Juli 1261 seilte de til Norge, uten at det forelå noe formelt samtykke fra den danske konge eller hennes verger.

Ingeborg ankom Tønsberg 28. juli 1261, og bryllupet med Magnus ble feiret med stor festivitas i Bergen 14. september s.å. Tre dager senere ble begge kronet i Kristkirken. Festen ble holdt i tre haller, med i alt 1600 gjester, og bryllupet ble skildret som uvanlig praktfullt. Det sies at brudgommens far, kong Håkon Håkonsson, ble betatt av Ingeborgs skjønnhet og ynde.

Den fredsommelige kong Magnus og den initiativrike og trolig fargerike Ingeborg var gemyttmessige kontraster. De fikk fire sønner, men bare de to yngste, Eirik og Håkon, vokste opp. Magnus gjorde en rekke forgjeves forsøk på å få Ingeborgs farsarv utbetalt; det var hennes fetter Erik 5 Glipping, som da var konge i Danmark, som ikke ville utlevere arven. Riktignok fikk både Ingeborg og søsteren Sofie medhold i sine krav ved en voldgiftsdom i Nyborg 1284, men dommen ble aldri satt ut i livet.

Etter Magnus' død 1280 styrte Ingeborg landet sammen med riksrådet på vegne av sønnen Eirik i 7 år frem til sin død. Hun døde av ukjent årsak i Bergen i slutten av mars 1287, uten at spørsmålet om hennes farsarv var blitt løst, men sønnenes politikk overfor Danmark bar preg av den gamle konflikten ennå i mange år.

Kilder og litteratur

  • Håkon Håkonssons saga
  • RN, bd. 2
  • H. Koht: “Norske dronningar”, i SogS 1926
  • E. Bull d.e.: biografi i NBL1, bd. 6, 1934
  • J. Olrik: biografi i DBL3, bd. 7, 1981
  • S. Imsen: Våre dronninger, 1991
  • N. P. Thuesen: Norges dronninger gjennom tusen år, 1991

Forfatter av denne artikkelen

Det er det gjort 0 endringer i denne artikkelens nettversjon.