Ingeborg Akeleye

Adelsdame. Foreldre: Kommandørkaptein, overlos i det sønnafjellske Norge Jens Werner Akeleye (1703–72) og Martha Bruun (1710–97). Gift 1) 1763 i København med jernverkseier Herman Løvenskiold (12.2.1739–24.5.1799), sønn av jernverks- og godseier, kanselliråd Herman Løvenskiold (1701–59) og Margrethe Deichman (1708–59), separert 31.3.1766; samboende 1766–83 med grev Christian Conrad Danneskiold Laurvig (1723–83); gift 2) 7.11.1783 med legasjonssekretær Carl Ingman Manderfelt (27.5.1747–6.3.1813), sønn av landskamrer Jonas Ingman (1713–86) og Maria Sandberg (1715–83).

Ingeborg Akeleyes liv ble preget av den mer passive rollen som overklassens kvinner ble presset inn i fra annen halvdel av 1700-tallet. Hun opplevde samtidig flere oppbrudd og nye samliv.

Hennes far skaffet henne en rik ektemann i Herman Løvenskiold. Men under et besøk hos faren i Tønsberg 1764 ble hun sammen med sin mann kjent med grev Christian Conrad Danneskiold Laurvig. Greven hadde arvet Larvik grevskap etter sin bror 1762 og var i Norge for å besøke sitt gods. Han avla flere besøk på Fossum før han drog tilbake til København. Der ble han 1765 forvist fra hoffet for å ha bortført en skuespillerinne; han tok da opphold i Larvik grevskap og pleide omgang med ekteparet Løvenskiold-Akeleye. Løvenskiold håpet at de hyppige selskapelige samværene skulle føre til en avtale som regulerte grensen for Fossum jernverks sirkumferens i forhold til Fritsø jernverk, slik at det sikret Fossum tilstrekkelig trekull. Greven og Ingeborg Akeleye utviklet imidlertid et kjærlighetsforhold.

Da Løvenskiold oppdaget det, krevde han separasjon fra Ingeborg Akeleye. Faren førte forhandlingene på hennes vegne og presset 1766 ektemannen til en separasjonskontrakt der Løvenskiold måtte ut med 13 000 riksdaler. Faren skaffet seg kongelig bevilling som Ingeborgs verge, han hadde rett til å bestemme hennes oppholdssted og underslo hennes penger så godt han kunne. Hun nærte en slik skrekk for sin brutale, griske far at hun søkte tilflukt hos venner, først hos sorenskriver Jens Friis på Falkensten, så hos hans venn Kaj Brandt på Hadelands glassverk og endelig hos kaptein V. A. d'Orchimont ved Strömstad i Sverige. Faren klaget til kongen over flukten og vennene som hadde hjulpet henne, og oppnådde at det i mai 1767 ble nedsatt en kongelig kommisjon, bestående av justitiarius C. M. Falsen og Christianias politimester Mathias Stub, som skulle undersøke forholdene omkring flukten. Kommisjonen innstevnet de mistenkte og 70 vitner, men rakk bare å høre Friis' forklaring før undersøkelsen ble nedlagt da kongen, sannsynligvis på tilskyndelse fra greven, i oktober opphevet farens vergebemyndigelse.

Som fri kvinne drog Ingeborg Akeleye til greven av Larvik; han var i mellomtiden blitt enkemann, og hun bosatte seg hos ham. Greven hadde lovet fru Akeleye ekteskap, men han ville ikke innfri løftet, så det endte med at de to innledet et langvarig samboerskap. Selv om han fra 1767 hadde kunnet reise tilbake til København, tvang økonomiske problemer ham til på ny å bosette seg i sitt norske grevskap fra 1770. Samboerne holdt til på gården Rolighed, som de bygde i Hedrum.

Greven døde i april 1783, og allerede i november samme år giftet Ingeborg Akeleye seg med den svenske diplomaten Carl Ingman, som 1778 hadde flyktet til Norge fra anklager om underslag og hadde fått arbeid som godsintendant hos greven. Gjennom fru Akeleye fikk Ingman tilgang til skogen som lå til Rolighed og drev rovhugst i strid med grevskapets hugstreglement. 1787 kjøpte den nye greven ham vekk fra Larvik grevskap ved å betale ham en stor overpris for Rolighed. Danneskiold Laurvig hadde testamentert fru Akeleye 13 000 riksdaler, og hun og Ingman, som nå hadde tatt navnet Manderfelt, kunne dermed bosette seg herskapelig i Christiania.

Manderfelt opptrådte tidvis som politisk agent for Gustav 3 i Norge og håpet å bli svensk generalkonsul i Christiania da stillingen ble ledig. Da han ikke fikk den, forlot de Norge 1787 og flyttet til København. De bosatte seg på landstedet Karlsro ved Tårbæk, der de førte et stort hus, noe som raskt tærte på deres formue. Samtidig prøvde han å fortsette som politisk aktør, denne gang for en skandinavisk allianse; også det mislyktes. Etter Ingeborg Akeleyes død 1800 bosatte han seg i Sverige og døde der.

Kilder og litteratur

  • A. Fjelstrup: “Ingeborg Akeleye”, i PHT, rk. 6, bd. 2, 1911, s. 116–142 og 327–328
  • S. H. Finne-Grønn: biografi i NBL1, bd. 1, 1923
  • O. A. Johnsen: Larviks historie, bd. 1, 1923
  • S. Grauers: “Carl Ingman”, i SBL, bd. 20, 1975
  • Ø. Næss: I grevens tid, 1976
  • Ø. Rian: Vestfolds historie. Grevskapstiden 1671–1821,Tønsberg 1980

Forfatter av denne artikkelen

Det er gjort 0 revisjoner og har kommet 0 forbedringsforslag.