Faktaboks

Inge Lønning
Inge Johan Lønning
Født
20. februar 1938, Minde i Fana (nå Bergen)
Død
24. mars 2013, Øystre Slidre, Oppland.
Virke
Teolog og politiker
Familie
Foreldre: Førstesekretær Per Lønning (1898–1974) og Anna Gurine Strømø (1895–1966). Gift 1962 med lærer Kari Andersen (21.3.1939–3.3.2008), datter av rektor Hans Andersen (1913–) og Jussie Margot Hansen (1914–66). Bror av Per Lønning (1928–2016).

Inge Lønning var internasjonalt kjent som lutherforsker og grunnlagsforsker innenfor den systematiske teologi. Han profilerte seg som forskningspolitisk leder og som politiker. Lønning var en debattglad og svært velformulert kommentator og foredragsholder med sans for den skarpe, men også humoristiske replikk. Han engasjerte seg sterkt for et tolerant og inkluderende samfunn og for utsatte grupper i samfunnet. Som Høyre-politiker markerte han seg i partiet og på Stortinget, men han var aldri medlem av regjeringen.

Lønning tok examen artium på latinlinjen ved Bergen katedralskole 1956 og norsk bifag ved Universitetet i Bergen 1957. Deretter begynte han på teologistudiet ved Universitetet i Oslo. Han tok teologisk embetseksamen 1962 og eksamen ved Det praktisk-teologiske seminar samme sted 1963.

Lønning valgte å gå videre med forskning og var universitetsstipendiat 1963–69. Han gjorde samtidig tjeneste som marineprest ved Haakonsvern i Bergen 1964–65 og var deretter Humboldt-stipendiat 1966–67 i Tübingen, der Ernst Käsemann førte videre impulser fra både Rudolf Bultmann og Karl Barth i arbeidet med Det nye testamente.

I sin doktoravhandling tok Lønning opp et sentralt spørsmål i teologien etter krigen: Hva innebærer det at Det nye testamente er kanon, dvs. norm og rettesnor for teologi og kirke? Martin Luther er kjent for slagordet at bare Den hellige skrift er norm for kirken. Men Luther stilte seg også svært kritisk til en rekke nytestamentlige tekster, så hva mente han egentlig? Dette spørsmålet undersøkte Lønning så vel historisk som med henblikk på moderne systematisk teologi i avhandlingen Kanon im Kanon, som han disputerte på 1971. Ordspillet signaliserer at normen verken kan identifiseres med eller løses fra Det nye testamente. Den finnes bare som en kontinuerlig fortolkning av tekstene i forkynnelsen, fordi den er evangelium og altså verken loveller lære,men liv, forstått som Guds frigjørende handling her og nå. Det avgjørende er derfor ikke bare hva tekstene sier, men også hvordan de blir brukt.

Lønning var universitetslektor ved Det teologiske fakultet fra 1969 til han 1971 overtok professoratet i dogmatikk etter Reidar Hauge. Inspirert særlig av Luther og av den tyske teologen Dietrich Bonhoeffer utviklet han nå sitt syn på teologien som fortolkningskunst (hermeneutikk). Han skapte ny interesse for Luthers teologi med bl.a. spenstige oversettelser i Verker i utvalg og fascinerte studentene med sitt store overblikk og sine skarpe analyser av samtidens teologi og kirke. En sammenfatning av hans arbeid i disse årene kom i den store artikkelen Gott i det tyske oppslagsverket Theologische Realenzyklopädie (1984). Artikkelen drøfter gudsproblemet i nyere systematisk teologi og viser Lønnings evne til å sette teologiske spørsmål inn i en vid idé- og kulturhistorisk sammenheng. Menneskesyn og gudsbegrep er uløselig forbundet i Lønnings teologi.

Som Høyre-politiker var Lønning medlem av Oslo bystyre 1971–75. Han var leder for Europabevegelsen i Norge 1993–95 og ble valgt inn på Stortinget 1997. Han var 1. nestleder i Høyre 1998–2002 og visepresident i Stortinget 2001–05; fra 2005 er han Lagtingspresident.

Lønning har også hatt en rekke forsknings-, kultur- og utdanningspolitiske verv. Han var bl.a. styreleder for NAVF 1981–84, rektor ved Universitetet i Oslo 1985–92, styreleder for NKS-stiftelsen 1986–2001 og for Universitetsforlaget 1986–99.

Tiden som rektor var i perioder turbulent. Sammen med Kjell Stahl som ny universitetsdirektør 1988 begynte Lønning en omstrukturering og modernisering av universitetet, med en sterkere sentral styring. En del lokale miljøer organiserte imidlertid en betydelig motstand, og Stahl gikk av 1990.

Lønning engasjerte seg særlig i helse- og skolepolitiske spørsmål og ledet Sosialdepartementets utredning av Retningslinjer for prioriteringer innen norsk helsetjeneste 1985–87 (Lønning I) og den fornyede utredningen 1996–97 (Lønning II). Fra 1969 utfoldet han sitt samfunnsengasjement også som redaktør av tidsskriftet Kirke og Kultur. Hans kulturelle orienteringssans var her utmyntet i et betydelig kulturanalytisk forfatterskap. Han var kjent som en poengtert og skarp debattant, men ble også bebreidet for en ironisk, noen ganger arrogant, debattform.

Respekten for menneskeverdet og enkeltmenneskets integritet går som den røde tråd gjennom Lønnings virke i kirke og samfunn. Ved å være åpen om egne depresjoner bidro han til å skape respekt og forståelse for mennesker med psykiske lidelser. Lønning mottok Jo Benkows toleransepris (1995) og Lisl og Leo Eitingers pris for religiøs toleranse (1998). Lønning ble utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden 1986; han var medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi fra 1985 og mottok flere internasjonale anerkjennelser for sitt virke som forsker og politiker.

Verker

  • Levende Luther. Et utvalg, 1967
  • Kanon im Kanon, dr.avh., 1972
  • Martin Luther. Verker i utvalg, 6 bd. (sm.m. T. Rasmussen), 1979–83
  • Gott. VIII. Neuzeit / Systematisch-theologisch, i Theologische Realenzyklopädie,bd. 13, 1985, s. 668–708
  • Fellesskap og frihet. Tid for idépolitikk, 1997

Kilder og litteratur

  • HEH 1994
  • SNL, flere utg.
  • Stortinget i navn og tall, 1998 og 2002