Ida Blom, 1. august 1985 åpnet Universitetet i Bergen Europas første humanistiske kvinneforskningssenter. Ida Blom var styreleder. Samme år ble hun utnevnt til Norges første professor i kvinnehistorie.
Et slikt professorat var verken plan eller visjon da Ida Clara Bonnevie ble født i Gentofte like utenfor København 20. februar 1931. Men hennes far, arkivar Thomas Rørdam Bonnevie, tilhørte den samme slekten som i sin norske gren fostret Norges første kvinnelige professor, Kristine Bonnevie. Ida Bloms morfar var teolog og arkitekt, mormoren barnebokforfatter. Verken faren eller moren hadde akademisk utdannelse. Moren ble tidlig enke, men maktet likevel å tilby sine fire barn hjelp til utdanning. Etter examen artium 1949 fikk Ida Blom toårig sekretærutdanning og utenlandsopphold i Liverpool og Paris. Universitetsstudier ble først aktuelt etter at hun 1954 giftet seg med Christopher Blom og flyttet til Bergen. Hun tok fransk og tysk, og 1960 hovedfag ved det nyopprettede Historisk institutt. Fra 1961 underviste hun som lektor ved instituttet. Hun ble dr.philos. 1972 med avhandlingen Kampen om Eirik Raudes land.
Interessen for kvinnehistorie ble vakt med EF-kampen samme år. Forskjellene i kvinners vilkår i ulike land pekte også mot historiske kjønnsbaserte forskjeller. Ida Blom kom til å beholde og videreføre den internasjonale orientering i sin forskning, men var de første årene som kvinnehistoriker først og fremst opptatt med å kartlegge og synliggjøre forholdene for de norske kvinnene. Her ble 1970-årenes oppblomstring av fagdisipliner knyttet til befolkning, arbeid og hverdagsliv viktige inspirasjonskilder. Ida Blom var ledende i det nordiske kvinnehistorikersamarbeid som utviklet seg omkring kvinners arbeid i samfunn og familie. Hun samarbeidet også med samfunnsvitenskapelige kvinneforskere om en rekke tema.
Kvinners kontroll over egen reproduksjon er et sentralt historisk vendepunkt, og her fant Ida Blom sitt nye hovedforskningsfelt. To bøker og en rekke artikler med moderskapsrelaterte tema ble publisert i løpet av 1980-årene, i tillegg til artikler om arbeid og kvinnekår generelt. Midt i 1980-årene hadde kvinnehistorien nådd et stadium av kritisk selvrefleksjon. Ida Blom bidrog aktivt i denne fagteoretiske debatten i en rekke fora.
Gjennom sin utadrettede historiefaglige virksomhet har hun fått flere sentrale verv: Medlem i UNESCO-kommisjonen 1983–92, medgrunnlegger og president i the International Federation for Research in Women's History 1987–95, redaksjonsrådmedlem for en rekke internasjonale fagtidsskrifter. 1992/93 var hun hovedredaktør og medforfatter i Cappelens globale kvinnehistorie i tre bind.
Hennes publikasjoner i 1990-årene har et internasjonalt og globalt tyngdepunkt, men Ida Blom har samtidig også orientert seg mot det lokalhistoriske nivået og mot relasjonene i familien. Her er det særlig utviklingen av omsorgssystemene i velferdssamfunnet hun har lagt under lupen, f.eks. i sitt arbeid om tuberkuloseomsorgen (1998).
Ida Blom har med sin teft for gode prosjekter, sin positive innstilling, inkluderende vennlighet, skarpe iakttakelsesevne og poengterte uttrykksmåte fått stor betydning for oppbyggingen av den kjønnshistoriske forskning og forskermiljøene både i Norge, Norden og internasjonalt. 1993 ble hun medlem av Det norske Videnskaps-Akademi og 1996 utenlandsk medlem av Kungl. Vitterhets Historie och Antikvitetsakademien i Sverige og æresdoktor ved Københavns universitet.