Faktaboks

Hugo Lous Mohr
Født
27. september 1889, Mandal, Vest-Agder
Død
20. februar 1970, Oslo
Virke
Maler
Familie
Foreldre: Sogneprest Olaf Eugen Mohr (1856–1933) og Jeanette Lous (1860–1942). Gift i Paris 6.8.1919 med Elna Cecilie Faye (18.4.1895–6.1.1969), datter av overrettssakfører Jørgen Breder Faye (1869–1922; sønn av Jørgen Breder Faye, 1823–1908) og Anna Elisabeth Gamborg (1871–1950). Bror av Otto Lous Mohr (1886–1967); svoger til Christian Smit (1886–1960) og Tove Mohr (1891–1981).

Hugo Lous Mohrs betydeligste innsats i norsk kunst er veggmalerier, fra den første fresken i Johanneskirkens menighetshus i Bergen 1924 til hovedverket, dekorasjonen av hvelvene i Vår Frelsers kirke (Oslo domkirke) 1935–50. Han malte også uttrykksfulle portretter og egenartede landskaper.

Mohr vokste opp i en stor og begavet søskenflokk. Faren var forstander på Misjonsskolen i Stavanger, og Hugo tok examen artium på Kongsgård skole 1907. Samme år ble faren sogneprest i Bergen. Hugo var interessert i litteratur og musikk og hadde lyst til å male, men studerte likevel statsøkonomi og var fra 1911 i konsulattjeneste, først i Hamburg, deretter i St. Petersburg. Ved krigsutbruddet 1914 kom han seg hjem til Norge og begynte å male.

1916–18 var Mohr elev ved Henrik Sørensens malerskole. Etter krigen drog han til Paris, hvor han møtte Matisses fargesterke flatemaleri og Derains kultiverte form, og begge kom til å bety mye for ham. Han ble i Paris i to år og foretok derfra en reise bl.a. til Madrid og Toledo, hvor særlig El Grecos dristige ekspressive form og koloritt gjorde dypt inntrykk.

Debututstillingen i Kunstnerforbundet 1921 vakte stor interesse. Bildenes egenartede form og farger gav uttrykk for drøm og personlig opplevelse. Blant portretter og figurbilder merket man seg særlig de sterkt forenklede portretter, Dostojewskij og Bach, og en gjendiktning av Giovanni Bellinis Pietà. Etter utstillingen reiste Mohr til Tyskland og siden til Italia, hvor han bl.a. ble grepet av freskokunstens storverk av kunstnere som Giotto og Piero della Francesca.

1923 fikk Mohr sin første dekorative oppgave – fondveggen i festsalen i Johanneskirkens menighetshus i Bergen. Det ble også den første helt moderne freske med religiøst motiv i Norge. Den viser sterke inntrykk fra Matthias Grünewald, samtidig som de langstrakte og intenst bevegende skikkelser også viser innflytelsen fra El Greco. I idé og oppbygging danner veggens utsmykning med tre scener fra Kristi liv en enhet som nesten er for stor for det trange rommet.

Året etter drog Mohr til et nytt opphold i Paris og derfra sommeren 1925 direkte til Volda på Sunnmøre, hvor han ble boende i tre år. Herfra stammer en rekke storslåtte landskaps- og figurbilder fra natur og arbeidsliv. Bilder som Høstarbeid, Kornskurden og Slåttekaren utmerker seg ved skikkelsenes plastiske tyngde og markerte bevegelser og et rikt strømmende overlys, som ofte gir bildene et nesten sakralt preg. Han vendte også senere gjerne tilbake til den mektige fjellnaturen i Volda og malte sterke og personlige naturskildringer, bl.a. Tåken letter og Frosset fjell.

Fra 1928 var det portrettet som opptok ham, særlig barnebilder, som portrettet av sønnen Bjart. Han malte også senere flere portretter av kjente menn innen vitenskap og offentlig liv, og dessuten landskaper fra Telemark og fra somrene i Eftang ved Larviksfjorden.

Da Volda kirke brant og skulle gjenreises, engasjerte Mohr seg sterkt for en moderne steinkirke etter tegning av Arnstein Arneberg, og det ble Mohr som 1932 kom til å utsmykke korets 11 meter høye fondvegg. Denne fresken har en roligere rytme enn den i Bergen. Mange mindre figurfelt samler seg omkring en ung, strålende Kristus som skrider frem med høyt løftede armer.

Mohr fikk flere oppdrag med religiøse motiver, bl.a. en altertavle i Ris kirke i Oslo og 12 apostelfigurer til den restaurerte domkirken i Kristiansand. Han var dermed ypperlig rustet til den store oppgaven å utsmykke hvelvet i Vår Frelsers kirke i Oslo. Det var en stor utfordring også rent malerteknisk – 1500 kvadratmeter. De tidligere barokke skymaleriene ble fjernet, og Mohr arbeidet med egg-tempera direkte på tre. Under krigen måtte han holde høner for å få egg til malingen! Om vinteren var kirken for kald, og fra 1936 til 1950, da kirken ble innviet som byens nye domkirke, tilbrakte han somrene på et provisorisk loft høyt over gulvet.

Takmalerienes grunntema er Faderen, Sønnen og Den hellige Ånd. I selve kuppelen er solen, som sprer sitt lys over hvelvene og de mange felter fra bibelhistorien. Formen og komposisjon er sterkt ekspressiv, og fargen er dominert av lyse gule og røde toner. Maleriene ble betegnet som en av de mest vellykkede kirkeutsmykninger i Norden.

På slutten av 1990-årene viste domkirketaket store avskallinger, og det ble debatt om en eventuell kostbar og langvarig restaurering. Enkelte har også hevet røsten for å rekonstruere det gamle barokktaket. Riksantikvaren og Kirkelig fellesråd har imidlertid som mål å bevare Mohrs malerier.

Hugo Lous Mohr dekorerte senere en rekke kirker, men lot seg meget sjelden overtale til å holde egne utstillinger.

Verker

    Utsmykningsarbeider

  • Johanneskirkens menighetshus, Bergen, 1923–24
  • Volda kirke, 1932
  • Ris kirke, Oslo 1932
  • Kristiansand domkirke, 1934
  • Oslo domkirke, 1935–49
  • Hurum herredshus, 1946
  • Glemmen kirke, 1949
  • MS Leda, 1951
  • Drammen fylkeshus, 1954
  • Vang kirke, 1955
  • Dale kirke, Vaksdal, 1958

    Billedtepper

  • Oslo rådhus, 1947–52
  • Haugesund rådhus, 1953–55
  • MS Oslofjord, 1955
  • M/S Bergensfjord, 1955

Kilder og litteratur

  • Stud. 1907,1932, 1957
  • S. Willoch: biografi i NBL1,bd. 9, 1940
  • L. Østbye: biografi i NKL,bd. 2, 1983
  • I. Pharo: “Hugo Lous Mohrs takmaleri i Oslo Domkirke”, i Ku&K1996, s. 146–162
  • P. Mohn: “Hugo Lous Mohr – antroposof?”, i Ku&K1997, s. 118
  • Aftenp,21., 22. og 23.3.2001, 9.4.2001
  • NG, dokumentasjonsarkivet

Portretter m.m.

    Kunstneriske portretter

  • Selvportrett (tegning), 1951; gjengitt i R. Revold: Norges billedkunst,1953, bd. 2, s. 159
  • Hode (terrakotta) av Per Palle Storm, 1968; p.e