Herman Anker

Folkehøyskolemann. Foreldre: Grosserer og godseier Peter Martin Anker (1801–63) og Cathrine Olava Nicoline (“Thrine”) Gløersen (1814–1902). Gift 15.9.1863 med Marie Elisabeth (“Mix”) Bojsen (13.12.1843–12.10.1892), datter av sogneprest Frederik Engelhart Bojsen (1808–82) og Eline Birgitte Heramb (1813–71). Bror av Christian August Anker (1840–1912) og Dikka Møller (1838–1912); far til Katti Anker Møller (1868–1945) og Ella Anker (1870–1958), farfar til Øyvind Anker (1904–89) og Synnøve Anker Aurdal (1908–), farfars far til Peter Martin Anker (1927–).

Herman Anker tilhørte en av landets mest fremstående handels- og godseierslekter, men kom til å velge en annen yrkesvei enn sine nære slektninger. Han brukte i stedet sin formue til å grunnlegge og drive Norges første folkehøyskole, Sagatun ved Hamar, og satte med det uutslettelige spor etter seg i norsk folkeopplysningshistorie.

Han ble født inn i Ankerslektens Fredrikshald-gren som tredje eldste sønn i en søskenflokk på åtte. Faren eide storgården Rød med store skogeiendommer og var i sin samtid regnet som en av Norges rikeste menn. Han var å finne på venstre fløy under unionsstriden i 1850-årene. Hermans holdninger og livssyn ble dog i sterkere grad preget av moren, Thrine Gløersen; ikke minst ved hennes sang fikk han formidlet grunntonen i folket, dets historie og folkemål. Gjennom presten Wilhelm Andreas Wexels var moren blitt kjent med, og tiltalt av, den danske dikterpresten N. F. S. Grundtvigs tanker, ikke minst slik disse kom frem gjennom hans mange salmer. Dette var noe av bakgrunnen for hennes ønske om at Herman skulle bli prest, noe han også selv drømte om.

Herman Anker gikk på latinskolen i Fredrikshald, tok examen artium 1857 og anneneksamen ved universitetet i Christiania året etter. Der ble han samme høst kjent med en annen “smaalenning”, den 9 år eldre Olaus Arvesen fra Onsøy. Dette møtet skulle bli skjellsettende for begges videre utvikling og livsinnsats.

Som teologiske studenter møtte de Grundtvig allerede året etter, i København. Sitt senere livsverk bygde de i stor utstrekning på hans ideer og pedagogiske syn. Under dette besøket møtte Anker for første gang også sin kommende livsledsager, Mix Bojsen. Hennes far var sogneprest i Stege på Møn, men mer kjent som utgiver av Budstikken, den danske grundtvigkretsens organ; moren var av norsk ætt.

Samme år som Herman Anker avla teologisk embetseksamen (1863), giftet han seg med Mix. Dermed begynte et nesten tretti års spennende, arbeidsomt og gjensidig støttende ekteskap, som gav dem ikke mindre enn 10 barn. Mest kjent ble kvinnesaksforkjemperen Katti Anker Møller og forfatteren Ella Anker.

Det var mange grunner til at det unge paret, sammen med vennen Arvesen, hadde satt seg fore å få i gang en norsk folkehøyskole. Ole Vig hadde argumentert sterkt for en slik tanke, og tidligere hadde Grundtvig forfattet skriftet “Til Nordmænd om en folkelig højskole”. En bakgrunn for dette utspillet fra Grundtvig var at kong Karl Johan 1836 hadde nektet sanksjon av formannskapslovene, fordi bøndene ikke hadde dannelse nok.

Tankene om en “folkets høiskole”, tuftet ikke minst på Grundtvigs syn og ideer, møtte atskillig motstand fra ulike hold. Skriftlærde, bl.a. ved universitetet, mente at en her ville sette trosbekjennelsen som autoritet foran Bibelen. Pietister fra ulike deler av landet mente den grundtvigske teologi var for lite sentral. De politisk konservative hevdet at bøndene ville bli rebelske om de fikk for mye opplysning. Enkelte målstrevere så for seg at dette ville bli en skole for og med “det danske sprog”. Storbøndene var redd for manglende tilgang på arbeidskraft til jordbruket, når de unge ville holde seg “for fine til å kjøre møkk”. Men skoleplanene hadde også flere innflytelsesrike forsvarere, blant dem Bjørnstjerne Bjørnson, Aasmund Olavsson Vinje og Christopher Bruun.

1. oktober 1864 kom det første 8-månederskurset, med 80 mannlige elever, i gang på Norges første folkehøyskole. Anker hadde valgt Hamar som tilholdssted for skolen, og stod selv for ledelsen og den økonomiske siden av virksomheten. Pedagogikken ble nokså likelig fordelt mellom Anker og Arvesen, mens Mix Anker la atskillig inn på den sosiale og trivselsmessige side.

Det første året holdt skolen til i leide lokaler, men året etter ble et nytt skolebygg – og hjem for den økende Anker-familien – reist rett utenfor bygrensen og innviet i oktober 1865. Både bygget og skolen fikk da, av Herman Anker selv, navnet Sagatun; “historiens gaardsplass, thi fædrelandets og menneskeslegtens historie skulde jo være hovedopgaven”.

Først 1873 lyste skolen ut tre måneders sommerkurs for piker. Ved tiårsjubileet 1874 hadde den hatt 700 fulltids elever. Disse ble ofte foregangsmenn på bygdene. Fra de ukentlige møter på Sagatun brakte de også med seg modeller for å få i gang ungdomslag på sine hjemsteder.

Politisk sluttet Anker seg til Johan Sverdrup og Venstre i deres kamp for parlamentarismen, uten at han noen gang engasjerte seg som politiker på heltid.

Etter hvert hadde Anker ikke flere midler å investere i Sagatun. Han hadde også en stor familie å forsørge. Fra 1872 involverte han seg i lokal næringsvirksomhet, bl.a. Vendkvern mølle i Vang, og anla en fyrstikkfabrikk på Hamar. Dette var den første fabrikk som laget fosforfrie stikker; “Fosfor og gift på dør!”, som det heter i Bjørnsons dikt “Hamar fyrstikker” (1877).

Fra 1875 hadde Anker også interesser i skogbruk i Løten. Økonomisk ble de færreste av disse tiltakene noen suksess. 1878 måtte han skaffe seg nødvendige inntekter ved å leie ut skolebygningene på Sagatun til Statens døvstummeskole. To år tidligere hadde han overlatt styre og stell til sin venn og kollega Arvesen. Siden holdt han bare enkelte forelesninger på skolen.

Ved siden av aktivitetene på egen gård og i næringslivet hadde han en del lokale tillitsverv, som regel ulønnede, bl.a. i overformynderiet. Vi finner ham også som stifter av Hamar kunstforening og den som foreslo opprettet en husmorskole på Hedemarken, “da det er like nyttig for landbrukets økonomi at husmoren får undervisning for sin gjerning, som bondegutten sin”.

Fra 1885 var Herman Anker postmester på Hamar, med ansvar også for omkringliggende distrikter. Embetet gav ham de nødvendige inntekter, men nok ikke det engasjement og den arbeidsglede som arbeidet ved Sagatun hadde gjort.

Hans trofaste Mix døde fra ham 1892. Selv ble han etter hvert også alvorlig syk, og mistet synet en tid. På sykeleiet, like før jul i 1895, fikk han brev fra Bjørnson, som nettopp hadde gitt ut annen del av Over Ævne: “Jeg har reist dig et minnesmerke i mitt siste drama. Jeg tror du vil bli glad ved det.” Herman Anker var da kommet hjem til sin mor på Rød, hvor han var født, og der døde han.

I hans ettermæle ble det bl.a. understreket at han var en idéskapende drømmer, en estetiker med stor fantasi. Samtidig maktet han langt på vei å virkeliggjøre sine mål og idealer, kanskje ikke minst fordi han hadde mot til å si sannheten, om han så stod aldri så alene.

1901 talte Bjørnstjerne Bjørnson ved avdukingen av en bautastein reist til minne om Mix og Herman Anker, på Sagatun.

Verker

  • Tale ved Aabningen af Folkehøjskolen paa Hamar, i Kristeligt Folkeblad nr. 46/1864
  • Svar til Seminarlærer Saxe (ang. Højesteretsdommen over Sognepræst Gunnerus), i Hamars Stiftstidende, tillegg til nr. 18/1872 og følgende nr.
  • Sange, 1895

Kilder og litteratur

  • Artikkel i Den Danske Højskole, 3. årg., hf. 5, 1903, s. 321–424
  • R. Stauri: Folkehøgskulen i Danmark, Norge, Sverige og Finland, 1910
  • O. Arvesen: Oplevelser og erindringer fra 1830-aarene og utover, 1912
  • artikkel i Eidsvolds folkehøiskoles aarsskrift 1914–15, s. 9–18
  • E. Berggrav: biografi i NBL1, bd. 1, 1923
  • E. Anker: Herman Ankers liv og virke, 1936

Forfatter av denne artikkelen

Det er det gjort 0 endringer i denne artikkelens nettversjon.