Herbrand Lavik

Journalist, forfatter, oversetter og teaterkritiker. Foreldre: Redaktør Johannes Lavik (1856–1929; se NBL1, bd. 8) og Olivia Heitmann (1862–1944). Gift 1930 med Laure Jeanne Amélie Birnbaum (27.1.1910–25.11.1995), datter av accisien (skatteoppkrever) Jean Pierre Birnbaum og Claire Jeanne Hoffmann. Brorsønn av Andreas Lavik (1854–1918) og Dore Lavik (1863–1908); fetter av Nils Lavik (1884–1966).

Herbrand Lavik var teaterkritiker i Bergens Tidende i 20 år, men huskes også bl.a. for sine oversettelser av Samuel Pepys' dagbøker og den franske 1400-tallsdikteren François Villons vers.

Lavik vokste opp i Bergen. Etter examen artium 1921 arbeidet han en tid som journalist. 1923 reiste han til sjøs, arbeidet som laksefisker i Alaska og var i perioder også gullgraver, elevatorfører m.m. Han hadde ingen formell utdannelse etter artium, men studerte journalistikk og språk. 1929 ble han redaktør av Nordre Bergenhus Amtstidende i Florø; en periode var han også pressemann i Leirvik på Stord, før han igjen slo seg ned i Bergen som frilans, oversetter og skjønnlitterær forfatter. Som skribent kom han til å preges av at han på en gang var vestlending og kosmopolitt.

Lavik debuterte 1937 med Frenzie's indianere og andre fortellinger, med stoff fra harde miljøer til sjøs og i fjerne havner. 1946 kom Månehuset, noveller om voldelige menn og prostituerte kvinner, mest i fremmede land. Hovedverket hans er den store historiske romanen Tunet i det blå (1945), en språklig frodig og episk fyldig skildring av Bol Eiriksdatter Ørrust og hennes liv på en gård i Kvinnherad i de dramatiske årene frem til 1814 og med glimt fra begivenhetene på det storpolitiske planet.

Noen diktsamlinger hører med til forfatterskapet. Tolv dikt fra krigens tid gir bilder av vekslende vilkår under den tyske okkupasjonen, Selvangivelse viser både vidd og selvironi, og Reisende uten bagasje er en samling lyriske naturskildringer, mest fra familiens sommerliv på øya Skorpo i Kvinnherad.

Herbrand Lavik var også en allsidig og flittig oversetter. Blant hans mest kjente oversettelser er et utvalg av Samuel Pepys' dagbøker (Min hemmelige dagbok), et utvalg dikt av François Villon, Voltaires Candide og Bertolt Brechts drama Galileo Galilei (oppført i Laviks gjendiktning på Den Nationale Scene 1961). Han oversatte også en rekke klassiske romaner (Daniel Defoe, Walter Scott, J. F. Cooper og Charles Dickens). Som teaterdikter fikk Lavik slippe til med ett skuespill, Elsk meg, på Den Nationale Scene 1956. Det er et mer analytisk og diskuterende enn dramatisk stykke om tre kvinner og fire menn, med enkelte erotiske scener som kunne virke sjokkerende på 1950-årenes publikum.

Mer enn noe annet var Herbrand Lavik kjent som Bergens Tidendes profilerte og skarpe teaterkritiker fra 1945 til sin død 1965. Han var kunnskapsrik og velartikulert og hadde et reflektert syn på det å formidle teaterets kunst til avisens lesere. Som kritiker kunne han virke nådeløs når han fant at forestillingen ikke holdt mål. Ikke sjelden kom det svar på kritikken, og Lavik har enkelte ganger gitt uttrykk for sine prinsipielle oppfatninger. Kritikken skulle ikke bare være nyttig tilbakemelding til teaterets folk, den skulle også være godt avisstoff. Kritikeren måtte gjerne være subjektiv; det var sin egen tilskueropplevelse han hadde som grunnlag for sin vurdering. Det gjaldt å få opplevelsens vibrasjon frem til avisspalten, og var kritikeren skuffet, måtte også det komme til uttrykk. Overbærenhet er ikke uttrykk for respekt for kunsten. Vurderingen måtte omfatte repertoarvalg, regi og spillestil, og ikke minst den enkelte skuespillers innsats og utvikling. Laviks anmeldelser kunne skape debatt, men de kunne ikke avfeies som ubetydelige.

Verker

    Bøker

  • Frenzie's indianere og andre fortellinger, 1937
  • François Villon (med gjendiktninger av Villons vers), Bergen 1943 (ny utg. 1975)
  • Tolv dikt fra krigens tid, Bergen 1945
  • Tunet i det blå, Bergen 1945
  • Månehuset, Bergen 1946
  • Om Gud og mennesker, Bergen 1952
  • Selvangivelse, Bergen 1953
  • Vestland. Kår og karakter, Bergen 1955
  • Elsk meg, skuespill, (utrykt) 1956
  • red. Stordø kisgruber. En bedrifts historie 1907–1957, Bergen 1957
  • Reisende uten bagasje, Bergen 1959
  • Svanesjø og morild, 1965
  • Eneste hane i Jomfrustiftelsen, Bergen (posthumt) 1966

    Artikler (et utvalg)

  • Teatret og kritikeren. Svar til Kari Hamre, i BTid. 26.2.1948
  • Den nasjonale scene og Vestlandet, i BTid. 20.4.1950

    Oversettelser (et utvalg)

  • J. F. Cooper: Stifinner, Bergen 1940
  • D. Defoe: Robinson Crusoe, Bergen 1940
  • C. Dickens: Oliver Twist, Bergen 1940
  • F. Marryat: Peter Simple, Bergen 1940
  • W. Scott: Den skotske bueskytter, Bergen 1940
  • B. S. Ingemann: Kong Erik og de fredløse, Bergen 1941
  • S. Pepys: Min hemmelige dagbok, Bergen 1942
  • F. Voltaire: Candide, Bergen 1945
  • B. Brecht: Galileo Galilei, i d.s.: To skuespill, 1971

Kilder og litteratur

  • K. Fasting: “Herbrand Lavik død”, i BTid. 23.3.1965
  • A. Hestenes: “Herbrand Lavik død”, i Dagbl. 23.3.1965
  • Stud. 1921, 1971
  • Cj.: “Tunet i det blå – vår nye føljetong”, i Demokraten (Fredrikstad) 20.3.1972
  • K. Nygaard og E. Eide: Den Nationale Scene 1931–1976, 1977
  • opplysninger fra Laviks døtre Jo Kleppe og Siri Dikkanen, 2002

Forfatter av denne artikkelen

Det er det gjort 0 endringer i denne artikkelens nettversjon.