Henry “Tippen” Johansen

Fotballspiller. Foreldre: Thoralf Johansen (1858–1933) og hustru Martha (1862–1941). Gift 1) med Margarethe (1905–49); 2) med Gudrun (død 1996).

Henry Johansen hadde med sitt keeperspill en vesentlig andel i norsk landskampfotballs suksess i 1930-årene. Ekspertene betegnet ham som en av Europas beste målvakter, og en velkjent fotballekspert skrev at “han studerte alle spillets finesser og gjorde målmannsspillet til en vitenskap”. Under klengenavnet “Tippen” var han kjent fra landsende til landsende.

Johansen ble født på Kampen i Kristiania, men familien flyttet til Vålerenga da han var 7 år gammel. Allerede som 18-åring debuterte han på Vålerengas A-lag, og 1925 ble han reserve på landslaget.

“Tippen” debuterte på landslaget 10. oktober 1926 i en kamp mot Polen i Fredrikstad, der Norge tapte 3–4. Det var for øvrig den første landskamp som ble overført i norsk radio. Noen suksess for “Tippen” ble ikke denne kampen, og han kom ikke tilbake på laget før 1929. I to sesonger var Gunnar Christensen fra Odd, Skien den faste mann mellom stengene på landslaget, men 1929 ble Christensen syk, og “Tippen” fikk en ny sjanse. Den første matchen var et oppgjør mot Nederland på Ullevaal.

I 42 av de neste 46 landskampene var “Tippen” på plass. Gjennom en snau tiårsperiode var han landslagets sikre siste skanse og kom til å prege laget nesten mer enn noen annen spiller. Han bidrog i høy grad til de store triumfene som fulgte, blant annet 5–2-seieren over Danmark i Idrætsparken i København 1929, seieren 2–1 over Sverige samme år, som gjorde Norge til nordiske mestre, OL-kampene 1936 og ikke minst i VM-matchen mot Italia i Marseille 1938, da Norge tapte 1–2 etter ekstraomganger. Under de olympiske lekene i Berlin 1936 ble det bronsemedalje til Norge, og “Tippen” holdt buret rent under bronselagets dramatiske oppgjør mot hjemmelaget Tyskland.

Henry Johansen fikk i alt 48 landskamper, et imponerende tall på bakgrunn av de forholdsvis sparsomme landskampforbindelser vi hadde den gang. Han satte punktum 9. november 1938 i et møte med England i Newcastle. Da var det gått over 12 år siden debuten i Fredrikstad.

Foruten bronsemedaljen fra Berlin fikk Henry Johansen Norges Fotballforbunds gullmerke for sin innsats, og allerede 1934 fikk han den ettertraktede gullklokken for 25 landskamper. I hele sin idrettskarriere forble “Tippen” tro mot sin barndoms klubb, Vålerengens Idrettsforening. Han ble æresmedlem av foreningen, som han gjennom årene også representerte i en rekke andre idrettsgrener enn fotball. Han var en uhyre allsidig idrettsbegavelse, som syslet med ski, bandy, ishockey, tennis og friidrett. Da han 1938 ble tildelt Egebergs ærespris, var det innsatsen i hoppsporten som veide tyngst ved siden av målvaktkarrieren. Det var spesielt etter at Henry Johansen hadde fylt 32 år at han leverte en lang rekke fine hopprestasjoner, som resulterte i seirer og Damenes pokal i seniorklassen.

Ved krigens begynnelse skrev Henry Johansen boken På vakt i Norges mål, hvor han livfullt skildret hvordan det var å være siste mann på skansen i en rekke av de mest ærerike landskamper som Norge har spilt. Senere hadde Johansen en tid agentur for sportsartikler, og han arbeidet for Statens Velferdskontor for Handelsflåten og som vaktmester på Lakkegata skole.

Verker

  • På vakt i Norges mål, 1941

Kilder og litteratur

  • H. Johansen: På vakt i Norges mål,1941
  • I. Bertelsen m.fl.: Oppslagsbok om norsk fotball, Oslo 2000
  • forfatterens eget arkiv

Portretter m.m.

  • En byste av “Tippen” Johansen ble avduket til hans 80-årsdag 1984, utført av Arne Durban

Forfatter av denne artikkelen

Det er det gjort 0 endringer i denne artikkelens nettversjon.