Bech regnet seg selv som håndverker mer enn kunstner. For ettertiden står han som rokokkoens frodigste representant i Norge i den dansk-norske felleskulturens tid.
Han var treskjærer, utdannet i København. Tidlige arbeider fra hans hånd kjennes ikke, bare en enkelt bestilling som ikke kom til utførelse. Rundt 1750 reiste han til Norge, og virket her resten av sitt liv, dels som ovnsdekoratør og dels som kirkekunstner.
Hans første oppdrag gjaldt dekor av jernovner for Moss jernverk. Bech skar relieffer i tre, som så dannet utgangspunkt for formene som ovnsplatene ble støpt i. Nøyaktig hvilke av Moss-ovnene som Bech utformet, vites ikke. Her, som ved senere oppdrag, er det først og fremst jernverkenes regnskapsbøker som gir beskjed om hans virksomhet. Treformene selv er gått tapt, og ovnsplatene forble usignert. Regnskapene viser at han etter det første oppdraget i Moss 1751 var i virksomhet ved Fritzøe, Moss, Halden og Eidsfoss jernverk i 1760-årene og ved jernverkene i Odalen og Bærum i 1770-årene.
Med dette som utgangspunkt har Arne Nygård-Nilssen i sitt grunnleggende arbeid om norske jernovner foretatt attribuering av en lang rekke ovnsplater som sikre eller overveiende sannsynlige verk av Bech. Karakteristisk for disse arbeidene er at de ofte tar utgangspunkt i franske rokokkomalerier (Boucher, Natoire) som i ovnsjernet får en kraftig og plastisk utforming, mot riflet eller glatt bakgrunn. Motivene er hentet fra klassisk mytologi, ofte med Jupiter, Neptun eller Vulcanus i sentrum, eller allegoriske figurer som Håp og Flid, rammet inn i rokokkoens skjellornamentikk og akantusranker. Bech gav platene fart og liv; der er alltid bevegelse i motivene og kraft i ornamentikken. Som rokokkokunstner på terskelen til den mer beherskede Louis-seize-stilen, den som senere ble avløst også på ovnsplatene av den langt strammere empiren, var han med å gi den gamle norske støpetradisjonen en blomstringstid i tiårene før napoleonskrigene.
Bechs annet virkefelt i Norge ble kirkeutsmykking. Her var han aktiv ved periodens hovedmonument, Kongsberg kirke, der han skar ornamenter og dekorative skulpturer til prekestolen, alteret og kongestolen og rundt orgelet. Arbeidsdelingen mellom ham og andre av byggmester Brede Ranztaus kontraktører er ikke på alle punkter klarlagt. Men flere av skulpturene er lett kjennelige som Bechs, selv om de som regel er holdt i strammere klassisistisk utforming enn hans ovnsplater. Til kongestolen skar han de allegoriske figurene Prudentia og Constantia (Frederik 5s valgspråk), som står i nisjer på hver side, på prekestolen de frittstående Sakramentet og Troen (Fides) med sine svungne gevanter. Alterveggen prydes i gavlen av hans allegoriske gruppe Gloria (Guds lam), med kraftfulle bevegelser og intense lysstråler, utført etter et eldre dansk forelegg. Basun- og paukeenglene på siden av orgeltårnet, og skjellornamentene som avslutter prekestolen, er også karakteristiske bidrag. Med sitt spill i bølger og bevegelser er Bechs verk isolert betraktet ganske verdslig i motiv og utforming, men i helheten tjener det til å gi helligdommen en lys og optimistisk stemning som en avglans av lyset fra det høye.
Ved siden av Kongsberg var Bech virksom ved Immanuelskirken i Halden, der han skar en døpefont hvor en stående engel holder fatet i bronse, og skranken rundt dåpshuset, begge arbeider forsvunnet. Ornamentene som kranser altertavlen i Hvaler kirke står derimot ennå. Et mulig arbeid i fajanse kan være den kjente bordoppsatsen fra Herrebøe fajansefabrikk i Halden fra rundt 1760, men denne attribueringen er svært usikker.
Bech giftet seg med skredderdatteren Anna Maria Barck fra Halden og tok borgerskap i byen 1754. Senere eide han eget hus i Kongsberg, og står oppført i manntallet der som eneste billedhugger i byen. Ved hustruens død fikk han aleneansvar for fire mindreårige barn, som fulgte ham rundt til de forskjellige oppdragssteder. Hans posisjon i samtiden som “mester Bech” fremgår av de mange etterligninger av hans arbeider.