Henriette Schønberg Erken er den uten sammenligning mest produktive kokebokforfatter i Norge og var i nesten to generasjoner med på å forme det norske folks hverdagskost og festmat gjennom undervisning, demonstrasjoner og skribentvirksomhet.
Frem til sitt 27. år praktiserte Henriette Schønberg kokekunst i hjemmet i Akersgaten i Kristiania under veiledning av moren og uten noen formell utdanning. Etter et vikariat på fru Bonnevies pikeskole ble hun 1893 tilsatt i fast stilling ved skolen. For å kvalifisere seg ytterligere gjennomgikk hun det nystartede Statens kursus for skolekjøkkenlærerinner, spiren til Statens lærerinneskole i husstell. Senere tok hun et kurs i matlaging i Berlin, og 1898 studerte hun med offentlig stipend til diplomeksamen ved Edinburgh High School of Cookery, en av pionerinstitusjonene på dette området i Europa.
Ved siden av skoleundervisningen engasjerte Henriette Schønberg seg snart i andre virksomheter innen husstell og kokekunst. Fra 1897 var hun fast bidragsyter til en oppskriftspalte i ukebladet Urd, og ledet samtidig Norsk Kvindesagsforenings kurs i huslig økonomi for tjenestepiker og unge husmødre. 1901 giftet hun seg med Albert Erken, og da han tre år senere ble utnevnt til oberstløytnant og stasjonert i Levanger, drev hun husholdningskurs der frem til 1908. Da kjøpte ekteparet gården Dystingbo i Vang ved Hamar, nabo til prestegården hvor forgjengeren Hanna Winsnes utøvde sin kokekunst midt på 1800-tallet. På gården satte fru Erken i gang en fem måneders husmorskole og en lærerinneskole i husstell, først som et 10 måneders kurs og fra 1924 som et toårig kurs.
Fra 1927 drev hun ikke lenger noen skoleundervisning, men fortsatte med de mange foredrag og demonstrasjoner over hele landet. Disse kursene var organisert av Norges Husmorforbund og tok sikte på bruk av sunne og billige næringsmidler, spesielt norskproduserte: melk, sild, makrell, klippfisk og ikke minst hvalkjøtt. Gjennom disse demonstrasjonene landet over i en tid uten fjernsyn, var det bare naturlig at Henriette Schønberg Erken ble en “guru” på sitt felt, og hennes opptredener var etter beskrivelsene gjennomført med stor sans for dramaturgi. Etter en innledning av en organisasjonsleder eller møteleder ble et forheng trukket til side og fru Erken åpenbarte seg som en kulinarisk prestinne i hvitt forkle og kappe foran et veldekket bord.
Hun hadde et nært samarbeid med en rekke bedrifter, sendte ut anbefalinger for bestemte komfyrer eller kjøkkenredskaper og utviklet oppskrifter for bruk av bestemte bakepulver eller margarinmerker. Disse oppskriftene ble utgitt i en lang serie småhefter og utgjør en liten del av hennes store kokebokproduksjon.
Det er som kokebokforfatter hun først og fremst er blitt stående, med utgivelser nesten hvert år mellom 1895 og 1951. I de fire første tiårene av 1900-tallet dominerte hun kokeboksektoren til de grader at hennes titler utgjorde 25–40 % av markedet. Hun har selv i et intervju fortalt at faren prøvde å overtale henne til å droppe tanken på kokebok, akkurat som han var imot at en dame med hennes sosiale bakgrunn skulle drive med offentlig matlaging: “Han ville bare at vi (døtrene) skulle sitte hjemme, så han kunne telle oss.” Det gjorde døtrene ikke; også hennes søstre Mathilde Schønberg (1869–1923) og Valborg Schønberg Jacobsen (1873–1931) skrev om husstell, i likhet med Henriette Schønberg Erkens egen datter Lillemor Erken Busterud (1906–62).
Henriettes produksjon begynte med Kogebog for skole og hjem (1895). Den ble skrevet i samarbeid med en kollega ved skolen, legen Caroline Steen (1854–1935), og ble utgitt i 16 reviderte opplag frem til 1945, de to siste i samarbeid med legen Andreas Tanberg. 1903 utgav fru Erken oppskriftene fra læreboken som en egen kokebok, Kogebog I, som kom i 8 opplag og 65 000 trykte eksemplarer frem til 1924.
Hun utgav samtidig en del mindre bøker om spesielle emner, men det store gjennombruddet kom med Stor Kokebok (1914), et monumentalt, encyklopedisk verk av internasjonalt format. Den inneholdt råd om alle deler av husholdningen, f.eks. hvordan man skal slakte en gås, og oppskriftene spente fra “Gaaselever-brioche” til “Stuet fiskeindmat” via hennes egen favorittrett fårikål.
Stor kokebok kom i 20 utgaver og ca. 200 000 trykte eksemplarer frem til 1951, ble utgitt i faksimile 1980 og 1996 og er oversatt til dansk. En mindre utgave av den samme, Liten kokebok (1931), nådde også over 100 000 solgte eksemplarer. 1935–39 utgav hun årlig en Kjøkkenalmanakk med oppskrifter og menyforslag for hver dag i det kommende år.
Da legen Carl Schiøtz, formann i Statens ernæringsråd og medlem av Folkeforbundets ernæringsråd, skrev en bok om nye ernæringsteorier, var det Henriette Schønberg Erken som stod for oppskriftene. Boken het Trygg kost for norske hjem (1939) og inneholdt blant annet stoff om Oslofrokosten og tabeller for næringsbehov i ulike aldersgrupper.
Henriette Schønberg Erken var medlem av Hamar og Omegn kvinneråd 1907 og tok initiativet til dannelsen av lokallaget av Hjemmenes Vel samme sted. 1916 fikk hun Kongens fortjenstmedalje i gull for samfunnsgagnlig virksomhet.