Helge Larsen var en internasjonalt kjent mikrobebiokjemiker. Ved Norges tekniske høgskole (NTH) etablerte han fra 1950-årene en høyere utdanning i teknisk biokjemi av stor verdi for utviklingen av norsk næringsmiddelindustri.
Larsen vokste opp i Ålesund og tok examen artium 1940. Han ble sivilingeniør ved NTH 1944 og deretter tilsatt som vitenskapelig assistent. 1947–50 hadde han studieopphold i USA, der han bl.a. utførte mikrobiologiske og biokjemiske studier over grønne fotosyntetiske svovelbakterier. Disse studiene ble grunnlag for hans avhandling for dr.techn.-graden ved NTH 1954. 1951–55 arbeidet han som forsker ved Kjemiavdelingen, NTH. Fra 1955 til han gikk av med pensjon 1992, var han professor i teknisk biokjemi ved NTH.
Biokjemi var et nytt fagfelt og ble bygd opp ved norske universiteter og høgskoler i årene etter 1955. Larsen hadde klare meninger om innholdet i utdanningen ved NTH: en teknisk utdanning rettet mot norsk næringsmiddelindustri med tilhørende forskning. Den skulle ha basis i en likeverdig innføring i grunnfagene biokjemi og mikrobiologi (senere også biopolymerkjemi og molekylærgenetikk). Disse fag anså han som nødvendige forutsetninger for fagene innen teknisk biokjemi, som behandler den tekniske utnyttelse av biologiske prosesser og råvarer. Han la stor vekt på at studiene skulle munne ut i en kjemiteknisk planlegging og økonomisk beregning av tekniske prosessanlegg. Utdanningen vant etter hvert stor anerkjennelse, også utenfor næringslivet, bl.a. innen medisinsk forskning.
Larsen var selv en fremragende pedagog og en meget skattet foreleser. Han var i utgangspunktet opptatt av grunnforskning, men forskningsområdene burde etter hans mening være knyttet opp mot norsk næringsliv og forvaltning. Larsen hadde sin bakgrunn fra kysten; faren drev et velrenommert handelshus hvor klippfisk var en typisk vare, og han fikk et solid forhold til fiskerier og fiskebehandling. Dette skulle prege hans forskning og hans virke utenfor instituttet.
To velkjente skader på klippfisk skyldes en sopp (brunmidd) eller en bakterie (rødmidd). Larsen tok fatt i problemene og anviste metoder for å unngå disse plagene. Særlig rødmidden hadde fascinert ham siden barndommen: De infiserer fisken via sjøsaltet, og de ikke bare tolererer, de krever saltkonsentrasjoner på 20–30 % for i det hele tatt å leve. Hvorfor? Helge Larsen ble opptatt av dette grunnleggende problem og tok opp studiet av halofilisme (saltavhengighet) på bred front, mikrobiologisk, biokjemisk og kjemisk, og hans gruppe ble et internasjonalt senter for slike studier.
I midten av 1960-årene startet Larsen et samarbeid med Sildolje- og Sildemelindustriens Forskningsinstitutt (SSF) med sikte på å få kunnskap om de prosesser som foregår i bulklagret fisk (sild, lodde, makrell osv.) for å gi grunnlag for nye konserveringsmetoder. Prosjektet varte i realiteten resten av hans yrkesaktive liv. Etter en kjemisk karakterisering av en rekke kommersielle fiskeslag fulgte detaljerte kjemiske, biokjemiske og mikrobiologiske studier av hva som foregår i fiskemassen når den lagres ved vanlige utetemperaturer uten tilgang på luft. To hovedprosesser ble klarlagt – en hurtig prosess knyttet til de lavmolekylære forbindelsene i blodvannet og en langsommere prosess knyttet til nedbrytning av fiskens proteiner. Den siste gir de store materielle tap. I begge prosesser er bakterier de avgjørende katalysatorer. En rekke av disse ble isolert og deres bidrag til totalprosessen bestemt. Et par av disse bakterietypene gav ny mikrobiologisk viten av generell interesse.
Larsen hadde et stort internasjonalt kontaktnett og flere studieopphold i utlandet. Han trakk også gjesteforelesere og gjesteforskere til NTH. Larsen var selv en velkommen gjesteforeleser og besøkte universiteter og andre vitenskapelige institusjoner i nesten alle europeiske land, i Australia, Israel og USA. Invitasjonene viser hans status i internasjonal mikrobiologi. Göteborg Universitet hedret ham med æresdoktorgrad 1990.
Helge Larsen hadde få administrative verv ved NTH, men han har hatt mange organisatoriske verv i fiskerinæringen. I mange år satt han i råd, styrer og utvalg knyttet til Fiskeridirektoratets Kjemisk-tekniske Forskningsinstitutt, Fiskerinæringens Forskningsfond og Norges Fiskeriforskningsråd. Han var også formann i Styret for høyere fiskeriutdanning som forberedte etableringen av Norges Fiskerihøgskole 1972. Han støttet her ideen om desentralisert organisering av høgskolen, en ordning som etter hans mening best utnyttet de eksisterende ressurser og tok hensyn til vår lange kyst. Slik ble også høgskolen organisert i sin første periode.
Larsen fant også tid til å bygge opp biokjemien i Norge. Han la vekt på å bringe sine studenter og medarbeidere til de årlige kontaktmøter i Norsk Biokjemisk Selskap, for å møte likesinnede fra norsk forskning og næringsliv. Selv var han president i selskapet i en periode, og han ble æresmedlem 1991. Han var medlem av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab og Norges Tekniske Vitenskapsakademi fra 1955 og av Det Norske Videnskaps-Akademi fra 1967.
Helge Larsen hadde en sjelden evne til å skape entusiasme hos sine unge medarbeidere. Selv om hans krav til faglig soliditet og eksperimentell pålitelighet var urokkelig, var han fullt klar over at sosial trivsel var avgjørende for optimal innsats.