Hartvig Nissen - 1

Skolemann. Foreldre: Sogneprest Peder Schjelderup Nissen (1775–1826) og Bolette Margrethe Musæus (1774–1859). Gift 12.6.1843 i Christiania med Karen Magdalena Aas (26.10.1820–24.1.1900), datter av sorenskriver, kanselliråd Johannes Henriksen Aas (1770–1822) og Kristine Colban (1791–1863; datter av Erik Andreas Colban, 1760–1828). Sønnesønn av Martinus Lind Nissen (1744–95); far til Per Schjelderup Nissen (1844–1930; se NBL1, bd. 10) og Henrik Nissen (1848–1915); farfar til Hartvig Nissen (1874–1945) og Kristian Nissen (1879–1968); fetter av Rasmus Tønder Nissen (1822–82).

Hartvig Nissen var en av de store nasjonale skolestrateger på 1800-tallet. Både gjennom sine private reformskoler og som embetsmann spilte han en sentral rolle i arbeidet med omleggingen av skolevesenet i Norge.

Blant Nissens forfedre på 1600- og 1700-tallet finner vi fremtredende lærere ved katedralskolen i Trondheim. Nissen gikk også selv der og ble dimittert til universitetet av rektor F. M. Bugge 1835. Han valgte et filologisk studium og oppholdt seg også tre semestre i København for å studere sanskrit. I studietiden deltok han ivrig i Den filologiske forening, som rektor Bugge hadde stiftet. Bugge viste stor interesse for sin tidligere elev og innstilte ham også som nr. 1 til en stilling ved katedralskolen i Trondheim, men Kirkedepartementet fulgte ikke hans innstilling.

Våren 1843 tok Nissen filologisk embetseksamen. Samme år sendte han ut en innbydelse om å delta i “et Undervisningsinstitut baseret paa nyere og mere anerkjendte Grundsætninger”. Disse grunnsetningene hadde han tydelig med seg fra Danmark, hvor hans personlige venn, professor Johan N. Madvig, spilte en betydelig rolle i arbeidet med å få realfagene inn i den danske skolen. Innbydelsen ble realisert gjennom opprettelsen av Nissens Latin- og Realskole i Christiania, som startet høsten 1843 med 33 elever.

Målet for Nissens skole var å likestille realdannelse med klassisk dannelse og samtidig sørge for at skolen tok inn elever direkte fra allmueskolen. Innenfor forståelsen av realdannelse lå også forsøket med å innføre et levende språk som første fremmedspråk. Ånden fra denne private forsøksskolen og Nissens skriverier førte for øvrig til at en ny lov for den lærde skole 1845 ble utsatt på ubestemt tid. Det ble nå åpen avisstrid mellom rektor Bugge og hans tidligere elev. Nissen firte ikke på sine standpunkter i debatten, men skrøt uhemmet av sin gamle lærer.

Nissens neste skoleprosjekt, Nissens Pigeskole, åpnet i Christiania 1849. I en artikkelserie i Christiania-Posten hevdet han bestemt at kvinner stort sett trengte samme utdanning som menn. Dette var radikale toner i 1840-årene, men det banet veien for kvinnelige lærere fra og med 1860-årene; fra 1861 ble mange av dem utdannet på en egen lærerinnelinje ved skolen.

1850 tok Nissen initiativ til å stifte Selskabet til Folkeoplysningens Fremme, og han var formann der frem til 1855. Selskapet skulle arbeide for en borgerlig oppdragelse i skolen og hindre utvikling av ukontrollerbare massebevegelser som f.eks. thranitterbevegelsen. En annen av 1800-tallets store skolestrateger, Ole Vig, ble redaktør for selskapets tidsskrift, Folkevennen. Samarbeidet mellom Ole Vig og Nissen kan sees som en del av en sammenhengende skolestrategisk linje på 1800-tallet, fra rektor Bugges tanker om enhetsskolen frem til Venstres skolepolitikk i 1880- og 1890-årene.

Nissen tok en pause fra det praktiske skolearbeidet 1850–54, da han var ansatt som skolekyndig konsulent i Kirkedepartementet og samtidig lærer i pedagogikk ved universitetets praktisk-teologiske seminar. 1853 drog han til Skottland for å studere skoleordningen der, og etter hjemkomsten utgav han Beskrivelse over Skotlands Almueskolevæsen, en bok på nærmere 500 sider. Sammen med Bugges stipendberetning på 1000 sider fra 1838 er dette et sentralt dokument i norsk skolehistorie.

I slutten av 1854 gikk Nissen tilbake til arbeidet som styrer ved de to skolene som bar hans navn, men han engasjerte seg fortsatt i skolepolitiske spørsmål og var svært opptatt av den nye loven for landsfolkeskolen som var på trappene. 1856 la han som privatmann og skoleleder frem et eget forslag til en ny allmueskolelov, som utrolig nok ble sendt på høring til stiftsdireksjonene, amtmennene og de kommunale skolekommisjonene. En kongelig kommisjon ble oppnevnt for å se på forslaget, men den var uenig med Nissen på de fleste punkter. Kirkestatsråd Hans Riddervold delte imidlertid Nissens syn, og dette ble presentert for Stortinget, som vedtok en lov som fulgte Nissens hovedprinsipper over hele linjen. Fra 1860 ble dermed landsskolen en kristelig-borgerlig skole med den samme doble formålsparagraf som byskolen hadde fått 1848. I tillegg til opplæring i de kristne grunnsannhetene skulle skolen nå oppdra de unge til bevisste samfunnsborgere.

1865 ble Nissen utnevnt til ekspedisjonssjef for skolevesenet i Kirkedepartementet, og før året var omme hadde han også solgt sine to skoler. Det var statsråd Riddervold som ønsket Nissen som den øverste faglige leder for skoleverket i Norge. Han ble samtidig formann for den kommisjon som statsråden nedsatte for å revidere den lærde skole. Rett før utnevnelsen hadde Nissen skrevet en artikkelserie, Om Ordningen av vort høiere Skolevæsen, som vakte enorm avisstrid. Nissen forsvarte seg med stor saklighet og tyngde.

Hans syn på den nye skolen ble i store trekk fulgt av skolekommisjonen, og 1869 vedtok Stortinget en ny lov for den “høiere almendannelse”. Denne loven er det siste leddet i de store skolereformene som Nissen stod bak. Her åpnes det for en treårig fellesskole for alle barn, og det nye navnet på skolen forteller om den gamle latinskolens undergang. Det encyklopediske dannelsesprinsipp hadde seiret. Ikke noe fag var overordnet de andre skolefagene, slik religion og latin hadde vært det tidligere.

Lovvedtaket 1869 resulterte også i en ny lærerutdanning, som ble vedtatt 1871. Det ble nå innført en språklig-historisk og en matematisk-naturfaglig lærereksamen ved universitetet. Nissen ønsket også en ettårig praktisk pedagogisk eksamen for å kvalifisere universitetskandidatene for undervisning i skolen, men forslaget ble ikke vedtatt av Stortinget. Først 1905 fikk Norge en midlertidig løsning med et halvårlig praktisk-pedagogiske seminar, et provisorium som først ble endret gjennom et stortingsvedtak 1992. Da ble den praktisk pedagogisk utdanning endelig gjort ettårig, slik Nissen opprinnelig hadde foreslått.

Hartvig Nissen ble valgt som suppleant til Stortinget 1857 og 1859. Han var medlem av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab fra 1852, og 1864 ble han utnevnt til ridder av St. Olavs Orden.

Høsten 1873 overtok Nissen som rektor ved Christiania katedralskole, men han døde etter bare et halvt år i stillingen. Latin- og realskolen han hadde grunnlagt, ble nedlagt samme år, mens pikeskolen ble overtatt av kommunen 1919 og eksisterer fortsatt, fra 1955 med navnet Hartvig Nissens skole og med adgang også for mannlige elever.

Verker

  • Fullstendig bibliografi i NFL, bd. 4, 1896, s. 292–295

    Et utvalg

  • Bør Latin være Underviisningsgjenstand i den høiere Borgerskole, og i hvilken Orden bør Sprogene læres? (sm.m. O. J. Broch), innbydelsesskrift til Nissens Latin- og Realskole, 1845
  • Om kvindelig Dannelse og kvindelige Undervisningsanstalter, 1849 (først trykt i Christiania-Posten nr. 210, 214, 222 og 231/1849)
  • Grundtræk af en Plan for Omdannelsen af Almueskolen paa Landet, 1851
  • Om Almueoplysningen og Almueskolen, 1852 (først trykt i Mgbl. nr. 3–4, 22–23, 53, 55, 65 og 67/1852)
  • Beskrivelse over Skotlands Almueskolevæsen tilligemed Forslag til forskjellige Foranstaltninger til en videre Udvikling af det norske Almueskolevæsen, 1854
  • Udkast til Love om Almueskolevæsenet paa Landet og i Kjøbstæderne med Begrundelse, 1856
  • Om Ordningen af vort høiere Skolevæsen, 1865 (først trykt i Mgbl. nr. 21 og 24–26/1865)
  • Afhandlinger vedrørende det høiere og lavere Skolevæsen, utg. ved C. Larssen, (posthumt) 1876

Kilder og litteratur

  • NFL, bd. 4, 1896
  • Lindstøl, bd. 1, 1914
  • E. Boyesen: Hartvig Nissen 1815–1874 og det norske skolevesens reform, 2 bd., 1947
  • d.s.: biografi i NBL1, bd. 10, 1949
  • R. Slagstad: De nasjonale strateger, 1998, s. 45–47
  • R. Grankvist: Utsyn over norsk skole. Norsk skolehistorie gjennom 1000 år, Trondheim 2000

Forfatter av denne artikkelen

Det er det gjort 0 endringer i denne artikkelens nettversjon.