Harald Schwenzen

Skuespiller. Foreldre: Kunstmaler, premierløytnant Carl Herman Fries Schwenzen (1858–1927) og Julie Stammann (1866–1901). Gift 30.6.1923 med skuespiller Astri Gulbrandsen (9.2.1888-12.12.1980), datter av eiendomsmegler Karl Gulbrandsen (1859–1928) og Hilda Dorothea Arnesen (1858–1928).

Harald Schwenzen var i mange år en trofast skuespiller på Nationaltheatret. Som formann i Norsk Skuespillerforbund under den annen verdenskrig markerte han medlemmenes motstandsfront mot den tyske okkupasjonsmakten.

Schwenzen var en av flere talentfulle skuespillere som begynte på Nationaltheatret i siste del av Halfdan Christensens sjefstid. Etter eksamen fra Kristiania handelsgymnasium 1913 og Krigsskolen debuterte han 1918 i tittelrollen i Schillers skuespill Don Carlos. Selv om Schwenzen karakteriseres som en struttende, frisk og sterk Peer i teaterets oppsetning av Ibsens Peer Gynt høsten 1923, og opptrådte i en rekke roller, slo han aldri helt igjennom. Hans egenart som skuespiller kom best til sin rett når han fremstilte følsomme, ensomme og såre sinn som Ernst i Sigurd Christiansens Edmund Jarl og Fredrik i Ronald Fangens Den forjættede dag. Schwenzen evnet også å gi fornemme og stilfulle skildringer av soldater eller offiserer med senvirkninger etter den første verdenskrig. Dette gjaldt for eksempel som Jon i Nini Roll Ankers Kirken og Osborne i Sherriffs Reisens slutt. I løpet av 1920- og 1930-årene leverte han flere karakterkomiske roller som Ludvig i Helge Krogs Blåpapiret og Preben i samme forfatters Treklang. Selv om Schwenzens spill var ekte i følelsene, ble hans sceniske fremtreden hemmet av en stivhet i replikkene, kroppsspråket og mimikken.

Som leder av Norsk Skuespillerforbund inntok Schwenzen en nasjonal holdning under krigen. Han var styremedlem i forbundet fra 1933, og 1941 ble han valgt til formann. Fordi skuespillerne og Schwenzen markerte motstandsvilje på en meget tydelig måte, havnet han i en utsatt posisjon. Allerede januar 1941 ble han innkalt til tyske myndigheter for å motta instruks om hvordan det ville gå med skuespillere som av politiske grunner ikke ville opptre når offentlige myndigheter gav ordre om det. Mot tyskernes vilje offentliggjorde han referatet fra møtet. Dermed åpenbarte han forbundets og sin egen motstandsprofil.

Mai 1941 ble Schwenzen arrestert og fengslet første gang. Etter løslatelsen iscenesatte han En folkefiende på Nationaltheatret 1942. Med henrettelsen av Trøndelag Teaters sjef Henry Gleditsch 6. oktober samme år gav det seg selv at oppsetningen ikke kunne anlegges som en sterk politisk markering omkring løgn og sannhet. Høsten 1943 skulle et lystspill av Per Reidarson, som var NS-medlem, settes opp. Flere av skuespillerne mislikte dette sterkt, og det ble uvanlig mange sykemeldinger og andre problemer. Generalprøven fant sted 7. oktober, og samme natt “oppstod” en brann i teateret som bl.a. ødela kulissene til stykket. Dessuten ble teaterets kuppel påført betydelig skade. Schwenzen ble arrestert og utsatt for forhør i dagevis. Han slapp fri, men ble straks etter arrestert igjen. Via Grini ble han sendt til Sachsenhausen, hvor han var frem til krigens slutt.

Krigsårene satte naturlig nok sine spor. Schwenzens erfaringer fra krigsårene gav ham spesielle forutsetninger for å fremføre en av hans siste roller, nemlig en bitter og lukket tysk oberst i Steinbecks Månen er nede. Nettopp i den rollen utmerket han seg med sitt meget fengslende spill. Schwenzen sluttet på Nationaltheatret 1951. Da hadde han vært ansatt der siden debuten 1918.

Harald Schwenzen kom tidlig med i filmarbeid. Han debuterte 1920 i Victor Sjöströms filmatisering av Hjalmar Bergmans Mästerman. 1922 skrev han manus til og regisserte Hamsuns Pan, og 1929 spilte han en ledende rolle som Anders Lind i den norske filmen Laila. Schwenzens ufrivillige nærkontakt med tyske offiserer bidrog nok til hans bemerkelsesverdige spill som den tyske general von Falkenhorst i Kampen om tungtvannet 1948.

Kilder og litteratur

  • A. E. Hjorth-Jenssen: Norsk Skuespillerfobund gjennom 50 år 1898–1948, 1948
  • A. Rønneberg: Nationaltheatret gjennom femti år, 1949
  • HEH 1950
  • A. Rønneberg: biografi i NBL1, bd. 13, 1958
  • N. J. Ringdal: Nationaltheatrets historie 1899–1999, 2000

Forfatter av denne artikkelen

Det er det gjort 2 endringer i denne artikkelens nettversjon.