Harald Normann

Offiser og forfatter. Foreldre: Redaktør Fridtjof Andersen (f. 1864) og Ida Pauline Normann (f. 1858). Gift 1920 med Johanne Louise (“Mosse”) Meinich (1.9.1898–15.5.1974), datter av amtmann Jørgen Herman Meinich (1868–1948) og Jarngerd Marie Johnsson (1875–1915). Navneendring til Normann 1921.

Harald Normann var en av en håndfull fastlønte offiserer i Hærens flyvåpen da krigen kom til Norge 1940, og han var den eneste som på grunn av nyhetene evakuerte sin avdeling kvelden før tyskernes angrep. Han deltok i krigen i Nord-Norge, men søkte senere mot NS. Dette gjorde at han fikk avskjed i unåde 1949, en avgjørelse som ble omgjort først 1975. Han ble senere en av få fagmilitære kritikere av norsk militær innsats i 1940 og logikken bak norsk NATO-medlemskap fra 1949.

Normann vokste opp i Steinkjer, hvor faren var redaktør av venstreavisen Innherredsposten. Mobiliseringen i 1905, hvor broren Rolf deltok, vakte hans interesse for militæret, og etter examen artium på Hamar 1912 tok han Krigsskolens nederste avdeling 1913–14 og ble vernepliktig sekondløytnant. Etter å ha forbedret karakterene med ny artium i Tromsø 1915 fullførte han Krigsskolens øverste avdeling 1917. Som fastlønnet løytnant tjenestegjorde han i Festningsartilleriet i Kristiansand og Vardø, før han 1918 søkte seg over i kavaleriet.

Våren 1920 gikk Normann ut som beste elev ved Hærens flyskole på Kjeller. Her virket han de neste årene som flyinstruktør. Et flyuhell hindret ham fra flytjeneste i fire år. Han fikk i stedet ansvaret for Hærens flyspeiderutdannelse etter selv å ha gjennomgått et slikt kurs i Frankrike. 1927 tok han eksamen ved Den militære Høyskole med den til da beste snittkarakteren.

I årene 1927–34 skrev Normann en rekke fagartikler i Norsk Militært Tidsskrift. I en betenkning til Hærens flyvåpen tok han 1928 til orde for sammenslåing av Hærens og Marinens flyvåpen, noe som først skjedde 1944. 1930 ble han kaptein i flyvåpenet og 1932 rittmester i sin egentlige stilling i kavaleriet. Som kontrolloffiser ved Hærens flyfabrikk på Kjeller hadde han flere studieopphold i Storbritannia, Nederland og Italia. Her fikk han som en av de første nordmenn instrumentflybevis og fikk prøvefly moderne jager- og bombefly. 1936 ble han den første sjefen for Hærens flyvåpens “jageving”, og 1938 hentet han Hærens første tomotors bombefly hjem fra Italia.

1. juli 1939 overtok Normann som sjef for Flyskolen på Kjeller. Han var en av landets mest erfarne flygere med rundt 4000 flytimer. Som den våkne og oppdaterte offiser han åpenbart var, hadde han innhentet forhåndsordre om evakuering av flyskolen og også gjort de nødvendige forberedelser. Med erfaringene fra den tyske lynkrigen i Polen friskt i minnet beordret han skolens 24 fly evakuert om kvelden 8. april 1940, da nyhetene om transportskip og minelegging rundt norskekysten ble for illevarslende. Den evakuerte flyskolen oppnådde ikke kontakt med sine foresatte i kaoset og spionpanikken som rådde, og 15. april beordret Normann skolens fly til Sverige. På grunn av været kom bare 11 av flyene frem; mannskapene ble internert. Normann snudde selv i snøværet, og dagen etter ble han etter anmodning fra Hærens overkommando arrestert for å ha gitt evakueringsordren; man mistenkte at han stod i ledtog med Quisling og/eller tyskerne. Etter 10 dager i fengsel ble han satt fri og ledet deretter en mindre infanteriavdeling i Sør-Trøndelag til Sør-Norge ble oppgitt. Normann rømte til Stockholm og ledet der en gruppe på 15 flyktninger som reiste til det frie Nord-Norge via Finland i slutten av mai 1940. Her ble han den første sjef på Banak flyplass, hvor britiske bombefly skulle baseres.

Felttoget tok slutt, og Normann var tysk fange i to uker. Som mange andre offiserer fikk han arbeid i Innenriksdepartementet da de militære stillingene ble inndratt. Da kontoret hans ble nedlagt, tok han seg arbeid som proviantforvalter ved Glomfjordanlegget. Han ble arrestert av tyskerne 16. august 1943, og de to siste krigsårene tilbrakte han sammen med offiserskolleger i tysk fangenskap. Etter krigens slutt ble han suspendert mens han ble etterforsket for landssvik, offisielt for å ha søkt medlemskap i NS 1940 – han var uønsket i partiet – og uoffisielt for “å ha visst om” tyskernes aksjon da han som eneste offiser brakte sin avdeling i sikkerhet før angrepet. 1949 fikk han avskjed “i unåde”. Rapporten fra Den Militære Undersøkelseskommisjonen av 1946 frikjente Normann, men denne ble holdt hemmelig i flere tiår etter krigen, og det tok ham derfor mange års kamp å få vedtaket endret til avskjed “i nåde”. Det skjedde først 1975.

Sine siste år tilbrakte Normann som småbruker i Hobøl. Her skrev han flere bøker og pamfletter som var kritiske til Norges militære ledelse i 1940 og deres “felttog”, som var basert på håpet om alliert hjelp heller enn egne krefter. Spesielt i boken Vollgraven fra 1955 koblet han denne erfaringen til det han mente var en meningsløs begrunnelse for norsk medlemskap i NATO – håpet om “alliert hjelp”. Normann var en offiser av den gamle skole, tilsynelatende streng og firkantet, dyktig og samvittighetsfull, og med et vesen som mer gav invitt til aktelse og avstand enn vennskap.

Verker

  • Normalflyvning og snittflyvning (kunstflyvning), 1930
  • Luftkamp. En utredning av de vesentligste spørsmål vedrørende taktikk og kampteknikkk, avh. belønnet med Norsk Militært Tidsskrifts gullmedalje, 1934
  • Rettsak mot HOK 1940, 1953
  • Vollgraven, 1955
  • Hvordan gikk det til?, Hobøl 1962
  • De fem første dagene, 1970
  • Uheldig generalstab, 1978

Kilder og litteratur

  • Barth 1929, 1930
  • Stud. 1912, 1937, 1962
  • F. Meyer: Hærens og Marinens Flyvåpen 1912–1945, 1972
  • J. E. Normann: Rittmesterens testamente, 1987
  • V. Henriksen: Luftforsvarets historie, bd.1, 1994
  • K. J. Stenwig: Vi bombet Nazi-Tyskland, 2000

Forfatter av denne artikkelen

Det er gjort 0 revisjoner og har kommet 0 forbedringsforslag.