Harald Beyer

Litteraturhistoriker og litteraturformidler. Foreldre: Bokhandler Freydar Dekke Høegh von Krogh Beyer (1864–1933) og Flora Charlotte Müller (1862–1912). Gift 22.3.1919 med Eidis Johannessen (16.1.1893–30.5.1977), datter av kontorsjef Edvard G. Johannessen (1848–1922) og Johanne Martine Bartz (1863–1937). Far til Edvard Beyer (1920–); sønnesønn av Fredrik Beyer (1827–1903).

Harald Beyer er først og fremst kjent som formidler av litteratur og litteraturhistorie. Han var en av våre mest produktive litteraturforskere og -anmeldere i første halvdel av 1900-tallet.

Beyer vokste opp i en bergensk bokhandlerfamilie, med tre generasjoner av bokhandlere på farssiden bak seg. Moren var tyskfødt. Ved Bergen katedralskole, der Beyer tok examen artium 1910, opplevde han vitenskapelig aktive lærere som Wergeland-spesialisten Vilhelm Troye, litteraturforskeren Sigurd Høst og filologen Gerhard Stoltz. Blant sine universitetslærere i Kristiania har Beyer selv fremhevet filosofen Arne Løchen, litteraturhistorikeren Gerhard Gran og norrønfilologen Magnus Olsen. (“Den siste lærte meg ved sine interpretasjonsøvelser hva vitenskapelig metode er.”)

Da Beyer tok språklig-historisk embetseksamen 1917, fantes det ennå bare én universitetsstilling i landet i nordisk litteraturhistorie. Den ble 1920 besatt av den bare fire år eldre Francis Bull. Beyers muligheter til selv å oppnå en universitetsstilling var altså små. Han tilhører den siste generasjonen av norske litteraturforskere som måtte dyrke sin vitenskap ved siden av det daglige skolearbeidet. Beyer ble dr.philos. 1924 på en avhandling om Søren Kierkegaard.

Beyer var lektor i den høyere skolen i 34 år, først i Haugesund (1917–22) og senere ved Bergen katedralskole (1922–51), bare avbrutt av et ettårig engasjement som norsk lektor ved universitetet i Hamburg (1930–31). Først 1951 – det året han fylte 60 – fikk Beyer et professorat i europeisk litteraturhistorie, med særlig plikt til å undervise i norsk og tysk litteratur, ved det nyopprettede universitetet i Bergen.

Under disse vanskelige arbeidsforhold var Beyer en av sin generasjons mest produktive norske litteraturforskere, samtidig som han utfoldet en stor anmeldervirksomhet i Bergens Tidende (ca. 1600 artikler i årene 1919–60). Til tross for at styreverv og adminstrasjon vel ikke lå hans hjerte nærmest, tok han også sin tørn i det bergenske kulturliv som formann for Den Nationale Scenes representantskap, preses for Selskapet til Videnskapenes Fremme og medlem av rådet for L. Meltzers høyskolefond. Men da han ble konfrontert med planene om et Institutt for europeisk litteraturhistorie knyttet til sitt professorat, skal han ha avlevert følgende minneverdige replikk: “Jeg vil ikke være noget institutt.”

I sin hjemby Bergen oppnådde Beyer en enestående posisjon som en fargerik og original kulturpersonlighet. Bergenserne kunne nok av og til smile over alle historiene om hans distraksjon i møte med dagliglivets trivialiteter, men det var en godlynt reaksjon som ikke reduserte den store respekt han ble møtt med fra alle lag av byens befolkning.

Beyer tilhørte en generasjon av litteraturforskere som ikke gjerne talte om teori og metode. Generasjonens selvfølgelige teorifundament var 1800-tallets historisme. I sentrum for oppmerksomheten stod ikke de litterære tekstene selv, men tekstenes historiske og idéhistoriske sammenheng. Først og fremst var Beyer komparatist. Det gjelder både gullmedaljeavhandlingen Henrik Wergeland og Henrich Steffens, doktoravhandlingen Søren Kierkegaard og Norge og det store tobindsverket fra hans senere år, Nietzsche og Norden. Selv oppfattet Beyer dette verket som “tredje ledd” i en trilogi: “Steffens (dvs. romantikken) og Wergeland, Kierkegaard og Norge, og til slutt Nietzsche og Norden.”

Beyer har selv opplyst at planene til Nietzsche og Norden går tilbake til 1930-årene og opplevelsen av en dyptgående europeisk kulturkrise, som ikke minst nazismens fremmarsj i Tyskland vitnet om. Under okkupasjonsårene 1940–45 var Beyer en aktiv deltaker i “holdningskampen” mot nazismen, og hadde et kortere fengselsopphold i 1943. I motstandskampen ble Wergeland en inspirator, noe som resulterte både i hans populærbiografi Henrik Wergeland, basert på forelesninger ved Bergens Museum under krigen, og en tekstutgave av Wergelands dikt, Wergeland for hvermann.

Ved siden av de større arbeidene omfatter Beyers vitenskapelige forfatterskap også et betydelig antall artikler, sentrert om de forfattere som stod ham særlig nær: Holberg, Wergeland, Ibsen, Bjørnson, Kielland, Garborg, Hamsun, Duun og Kinck. Utvalg av hans artikler er samlet i Fra Holberg til Hamsun. Skrevet og talt og i et posthumt utgitt minneskrift til hans 70-årsdag ved hans sønn, professor Edvard Beyer, Norsk og fremmed. Artikler i utvalg.

I forlengelsen av sitt vitenskapelig forfatterskap var Beyer en meget aktiv litteraturformidler, lærebokforfatter og tekstutgiver. Han har både skrevet en tyskspråklig oversiktsfremstilling av norsk litteraturhistorie, Norwegische Literatur, en mindre Norsk litteraturhistorie til orientering og selvstudium og en større Norsk litteraturhistorie (amerikansk utgave 1956). Norsk litteraturhistorie, som vil vise “hvordan norsk natur, lynne og historie blir gjenspeilt i litteraturen”, var fra 1950-årene til midten av 1990-årene den mest brukte lærebok på sitt område ved norske universiteter og høyskoler. Beyer var medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi fra 1946 og av Selskapet til Vitenskapens Fremme.

Ser vi ut over Beyers livsverk, trer dimensjonene i dette frem. “Bortsett fra Francis Bull kunne neppe noen i hans generasjon gjøre ham rangen stridig som nasjonallitterær pedagog” (Fr. W. Thue). Et annet hovedtrekk er den nære sammenhengen hos ham mellom livsholdning og litteraturvitenskap. Blant de tre komponentene i den europeiske kulturarv som han nevner i innledningskapitlet til Nietzsche og Norden – “den klassisk humanistiske tradisjon”, “de jødisk-kristne trosverdier” og “den moderne naturvitenskap med sitt biologiske syn på mennesket” – er det gjennom hele hans forfatterskap tydelig hvor han selv stod. Beyer “så det som sin oppgave å formidle åndsverdier, som nok hadde litterær form, men som i siste instans var av moralsk karakter” (W. Dahl).

Verker

  • Bibliografi i H. Beyer: Norsk og fremmed, 1961 (se nedenfor), s. 165–173
  • Til belysning av 1814 (sm.m. F. Bull, H, Lund, J. Midgaard og S. Norderberg), 1914
  • Henrik Wergeland og Henrich Steffens, 1920
  • Søren Kierkegaard og Norge, dr.avh., 1924
  • Norwegische Literatur, Breslau 1927
  • Henrik Ibsens Peer Gynt, Det norske studentersamfunds folkeskrifter nr. 14, 1928
  • Fra Holberg til Hamsun. Skrevet og talt, 1934
  • Norsk litteraturhistorie til orientering og selvstudium, 1933 og senere utg. (nyn. utg. Norsk boksoge, 1939)
  • Henrik Wergeland. Thi Frihed er Himmelens Sag, 1946
  • Wergeland for hvermann. Lyrikk og prosa, 1947
  • Norsk litteraturhistorie, 1952 og senere utg.
  • Nietzsche og Norden, 2 bd., UiB Årbok. Hist.-antikv. rekke 1958 nr. 1 og 1959 nr. 1, Bergen 1958–59
  • Norsk og fremmed. Artikler i utvalg, minneskrift til syttiårsdagen for hans fødsel 15. november 1961, 1961

Kilder og litteratur

  • Norsk litteraturvitenskap i det 20. århundre. Festskrift til Francis Bull på 70-årsdagen, 1957, s. 184–194
  • Stud. 1910, 1960, s. 19
  • F. Bull: “Minnetale over professor Harald Beyer”, i DNVA Årbok 1961, s. 51–54
  • W. Dahl: “Harald Beyer”, i Fagprofiler ved Nordisk institutt, Universitetet i Bergen 1946–1996, Bergen 1996, s. 9–15
  • N. Roll-Hansen m.fl.: Universitetet i Bergens historie, bd. 2, Bergen 1996, s. 466, 483–484, 487, 490–491, 531

Forfatter av denne artikkelen

Det er det gjort 0 endringer i denne artikkelens nettversjon.