Harald 3 Hardråde

Norsk konge. Foreldre: Sigurd Syr (død ca. 1018) og Åsta Gudbrandsdatter. Gift 1043/44 med Ellisiv (russisk Jelisaveta) Jaroslavsdatter, datter av storfyrst Jaroslav (død 1054) av Kijev-Novgorod. Halvbror av Olav 2 Haraldsson den hellige (995–1030); far til Magnus 2 Haraldsson (ca. 1049–1069) og Olav 3 Haraldsson Kyrre (ca. 1050–1093).

Harald Hardråde er blant de fire–fem norske kongene i den eldre historien som har hatt størst betydning. Særlig må hans rolle som dynastigrunnlegger fremheves. De senere norske kongene, frem til 1387, var alle hans ætlinger. Ættlinjen fra Harald Hardråde tilbake til Harald Hårfagre virker derimot oppkonstruert og mer usannsynlig. Derfor burde den norske kongeslekten i middelalderen heller kalles “Hardrådeætten” enn “Hårfagreætten”. Harald Hardråde bidrog helt vesentlig til konsolideringen av et eget norsk rike. Under ham fikk også dette riket (fastlandsriket) i hovedsak den utstrekning det hadde siden. Harald ruver dessuten som den siste store vikinghøvdingen og vikingkongen i nordisk historie.

Det er ingen av kongene før Sverre vi kan danne oss et så levende bilde av som Harald Hardråde. Sagaene om ham er riktignok usikre som kilder fordi de er nedskrevet så sent. Men vi har bevart større eller mindre deler av samtidige skaldekvad som ble laget til hans pris, av hele 10 forskjellige skalder, og dessuten mange “løsvers”. Harald var også selv en god skald. Versene hans er formfullendte, ofte preget av ironi og en viss røff humor. Adam av Bremens beretning er også en viktig kilde til Haralds historie.

Springbrettet for Haralds karriere var at han var halvbror av kong Olav Haraldsson; han var for øvrig født samme år som Olav kom til Norge og ble tatt til konge. Faren Sigurd Syrs østnorske “småkongedømme” ser ikke ut til å ha spilt noen vesentlig rolle som utgangspunkt. Men senere kilder gjør Sigurds og Haralds avstamning fra Harald Hårfagre til en hovedsak. Derimot er Hårfagre-avstamningen ikke nevnt i kilder fra Harald Hardrådes egen tid. En særlig grunn til å tvile på tradisjonen om Hårfagre-avstamningen, er at den av Harald Hårfagres sønner som Harald Hardråde skal stamme fra, er den obskure Sigurd Rise. Han var angivelig sønn av Harald og finnejenta Snøfrid, og forholdet mellom de to er en ren eventyrtradisjon.

Harald deltok i slaget på Stiklestad 1030 sammen med broren. Etter nederlaget rømte han østover og kom til Sverige, senere til Russland. Etter et par år hos fyrst Jaroslav, som regjerte i Kijev-Novgorod, reiste han videre og kom 1034/35 til Konstantinopel. Her gikk han i bysantinsk tjeneste som medlem av keiserens garde av nordeuropeere (“væringer”). I en bysantinsk kilde omtales han, ganske kort, under navnet Araltes, og det sies også at han fikk en høy militær rang.

Senere diktet Haralds norske hirdskalder om flere av felttogene han hadde vært med på i bysantinsk tjeneste. Tjodolv Arnorsson forteller at kongen hadde deltatt i 18 større slag, og videre at han under et felttog mot araberne inntok 80 byer. I kongesagaene er dette stoffet omformet og utvidet, med tilskudd av så vel vandresagn som lån fra forskjellige litterære kilder. Skaldene forteller også at Harald var innblandet i en palassrevolusjon i Bysants, som vi vet fant sted 1042. Men Harald var i første rekke et redskap for andre, og de norrøne kildene forstørrer og selvstendiggjør hans rolle. De fortegner også forholdet mellom ham og keiserinne Zoë, til dels med romantiserende trekk, og lar den vakre Maria, keiserinnens niese eller sønnedatter (i begge tilfeller en oppdiktet person), spille en viktig rolle ved flere anledninger.

Haralds tjeneste hos keiseren endte i konflikt. Han ble fengslet, sannsynligvis anklaget for å ha underslått keiserlige midler. Men sammen med noen trofaste tilhengere, blant dem islendingene Halldor Snorresson og Ulv Uspaksson, lyktes det ham å rømme (1043/44) og dra tilbake til Jaroslav i Russland. Hit hadde han på forhånd sendt størsteparten av det krigsbyttet han hadde vunnet i bysantinsk tjeneste. Før han drog videre til Norden, giftet han seg med Jaroslavs datter, Ellisiv. Tjodolv Arnorsson forteller at da skipet til Harald kom til Sverige, lå det skjevt i sjøen fordi det var så tungt lastet med gull.

Haralds mål var nå åpenbart å bli norsk konge, om nødvendig ved å føre krig mot den daværende kongen, Magnus Olavsson, som var sønn av Olav den hellige og Haralds egen brorsønn. Som forberedelse for en slik krig inngikk han en avtale med Magnus' danske motstander, Svend Estridssøn, og den svenske kongen Anund Jakob, som var Svends forbundsfelle. Stilt overfor denne truende koalisjonen søkte Magnus å komme til forståelse med farbroren. 1046 ble de to enige om å dele den norske kongemakten. Året etter døde Magnus, og Harald ble norsk enekonge.

Haralds norske kongedømme ble preget av hans bakgrunn som militærleder. Han løste gjerne problemer gjennom maktbruk, ofte svært hardt og hensynsløst. En av skaldene hans skrøt av at han brøt forlik han hadde inngått; riktignok var det under kamper i Middelhavet, men han oppførte seg ikke vesentlig annerledes som konge i Norge. Hans ettermæle ble deretter, samtidig som hardheten hans uten tvil styrket kongedømmet. Den lille sagaen Ágrip (ca. 1190) sammenfatter Haralds styre slik: “Han styrte med stor hardhet og samtidig med god fred, og det var ingen annen konge som det stod slik age av hos alle folk på grunn av hans klokskap og dyktighet.” Snorre sammenligner Harald Hardråde og Olav den hellige, som også kunne være hard, men feller samtidig en moralsk dom over Harald: Olav hadde brukt voldsmakt for å sikre “kristendom og rettferdighet”, mens Harald herjet bare for å vinne “ære og makt”.

Gjennom hele sin regjeringstid, frem til 1064, førte Harald krig mot den danske kongen Svend Estridssøn. Haralds mål var å gjenopprette det herredømmet som hans forgjenger som norsk konge, Magnus den gode, hadde hatt også i Danmark. Krigshandlingene tok form av årvisse norske tokt til danske farvann. Men erobringen lyktes ikke, og 1064 sluttet de to kongene våpenhvile. Som følge av krigføringen var Haralds militære apparat betydelig. Den offensive styrken bestod av en relativt stor hird, mens han brukte det gamle vernepliktsforsvaret, leidangen, både utenlands og ellers særlig til å sikre norsk område mot danske motangrep. Sannsynligvis ble leidangen nå fastere organisert enn tidligere.

Å holde hirden kostet mange penger, og til tross for at toktene til Danmark også gav et anselig krigsbytte, var inntektene ikke nok til å dekke kostnadene. Til å begynne med ble underskuddet utlignet gjennom den kapitalen Harald hadde hatt med seg ved ankomsten til landet. Men så ble situasjonen vanskeligere for kongen, noe som kan avleses i hans myntutstedelse. Den var betydelig i omfang, og i den første tiden var sølvinnholdet i myntene helt normalt (ca. 90 %). Men i den såkalte “Haraldsslåtten”, midt i 1050-årene, er sølvinnholdet i myntene drastisk redusert (under 30 %).

Denne første inflasjonen i norsk historie er ellers bare ett av tegnene på kongens økonomiske vanskeligheter. Hans konflikt med kirken springer delvis ut av samme forhold. Harald har åpenbart brukt penger som stammet fra pilegrimsfarten til Nidaros for egne formål, til tross for protester fra erkebiskopen, den mektige Adalbert av Hamburg-Bremen. Harald krenket også kirken og erkebiskopen ved å hente biskoper til landet som enten ikke var vigslet eller vigslet i Frankrike og England. Da erkebiskopens utsendinger protesterte, skal Harald ifølge Adam av Bremen ha svart at “han ikke kjente til noen annen erkebiskop eller herre i Norge enn kongen selv”. (“Ordene virker som uttalt av en bysantinsk despot,” har Halvdan Koht treffende bemerket.) Konflikten mellom det norske kongedømmet og erkebiskopen ble først bilagt etter Haralds død.

At kongens makt økte innenlands, hang i noen grad sammen med utenrikspolitikken. Den danske kongemakten var nå underlegen sammenlignet med den norske. De norske stormennene hadde derfor intet rivaliserende fyrstehus å slutte seg til, slik de hadde hatt før 1035. Harald sørget også for å sjalte ut Einar Tambarskjelve, som fremstod som arvtaker etter de norske ladejarlene. Under det spente forholdet mellom de to, omkring 1050, innbød Harald til forliksmøte. Men Einar og sønnen Eindride var ikke før kommet til forhandlingene, i kongens “målstue”, før de ble hugd ned av Haralds menn. Ellers knyttet Harald til seg en rekke norske stormenn. Særlig spilte Giske-ætten en viktig rolle som kongens støttespillere, med Torberg og Finn Arnesson som de fremste; Torbergs datter Tora ble Haralds offisielle frille i et livsvarig forhold. Finn kom med tiden i et motsetningsforhold til kongen og drog til Danmark.

Harald kunne fare like brutalt frem hjemme som han ifølge skaldene hadde gjort som “bulgarbrenneren” på Balkan. En gang i 1050-årene protesterte opplendingene mot kongen (formodentlig mot skatter han påla). For å knekke bøndenes motstandsvilje herjet kongen fullstendig hensynsløst; hans menn brente gårder og slaktet ned buskapen for folk. Tjodolv Arnorsson beskriver kongens aksjon slik: “Han som kuer danene, tok hardt på raumene [romerikingene]; der tenker jeg den tapre Haralds fylking gikk fast frem. Kongen betalte med ild. Fyrsten rådet, branner flammet. De ynkelige bønder ble nokså spake.” Aksjonene ser ut til å være blitt avsluttet med omfattende jordegodskonfiskasjoner, som man ser spor etter i senere jordeboksmateriale. Etter dette hadde rikskongedømmet varig fotfeste også i det indre østlandsområdet.

Den senere sagatradisjonen sier at Harald Hardråde grunnla Oslo og at han ofte oppholdt seg i byen. Stedsvalget var ikke unaturlig med tanke på hvor opptatt Harald var av danske forhold og forholdene på Østlandet. Arkeologiske undersøkelser viser at det nok har vært antydninger til tettbebyggelse i Oslo før Harald, og man regner det for sannsynlig at Harald Blåtand var Oslos “egentlige grunnlegger” (P. G. Norseng). Men kongsgården og den tilhørende Mariakirken er sannsynligvis fra midten av 1000-tallet, og det var disse byggverkene som innledet den virkelige byutviklingen. Kongsgården har etter alt å dømme inkludert et enkelt forsvarsverk av “motte and bailey”-typen, etter engelsk forbilde, det vil si en jordhaug med et forsvarstårn av tre omgitt av en vollgrav med palisadeverk.

Harald mente at han var de tidligere danske kongenes rettmessige etterfølger også på den måten at han hadde lovlig krav på den engelske tronen da den ble ledig 1066. Den ville han om nødvendig vinne med makt. I begynnelsen av september dette året seilte en norsk flåte ledet av Harald og sønnen Olav over til England via Shetland og Orknøyene. Engelske kilder opplyser at det var 300 skip. Harald stod i forbund med Tostig Godwinsson, bror av den nyvalgte engelske kongen Harold Godwinsson. Mens Harald og Tostig var i ferd med å legge under seg Yorkshire, rykket Harold Godwinsson mot dem sørfra i ilmarsj og med langt større styrker. Angrepet kom overraskende på nordmennene, og Harald Hardråde og en stor del av hirden hans falt i slaget ved Stamford Bridge 25. september 1066. Sammen med nordmennene falt Tostig og mange engelskmenn. Haralds yngste sønn, Olav, fikk lov til å ta farens lik med hjem til Norge, og han overtok som konge sammen med broren Magnus.

Kilder og litteratur

  • HKr.
  • Adam av Bremen: Beretningen om Hamburg stift, erkebiskopenes bedrifter og øyrikene i Norden, utg. av B. T. Danielsen og A. K. Frihagen, 1993
  • P. A. Munch: Samlede Afhandlinger, bd. 1, 1873, s. 505–554
  • G. Storm: “Harald Haardraade og Væringerne i de græske Keiseres Tjeneste”, i HT, rk. 2, bd. 4, 1884. s. 354–386
  • H. Koht: biografi i NBL1, bd. 5, 1931
  • S. Blöndal: “The Last Exploits of Harald Sigurdsson in Greek Service”, i Classica et Mediaevalia 2, København 1939, s. 1–26
  • A. Berg (red.): Harald Hardråde, 1966
  • A. O. Johnsen: “Biskop Bjarnhard og kirkeforholdene i Norge under Harald Hardråde og Olav Kyrre”, i P. Juvkam (red.): Bjørgvin bispestol, bd. 1, Bergen 1968
  • A. Holmsen: Nye studier i gammel historie, 1976
  • P. G. Norseng: “Byen blir til”, i d.s. og A. Nedkvitne: Byen under Eikaberg, bd. 1 i Oslo bys historie, 1991, s. 9–74
  • C. Krag: “Harald Hardrådes ungdomsår og kongesagaene”, i Collegium Medievale 11, 1999, s. 9–31

Forfatter av denne artikkelen

Det er gjort 0 revisjoner og har kommet 0 forbedringsforslag.