Harald 2 Eiriksson Gråfell

Norsk konge. Foreldre: Eirik 1 Blodøks (ca. 895–954) og Gunnhild Gormsdatter. Bror av Gamle Eiriksson (død ca. 960; se NBL1, bd. 4) og Ragnfred Eiriksson (se NBL1, bd. 11).

Harald Gråfell var norsk konge sammen med flere av brødrene sine, og ofte forbindes kongedømmet hans ikke spesielt med ham, men med alle Eirikssønnene. De fikk kongeverdigheten som etterfølgere av Harald Hårfagre og Eirik Blodøks, men var samtidig avhengige av morbroren, den danske kongen Harald Blåtand. Etter Eirikssønnene overtok en riksstyrer av en annen ætt, ladejarlen Håkon Sigurdsson, makten i landet.

Kildene forteller lite om Eirikssønnene, og de fleste opplysningene er knyttet til kamphandlinger. Hvordan styret deres ellers artet seg, vet vi ikke mye om. Men de synes – på samme måte som de tidligere kongene av Hårfagreætten – først og fremst å ha hatt makt på Vestlandet. I sagaene fremstår de som hardstyrere, i likhet med faren og farfaren. Sagaene tildeler for øvrig moren Gunnhild rollen som den onde ånd bak hardstyret.

Vi har ikke sikker beskjed om hvor lenge Harald og Eirikssønnene regjerte. De kom til makten ca. 961, og mest sannsynlig varte kongedømmet deres frem til ca. 970. Men med støtte i enkelte kilder kan det siste årstallet likevel settes senere (ca. 975), eller tidligere (ca. 965). De samtidige skaldekvadene legger vekt på å skildre Eirikssønnene som store vikinger, virksomme både i austerveg og vesterveg. Denne virksomheten lar seg heller ikke datere nærmere.

Kong Eirik og Gunnhild hadde etter alt å dømme seks sønner: Gamle, Guttorm, Harald, Ragnfred, Erling, Gudrød og Sigurd. (Det er mulig bare én skulle nevnes før Harald: Guttorm med tilnavnet “gamle”, som én person.) Faren Eirik ble fordrevet fra Norge ca. 934, og sønnene vokste opp utenlands. Alle fikk kongsnavn. Kongesagaene fremstiller likevel Gamle som “overkonge” til han falt (ca. 954), og etter det skal Harald ha blitt overkonge. Men siden Eirikssønnene først og fremst var vikingkonger og førte krig – snart sammen, snart hver for seg – er det ikke godt å si hva et “overkongedømme” som Gamles og Haralds skal ha betydd. Vi kan heller ikke se bort ifra at sagaene har fremhevet “overkongedømmet” til Harald Gråfell for å gi inntrykk av at det fantes et nokså veldefinert norsk rikskongedømme i forlengelse av det Harald Hårfagre grunnla, også i 960-årene.

Eirikssønnene angrep Norge flere ganger utover i 950-årene, mens farbroren Håkon den gode regjerte. Under disse angrepene skal både Gamle og Guttorm ha falt. Angrepene kom fra Danmark, og de ble støttet av Harald Blåtand, som på dette tidspunkt ledet et gjenreist og etter hvert sterkt dansk kongedømme. I slaget ved Fitjar lyktes det så for Harald Gråfell og brødrene å felle Håkon den gode (ca. 961). Det gjorde Eirikssønnene til konger i Norge, mens Harald Blåtand gjorde krav på et formelt overherredømme. Bare et års tid senere sørget Eirikssønnene for å få ryddet av veien Sigurd Ladejarl, som Håkon den gode hadde samarbeidet nært med.

Harald Blåtand fremstilte sitt norske overherredømme slik på Jellingsteinen: “[...] den Harald som vant seg hele Danmark og Norge og gjorde danene kristne”. Hans stilling i Norge var ikke bare en tom form. Det viste seg ikke minst da han senere vendte seg mot søstersønnene, med det resultat at Harald Gråfell ble drept og Eirikssønnene mistet makten. Vi kjenner ikke nærmere til de uoverensstemmelsene som lå bak. Sagaene fremstiller det hele som en følge av intriger fra Håkon, sønn av Sigurd Ladejarl, som ville hevne faren. Det vi kan si med sikkerhet, takket være samtidige skaldekvad, er at Harald falt i kamp i Limfjorden, og at Håkon Sigurdsson etter dette ble Harald Blåtands jarl over hele Sør-Norge fra Lindesnes og nordover. De gjenlevende Eirikssønnene rømte fra landet.

Haralds tilnavn, “Gråfell”, er nevnt allerede i en (anonym) skaldestrofe, formodentlig fra Haralds egen tid. Den inngår i en sammenheng hvor hovedpoenget er at Harald var en så uvanlig vakker mann – Eirikssønnenes gode utseende er for øvrig et ledemotiv i sagaenes skildring av dem. Snorre er den eneste som forklarer tilnavnet, med en anekdote om at Harald skaffet seg en kappe av “gråfell” fra to islendinger, som lå med skipet sitt i Hardanger. Språklig betegner ordet “gråfell” vanligvis en kappe av saueskinn. Men i nyere tid har flere ment at tilnavnet skyldes at Harald engasjerte seg i en innbringende handel med “gråverk” (ekornskinn) fra Nord-Norge. De har også knyttet dette til et herjetokt Harald skal ha foretatt inn i Kvitsjøen til området rundt Arkhangelsk. Denne påstanden bygger på en strofe av skalden Geir Glumrason i Gráfeldardrápa, der det heter at Harald sloss mot “bjarmer” på “Vina-bredden” (Vina = Dvina). Men dette er knapt holdbart. Det sies nemlig med rene ord at det dreier seg om et krigstog austr, dvs. i austerveg, ikke nordpå. I skaldespråket er “Vina” også en poetisk omskrivning for elv generelt (slik at uttrykket kan bety 'elvens bredd'). Endelig synes bjarmene, et karelsk folk, å ha holdt til også i områdene nord for Ladoga. Med andre ord mangler konkrete holdepunkter både for en bestemt forklaring av “gråfell”-tilnavnet, og for at Harald skal ha gjort seg gjeldende som erobrer og riksbygger i nordområdene.

Harald Gråfell og Eirikssønnene er de siste kongene vi med sikkerhet kan anse for Harald Hårfagres ætlinger. Etter ca. 970 har danske konger og ladejarlene en sterk stilling i landet i flere årtier, og det er også svært usikkert om de senere norske kongene i virkeligheten stammet fra Harald Hårfagre.

Kilder og litteratur

  • HKr.
  • NFH, bd. 1, del 2, 1853
  • H. Koht: biografi i NBL1, bd. 5, 1931
  • d.s.: “Gråfelden i norsk historie”, i HT, bd. 29, 1930–33, s. 19–35
  • C. Krag: Vikingtid og rikssamling 800–1130, bd. 2 i ANH, 1995

Forfatter av denne artikkelen

Det er gjort 0 revisjoner og har kommet 0 forbedringsforslag.