Hans Rosing

Geistlig. Foreldre: Sogneprest Claus Rasmussen Rosing (død 1644) og Birgitte Christensdatter Schanche (1603–81). Gift 1) ca. 1653 med Gertrud Hansdatter Borchardsen (1636–2.12.1660), datter av biskop Hans Borchardsen (1597–1643) og Anna Cathrine Jørgensdatter Brod; 2) 1661 med Kirsten Bang (ca. 1635–1699 (begr. 25.9.)), datter av professor Thomas Bang (1600–61) og Else Dideriksdatter Bartskær (1614–75). Morfars far til Thomas Rosing de Stockfleth (1742–1808); farfars farfar til Ulrik Frederik Rosing (1776–1841; se NBL1, bd. 11); farfars farfars far til Hedevig Rosing (1827–1913), Anton Rosing (1828–67) og Marie Rosing (1831–1911); farfars morfars farfar til Otto Sinding (1842–1909), Elisabeth Sinding (1846–1930), Stephan Sinding (1846–1922), Gustav Adolf Sinding (1849–1925) og Christian Sinding (1856–1941); farmors (og farfars) morfars farfar til Erik Werenskiold (1855–1938); morfars morfars farfar til Alfred Sinding-Larsen (1839–1911).

Hans Rosing tilhørte det øvre sjikt av det norske ortodokse presteskapet på 1600-tallet. Gjennom faglig og administrativ dyktighet, gode kontakter og økonomisk handlefrihet gjorde han geistlig karriere og satt som biskop i Christiania i 35 år.

Rosing vokste opp i Brønnøy på Helgeland, der faren var sogneprest. Han gikk på katedralskolen i Trondheim, og derfra ble han 1645 dimittert til universitetet i København, hvor han studerte teologi i noen år. Fra 1649 fikk han anledning til å studere utenlands og ble immatrikulert ved universitetene i Leiden og Orléans. 1652 publiserte han en disputas i Leipzig. Hans lærdom gav seg uttrykk i en magistergrad 1661 og en teologisk doktorgrad 1675 – begge ved universitetet i København. Noen omfattende forfattervirksomhet la han imidlertid ikke for dagen. Han utgav bare noen få likprekener og hyllingsdikt etter datidens faste skjemaer.

1652 ble Rosing utnevnt til sogneprest i Dalby og Tureby på Sjælland, og kort tid etter giftet han seg med en datter av biskopen i Ribe. I sin tid på Sjælland ble Rosing ett av mange ofre for svenske soldaters plyndring under sluttoppgjøret mellom Frederik 3 og Karl 10 Gustav. Antakelig var det en kongelig kompensasjon at han 1660 ble sogneprest i Kalundborg, et embete mange høyere geistlige i 1600-tallets Norge ble rekruttert fra.

Rosing ble utnevnt til biskop over Akershus stift 1664, og her ble han sittende til sin død 1699. Som biskop utfoldet han sine administrative og faglige evner, samtidig som han bygde opp en stor personlig formue. Han var en ivrig visitator, en virksomhet som enevoldstidens administrasjon så som viktig for å sikre at innbyggerne besatte ensartet kunnskap og rett troskap. Han oppmuntret også til forbedret kristendomsopplæring og støttet for eksempel Toten-presten Knud Sevaldsen Bang i dennes arbeid med en katekismeforklaring. Som biskop samarbeidet han nært med stattholderen, Ulrik Frederik Gyldenløve, som vurderte Rosings evner og lojalitet høyt. Da Rosing 1693 var på tale som biskop på Sjælland, anbefalte stattholderen at han burde forbli i Norge: “Den Mand kand vi iche miste fra Norge.”

Et interessant uttrykk for Rosings oversikt og helhetlige tilnærming er at han 1682 etter kongelig ordre skrev et meget omfattende utkast til en ny norsk kirkeordning. Bakgrunnen var ønsket om en gjennomgående lovrevisjon, og Rosing må ha arbeidet intenst: Etter en drøy måned kunne han presentere over 200 sider, der han forsøkte å ta hensyn til norske forhold og tidens synspunkter, men samtidig tilgodeså kongens ønsker om kontinuitet og enhet i rikene. Det sier nok mye om hans egen oppfatning av kravene til fromhetslivet at han blant annet legger stor vekt på hyppigere bruk av skriftemålet og en skjerpelse av kirketukten. Noen stor betydning fikk biskopens utkast ikke, men det gir uttrykk for en teologisk, kirkerettslig og administrativ substans.

Under sin tid i Christiania opplevde Rosing at stiftets hovedkirke, Hellig Trefoldighets kirke, ble flammenes rov 1686. Ved nedleggelsen av grunnsteinen til den nye kirken – Vår Frelsers kirke (nå Oslo domkirke) – 1694 var det Rosing som holdt talen; ifølge tradisjonen skal han ha skjøvet sin bitre fiende, visestattholder Just Høeg, til side i sakens anledning, og det til tross for at Høeg hadde stått sentralt i prosjekteringen av byggverket. Rosing fikk også gleden av å innvie kirken da den stod ferdig 1697, og samtidig ble den lysekronen han sammen med sin annen hustru hadde skjenket til den gamle kirken 1684, overført til den nye.

Tross sin nærhet til politisk viktige miljøer var Rosing ingen politisk værhane, men markerte sine teologiske standpunkter i møte med politisk pragmatikk. Et talende eksempel var da han 1680 i en betenkning holdt sterkt på prinsippet om den konfesjonelle enhetsstaten. Da franske hugenotter 1680 banket på statens dør, var Rosing talsmann for å nekte dem adgang – et standpunkt som slett ikke var politisk opportunt, all den stund stattholder Gyldenløve hadde en liberal holdning og Christian 5 hadde en dronning med uttalte reformerte sympatier.

Verker

  • Guds Børns Tilstand paa Jorden, oc Velstand i Himmelen, andragen oc forhandlet af 1. Joh. 3. v. 2 (likpreken over Elisabeth Thott), Sorø 1656
  • Hastig oc salig Forandring fremsat af Esaiæ Cap. 38. v. 17 (likpreken over Anders Madsen), 1674
  • Se også Ehrencron-Müller, bd. 7, 1929, s. 75–76

    Etterlatte papirer

  • Rosings erklæring fra 1680 om reformertes adgang til å bosette seg i Danmark-Norge finnes i Det Kgl. Bibliotek, København (Thott 4° 1589); trykt i Theologisk Tidsskrift for den evangelisk-lutherske Kirke i Norge, bd. 3:2, 1888, s. 460–464

Kilder og litteratur

  • H. F. Rørdam: “Striden mellem Biskop Henrik Bornemann og Professor Hans Vandal”, i Kirkehistoriske Samlinger, rk. 2, bd. 6, København 1872–73, s. 1–35
  • L. Daae: Det gamle Christiania 1624–1814, 1891
  • E. A. Thomle: “Optegnelser om familien Rosing”, i NtfG, bd. 2, 1920, s. 221–237
  • Ehrencron-Müller, bd. 7
  • E. Bull d.e.: Kristianias historie, bd. 2, 1927
  • A. Berg og B. Hagtvet: Vår Frelsers kirke, 1950
  • D. Mannsåker: biografi i NBL1, bd. 11, 1952

Portretter m.m.

  • Maleri (brystbilde) av ukjent kunstner, u.å. (ifølge Berg og Hagtvet 1950 (se ovenfor avsnittet Kilder, s. 119) trolig malt etter Rosings død); Oslo domkirke

Forfatter av denne artikkelen

Det er det gjort 0 endringer i denne artikkelens nettversjon.