Hans Nielsen Hauge

Legpredikant, folkevekker og samfunnsreformator. Foreldre: Gårdbruker Niels Mikkelsen Evenrød (1732–1813) og Maria Olsdatter Hauge (1735–1811). Gift 1) 23.1.1815 med Andrea Andersdatter Nyhus (1784–19.12.1815); 2) 4.1.1817 med Ingeborg Marie Olsdatter (1791–13.7.1872). Far til Andreas Hauge (1815–92); farfar til Hans Nilsen Hauge (1853–1931; se NBL1, bd. 5).

Hans Nielsen Hauge stod frem i en sosial og kulturell gjæringstid, hvor nasjonale ideer og folkelige strømninger fikk det gamle eneveldets samfunnssystem til å knake i sammenføyningene. Hauges personlighet rommet mange motsetninger. Han hadde sin del av arven fra det standspregede samfunn som slektene før ham var vokst opp i. Samtidig var han i slekt med de nye strømninger i tiden. Gjennom sin virksomhet som folkevekker, industriherre og sosial reformator drev han takten opp i den omveltningsprosess som bare så vidt var kommet i gang da han så dagens lys. I den norske kirke ble han opphavsmann til den mest omfattende religiøse fornyelse noensinne.

Hans Nielsen Hauge ble født på gården Hauge i Tune. Faren var fra nabosognet Glemmen og giftet seg til bedre kår da han fikk Maria Olsdatter på Hauge som sin hustru 1761. Hauges barndomshjem viser oss bildet av en norsk bondefamilie i enkle kår. Vi finner en stor barneflokk, strengt oppdratt av gudfryktige foreldre, men også vernet og holdt sammen med omsorg og kjærlighet. Hjemmet var en skole i samfunnsånd, felles arbeid og gjensidig respekt under det daglige slit for å utnytte jordens muligheter. Over arbeidet lyste skinnet fra søndagens strenge helligdagsfred og fra de daglige husandakter. Hauge vokste opp blant tre brødre og fire søstre. Skolegangen var som ellers på landsbygda i Norge. En våken og evnerik gutt var henvist til å samle sine lærdommer de uker omgangsskolelæreren holdt til i hans del av bygda, og ellers ved den sedvanlige katekismebelæring av presten. Lesingen i Hauges hjem var etter tidens forhold begrenset til religiøs oppbyggelseslitteratur. Men her må Hauges lesing ha vært mer omfattende enn vanlig. Han var vitebegjærlig og hadde åpenbart en svært mottakelig natur og en god hukommelse, slik at han kunne ta vare på sine kunnskaper. Han studerte dessuten Bibelen flittig helt fra barndommen.

I barneårene henfalt Hauge ofte til religiøse grublerier. Hans egne selvbiografiske tilbakeblikk viser at han forsøkte å analysere sine tanker og følelser i krisesituasjoner som han opplevde. Noen ganger var det dødsangsten som knuget ham. Andre ganger var det frykten for en ukjent fremtid og en opprørsk holdning mot den uavvendelige skjebne som satte hans sinn i bevegelse. Hauge opplevde konfirmasjonen i 16-årsalderen som et vekkende element i sin religiøse utvikling. Men med sitt praktiske anlegg og sin livsnære natur ble han snart oppslukt av et rastløst jag for å skaffe seg egen fortjeneste, slik at han opplevde en brytning mellom de åndelige impulser og det verdslige liv. Denne sjelelige spenning har han omtalt i flere selvbiografiske skildringer senere i livet. I denne tiden prøvde han seg med mange sysler. Han drev med snekring, biavl, smiearbeid, litt småhandel med slakt og lignende. Det nærliggende bymiljøet i Fredrikstad gav marked for disse tiltak. Han forpaktet også jordstykker for andre og var allerede våken for nye jorddyrkingsmetoder.

En gang i 24-årsalderen lot Hauge seg forlede til å drikke seg full. Nå ble motsetningen mellom hans jevne oppdragelseskristendom og det ugudelige ungdomsmiljø i byen så sterk at han skjønte det ble nødvendig med et valg. Han vendte derfor tilbake til gården, hvor foreldrene hadde bruk for ham til gårdsarbeidet. En viss sjelelig overspenthet i denne perioden kan være årsaken til hans konflikt med den avsatte herrnhutiske sogneprest Gerhard Seeberg, som tidligere hadde vist interesse for Hauges utvikling og oppmuntret hans evner og leselyst. Vinteren 1795/96 fordypet Hauge seg igjen i religiøs lesing, bønn og åndelig ettertanke. Slik var hans sinn delvis forberedt for den overnaturlige opplevelsen han fikk den skjellsettende dagen da livet forandret retning, 5. april 1796. Han var i arbeid ute på marken da han opplevde et møte med Gud i form av en sanseopplevelse som gjennomstrålte hele hans personlighet. Hans egen skildring av opplevelsen er blitt en klassiker i den religiøse selvbiografis historie, og det er ekstasens og mystikkens vokabular som kommer til uttrykk:

“Nu blev mit Sind saa opløftet til Gud, at jeg ikke sandsede mig, eller kan udsige hvad som foregik i min Sjel; thi jeg var uden for mig selv, og det første min Forstand samlede sig, da fortrød jeg paa, at jeg ikke havde tjent den kjære og over alting gode Gud, og at jeg nu syntes intet i Verden var at agte. At min Sjel følte noget Overnaturligt, Guddommeligt og Saligt; at det var en Herlighed, som ingen Tunge kan udsige, det mindes jeg denne Dag saa klart, som det skulde skeet faa dage siden.” (Religiøse Følelser, 1817).

Denne opplevelsen ble retningsgivende for Hauges kristendomssyn og for hans virksomhet som forkynner. Han opplevde et religiøst gjennombrudd som var preget av tre elementer som går igjen i alt han senere sa og gjorde: For det første fikk han en sterk erkjennelse av menneskets syndige livsstilling og av behovet for et radikalt brudd og oppgjør med synden; dernest merket han en klar bevissthet om Guds kjærlighet og nåde når han frir mennesket fra syndens makt og styrker troen og håpet og sender den enkelte ut til tjeneste for nesten; og endelig var det i opplevelsen et tydelig element av Guds særskilte kall til Hauge om å forkynne evangeliet. I dette kall lå det en anerkjennelse av at han som legmann hadde frihet til å bruke sin egen innsikt i Guds ord til en slik gjerning, selv om det stred mot det vanlige monopol som prestene hadde på slik virksomhet.

Det er likevel bemerkelsesverdig at Hauge er meget varsom i sin omtale av denne hendingen. Den nevnes ikke i hans første skrifter, og omtales bare glimtvis i senere bøker eller brev. Det skyldes åpenbart at han ikke ønsket å gjøre sine egne erfaringer til et mønster som andre måtte gå igjennom i sin opplevelse av frelsen. Opplevelsen i 1796 ble hos Hauge fulgt av en periode med intens selvransaking, fordypelse i skriften og betraktning av den kallsoppgave Gud hadde gitt ham. Denne periode synes å ha medført virkninger både på hans sjelsliv og hans legemlige liv som lå på grensen til det ekstatiske. Han sov nesten ikke på flere netter, han spiste lite, og hans mor var engstelig for at han kunne ha mistet forstanden. Han merket likevel etter en tid hvordan hans samtaler påvirket folk han møtte og skapte en åndelig lengsel hos mange. Han begynte å holde samlinger i hjemmene i sin egen bygd og i nabosognene.

Hauge skrev også i løpet av et par måneder et par skrifter, som han sommerstid 1796 vandret til Christiania for å få trykt. Det mest omfattende var Betragtninger over Verdens Daarlighed. Her gjør han rede for sitt eget trosgrunnlag, som ikke avviker fra den lutherske ortodoksi han kjente fra katekismens barnelærdom og oppbyggelsesbøkene i sitt hjem, og han kritiserer i harde ordelag prestene som ikke tar sitt sjelesørgeransvar på alvor. Senere på høsten drog han igjen til hovedstaden, også denne gang med et manuskript som han hadde skrevet med rastløs iver for å få gitt utløp for alt som lå ham på hjertet. Den nye boken fikk tittelen Forsøg til en Afhandling om Guds Viisdom. Det er en fremstilling av noen av de viktigste grunnsannheter i den kristne tro, og han forsvarer sitt “forsøk” med at han, som er en “foraktet slakter og ustudert bondesønn” – i likhet med apostlene, som også var legfolk, må kunne skrive fritt om det han har lært av Guds Ånd.

Også denne gang var det Hauges utilslørte iver for å få mennesker omvendt som var bokens hovedtema, men igjen var det sterke innslag av kritikk mot prestene. Han refset dem for deres nytelsessyke og forfinede levemåte og for at de ikke forkynte nødvendigheten av omvendelse med stort nok alvor: De “gjør veien bred til himmerike”. Det er en tone i denne kritikken som lett kunne oppfattes som sjikane, og som virket provoserende på store deler av presteskapet. Hans kritikk av geistligheten utløste reaksjoner mot virksomheten fra prestenes side. Men det har også vært registrert at Hauge-bevegelsen skapte motsetninger i lokalsamfunnet, og la grunnen til splid i enkelte familier, hvor noen ble Hauges tilhengere og andre reagerte med kritikk og avvisning. Det var ikke minst da en del yngre tilhengere fulgte i Hauges fotspor og forlot sine gårder for å virke som forkynnere, eller flyttet til andre strøk av landet og giftet seg, ofte etter Hauges råd, at disse motsetninger ble merkbare.

Som følge av motstanden opplevde Hauge en utmattelsesperiode utpå høsten 1797. Han følte at hans forkynnelse ikke slo igjennom på samme måte som i de første måneder. Det er mulig han også gjennomgikk konflikter på det indre plan som skapte splittelse i hans sinn, bl.a. fikk han dette året et tilbud fra en velstående støttespiller i Fredrikstad-området om å inngå ekteskap med hans datter. Hauge fant å måtte avvise dette på prinsipielt grunnlag, da det ville hindre ham i fullførelsen av det oppdrag han følte Gud hadde kalt ham til. En impuls til fornyelse og ny iver fant han da han henimot jul leste et gammelt mystikerskrift, Taulers omvendelseshistorie. Skriftet er med urette tillagt den tyske middelaldermystikeren Johann Tauler (død 1361). Hauge fant nå oppmuntring og trøst i skriftets skildring av hvordan en enkel lekmann fikk veilede en lærd geistlig til et avgjørende åndelig gjennombrudd. Beskrivelsen av en åndsopplevelse beslektet med hans egen, gav ham ny frimodighet, og han gav seg med ukuelig mot og forventning ut på nye prekenferder fra nyåret 1798.

Men først hadde han opplevd sin første fengsling tredje juledag 1797. Sognepresten i Fredrikstad grep inn mens Hauge holdt samling hos en av sine slektninger i Glemmen. Konventikkelplakaten fra 1741, som regulerte oppbyggelsesvirksomheten og forbød legmannsforkynnelse, ble igjen vekket til live. Men etter forhør både hos lokale og sentrale myndigheter viste det seg vanskelig å holde Hauge fast på det grunnlag som anklagen var reist på. Hauge hadde passet på å følge bestemmelsen om at prestene skulle underrettes når noen ville holde oppbyggelse i hjemmene. Amtmann Andreas Hofgaard i Smålenene satte tingene på plass med sin tolkning av Konventikkelplakaten, som han betraktet mer som en tilskyndelse til oppbyggelige samvær enn et forbud. Etter fem uker var Hauge igjen på frifot, mer bestemt enn noen gang på å fullføre sitt oppdrag. Han hadde i mellomtiden arbeidet på et par forsvarsskrifter hvor han la for dagen en djerv selvbevissthet på vegne av sitt legmannsskjønn og gjentok og skjerpet sin kritikk av prestene. Det skarpeste hadde tittelen De Enfoldiges Lære og Afmægtiges Styrke, og ble senere trukket inn i rettssaken som eksempel på Hauges presteforakt.

Våren 1798 tok Hauge veien til Grundset marked på Elverum, hvor han visste at han ville treffe mange folk. Allerede nå avtegnet det seg et tydelig mønster i hans vekkelsesarbeid. Han søkte kontakt med mennesker der han kom, fikk inngang hos noen av de ledende bønder i bygdene eller borgere i byene og holdt samlinger i hjemmene, med skriftlesing, preken og bønn. Han hadde en merkelig evne til å få folk i tale, kanskje fordi han ikke var redd for å tale om sine egne erfaringer i lys av Guds ord. Han viste også stor innsikt i menneskesinnets forskjellige tilstander og kunne tilpasse sin forkynnelse til det kulturelle og sosiale nivå som han fant på de forskjellige steder. Hans budskap var strengt i omtalen av synden og dens følger, men varmt og inderlig i beskrivelsen av samfunnet med Gud. Han var personlig og direkte når han utfordret den enkelte til å ta en avgjørelse og vende om til et gudfryktig liv. Talen var spekket med bibelsitater, noe som røpet hans egen fortrolighet med Guds ord.

Men Hauges vekkende kraft kom også til uttrykk i hans enestående evne til å samtale med mennesker. Det er mange vitnesbyrd om hvordan han påvirket unge og eldre som han kom i snakk med, slik at de ble beveget og opplevde en personlig omvendelse. Denne evnen vitner om en sjelden psykologisk innsikt, som gjorde ham til en av tidens største sjelesørgere. Et inntrykk av denne påvirkningskraft finner vi i de mange brev som han sendte rundt til sine venner, og som ble skrevet av og lest i de forskjellige samlinger. Omkring 500 av disse brev er bevart. Også Hauges tallrike skrifter, som kom i mange opplag og ble lest i vide kretser, kan sees som et ledd i hans strategi for å utbre vekkelsen. Tross sine mangelfulle litterære evner tok Hauge i bruk det skrevne ord som et middel til å utbre sine tanker. Med sin omfattende produksjon var han faktisk sin tids fremste publisist i Norge. I alt har han skrevet over 40 større eller mindre skrifter, som bare i hans levetid må ha vært spredt i rundt 150 000 eksemplarer i en befolkning på omkring en million mennesker.

Ved sankthanstider 1778 drog Hauge til Bergen. Han fikk ikke være lenge i fred før det ble rettet anklager mot ham. Stiftamtmannen utbad seg en erklæring fra bergensbiskopen Johan Nordal Brun, som viste stor forståelse for Hauges virksomhet. Han pekte på at Hauge representerte en enfoldig kristendom, som ikke hadde i seg kimen til noen opprørsk holdning. Når det gjaldt Konventikkelplakaten, mente Brun at den de facto måtte ansees å være opphevet ved trykkefrihetsforordningen, som tillot også skrifter av religionskritisk innhold: “Maa halvlærde skrive frit mod Guds Ord for Millioner, saa maa vel og Ulærde, som elsker Guds Ord, paa sin vis tale det frit i private Hus for et Snes Mennesker.”

Våren 1799 virket Hauge på Østlandet, og han hadde nå fått mange medarbeidere, som gikk inn i predikantoppgaven sammen med ham eller på egen hånd. Det ble etter hvert en av de viktigste faktorene i Hauge-bevegelsens raske utbredelse at han maktet å trekke til seg en lang rekke personer med forkynnergaver og lederevner, som kunne befeste vekkelsen på de forskjellige steder. Men nå ble også motstanden sterkere, og etter initiativ fra stiftamtmann Frederik Julius Kaas i Christiania, som særlig fant et angrepspunkt i løsgjengerloven fra 1754, kom det en bestemmelse fra Kanselliet i København om at omreisende predikanter skulle tiltales som løsgjengere. Denne bestemmelsen skapte en høyst usikker rettstilstand for de haugianske predikanter. Hauge ble selv arrestert flere ganger, og etter en urolig periode drog han senvåren 1799 på nytt til Bergen. Allerede midtsommers drev hans rastløshet ham videre til Trondheim. Han var full av aktivitetstrang, og satte nye skrifter i produksjon. Her tok han fatt på to av sine største arbeider, nemlig en salmebok, vesentlig bygd på Brorsons salmeskatt, som bidrog til at pietismens sanger ble særlig skattet i de haugianske kretser, og den store postillen med prekener over kirkeårets epistler og evangelier. I november ble han arrestert og tiltalt som løsgjenger, og ved juletider satt han fengslet. Men han følte seg frimodig og trygg og benyttet tiden i fengslet til å intensivere sitt litterære arbeid.

Da Hauge ble frigitt utpå våren 1800, reiste han til København, dels for å få trykt nye opplag av sine skrifter og dels for å undersøke hvordan regjeringen stilte seg til hans virksomhet. Noen direkte kontakt med rikets øverste myndigheter hadde han likevel ikke under sitt opphold i København. Men han møtte ingen vanskeligheter ved utgivelsen av sine skrifter, til tross for at han sendte dem til gjennomsyn hos politimesteren, slik loven påbød. Det er rimelig at han tok dette som et tegn på at myndighetene godkjente hans virksomhet. I løpet av de fire–fem måneder Hauge oppholdt seg i København, knyttet han kontakt med fire trykkerier, som produserte nye opplag av tidligere skrifter for ham. Men han fikk også utgitt noen av sine nye og mest omfangsrike bøker. Økonomisk ble produksjonen sikret ved subskripsjon og store pengegaver fra venner som ønsket å støtte ham. Den store forlagsvirksomheten omfattet noen av hans mest sentrale verker, hvor hans kristendomsforståelse blir tydelig avtegnet, herunder den store prekenpostillen på over 900 sider, Den Christelige Lære, forklaret over Epistlerne og Evangelierne. Den ble trykt i to opplag på til sammen 9500 eksemplarer.

Hauges lære var preget av den ortodokse tradisjon og den pietistiske inderlighet som han var kjent med fra oppbyggelseslitteraturen og Pontoppidans katekisme. Han vendte seg med kritisk brodd mot rasjonalismen, som var fremtredende i den rådende teologi og i store deler av presteskapet. Dette innebar at han selv fremholdt Bibelen som den absolutte veileder for troen, selv om han regnet med at fornuften også spilte en rolle i gudserkjennelsen. Det er Den Hellige Ånd som kaster lys over bibelordet og gjør at det virker inn på hjertene, slik at det skapes anger over synden og vilje til omvendelse og nytt liv. Men for at dette skal skje, må ordet forkynnes og tas imot i tro. Det er troen som utvirker en ny viljesretning og setter mennesket i stand til å gjøre gode gjerninger. Selve frelsen er kommet i stand ved Jesu forsoningsdød og tilbys den enkelte som en Guds gave. Men troen på evangeliet opphever ikke lovens krav. Derfor kreves mennesket til regnskap både for hvordan det stiller seg til frelsens tilbud og til Guds krav. Med den sterke vekt Hauge legger på omvendelsen, kan det spores en lovisk tone i hans budskap. Men hans hovedanliggende er at tro og lydighet må følges ad i menneskets gudsforhold, og troen går forut for lydigheten.

Under danmarksoppholdet hadde Hauge benyttet anledningen til å sette seg inn i noe av den industrivirksomhet som fantes der. Særlig var han opptatt av muligheten til å produsere papir, som han trengte til sin store forlagsvirksomhet. Han ble også godt kjent med boktrykkerarbeid og lærte å binde inn bøker. I denne tiden utviklet han for alvor sitt syn på det kristne samfunnsansvar. Han tumlet med tankene om å danne et økonomisk fellesskap, som kunne være med og bære omkostningene ved et mer radikalt sosialt fremstøt, med det haugianske vennesamfunn som basis. En av de viktigste forutsetninger for Hauges sterke samfunnsengasjement var hans oppfatning av det kristne liv i verden som et fellesskap av likestilte og likeverdige mennesker, og han syslet med ideen om et formuesfellesskap mellom de troende, et slags “kommunistisk” samfunnsmønster etter forbilde fra de første kristne. Det ble likevel ikke noe av denne ideen.

I praksis fungerte likevel det haugianske vennesamfunn etter hvert som et fellesskap der både åndelige og materielle verdier ble utvekslet etter behov. Flere av de økonomiske pionertiltakene fungerte som faktiske aksjeselskap. Det er et hovedtrekk i Hauges kristendomsforståelse at Gud kaller sine barn til et aktivt liv i verden. Det er ikke mulig å forstå Hauges sterke samfunnsengasjement uten denne dype religiøse motivasjon, som var grunnlaget for hans kristne “entreprenørholdning” med en rekke praktiske konsekvenser for næringsliv og økonomi i hans samtid. Hauge tar et oppgjør med tendenser hos noen av tilhengerne til verdensflukt og åndelig avsondrethet. Det gjelder for de troende å bruke sitt gods slik at rikdommen formerer seg, og slik at de rikes monopol i næringsvirksomheten kan brytes. I et brev fra 1801 utdyper Hauge dette sosialrevolusjonære motiv: Hvordan kan vi følge Jesu ord om å la gjerningene lyse når vi ikke arbeider og driver handel, slik at vi både kan gjøre godt mot dem som trenger det, og etterhånden også stoppe de rikes overdådighet, de som ikke bare lever i sin prakt, men også ofte av “sin Uretfærdighed og Næstens Undertrykkelse”. Dette er bakgrunnen for at haugianerne i ettertid fremstod som dyktige samfunnsborgere med politisk interesse og sosialt engasjement.

I enkelte utsagn, fra fengselstiden og etter 1814, gav Hauge uttrykk for et større perspektiv på den økonomiske oppdrift og talte om en nasjonal forpliktelse til å skape likhet og gode kår for alle. Det var ikke de troendes felles kasse som var noe aktuelt alternativ, men den nasjonale felleshusholdning. Det er samspillet mellom de forskjellige yrker som tjener helheten i samfunnet. Målet er at ingen skal behøve å tigge eller lide nød og at ingen trenger å være uten arbeid, men alle ha nok å gjøre. Det er slike tanker som ligger bak Hauges store innsats for å få etablert industrielle tiltak, handelsvirksomhet og felles foretak ved hjelp av sine tilhengere. Det er i denne tid han regner opp rundt 30 av sine fremste støttespillere, kvinner og menn, og gir dem ansvar som ledere i bevegelsen, både i åndelige og materielle spørsmål. Hauge hadde et klart syn for kvinnenes plass i samfunnet, og han godtok også kvinner som predikanter, med begrunnelse i sin forståelse av Bibelen.

Vel hjemme fra danmarksturen høsten 1800 reiste Hauge på nytt gjennom østlandsbygdene og kunne konstatere at vekkelsen over alt hadde konsolidert seg. Snart fikk han noen av sine venner til å gå sammen i et interessentskap og reise kapital til byggingen av en papirfabrikk på Eiker. Men Hauges viktigste tiltak i tiden som fulgte, var etableringen av handelsvirksomhet i Bergen. I mars 1801 kom han for tredje gang til den driftige handelsbyen på Vestlandet, hvor han nå hadde gode venner blant borgerstanden. Den mest innflytelsesrike av disse var bøkkermester Johan Nikolai Loose, som ble til stor hjelp da Hauge etablerte sin egen virksomhet. Ved borgerbrev av 9. juli 1801 ble Hauge godkjent som “Kiøbmand og Bondehandler” og avla den foreskrevne ed.

Når Hauge med fast overbevisning, og til tross for advarsler fra noen av sine venner, gjennomførte sin plan om å opprette en handelsvirksomhet i Bergen, hang dette delvis sammen med ønsket om å få en tryggere rettsstilling. Som kjøpmann kunne han stadig være på reiser uten å bli foreholdt at han var ute i ulovlig ærend. De bergenske kjøpmenn så imidlertid med mistenksomhet på Hauge. Det førte bl.a. til at han måtte innstille sin bokbindervirksomhet, som han hadde tatt opp ved siden av handelen. Selve kjøpmannsskapet gikk til tider over forventning. Hauge kjøpte fisk nordpå og fraktet den til Bergen, og han førte husholdningsvarer nordover på egne fartøyer. 1802 kunne han kjøpe den rommelige Valsengården, som ble det naturlige samlingspunkt både for handelsvirksomheten og for de haugianske samlinger og vennebesøk i Bergen.

Etter en utbytterik handelsferd 1802 nordover til fiskeværet Gjeslingene i Namdalen, som han senere sørget for ble innkjøpt av en av hans venner, oppholdt Hauge seg bare en kort sommermåned i Bergen før han igjen la ut på prekenferd, denne gangen østover til kjente trakter. Tidlig på året 1803 var det på nytt fisket nordpå som drog ham ut på langfart. Denne gang seilte han med ikke mindre enn fire skip fra Bergen og hadde korn og salt og andre varer med seg nordover. Under styggvær forliste jekten Haabet, men reisen fortsatte, og Hauge ble med helt til Gjeslingene og så fiskelasten vel om bord. Derfra drog han videre nordover på sin aller lengste ferd. Han aktet seg helt til Bardudalen, hvor flere nybyggere fra Østerdalen hadde slått seg ned etter fogd Holmboes initiativ i 1780- og 1790-årene. Underveis fikk han i Nord-Rana kjennskap til malmleiene og vannfallene og bemerket at det her med tiden måtte være mulig å anlegge et jernverk. På vei gjennom Steigen fikk han høre at handelsstedet på Løvøy var til salgs og fikk per brev ordnet det slik at en av vennene fra Snertingdal kjøpte stedet. I Bardudalen fikk Hauge inngang i mange familier, og han gav råd om praktiske tiltak for å øke lønnsomheten av jord og skogsdrift.

Da Hauge i mars 1804 etter 15 måneders uavbrutt reisevirksomhet igjen kom til Bergen, hadde han på denne ene turen tilbakelagt ca. 650 mil – det meste til fots. Senere på våren tok han veien om Kristiansand, hvor han fikk skipsleilighet til Danmark. På denne turen kom han først til Jylland, hvor han tok kontakt med en religiøs bevegelse som gikk under navnet “de stærke jyder”, og som i likhet med Hauge-bevegelsen var en typisk legmannsbevegelse. I danske aviser ble besøket omtalt, og det ble uttrykt frykt for skadelige virkninger av hans arbeid. Fra Jylland drog han om København hjem til Norge. Etter et kortvarig besøk i barndomshjemmet drog han videre til Eiker, hvor nå broren Mikkel var blitt den dyktige leder av virksomheten, sammen med sin hustru, “mor Inger”, som styrte husholdningen for bortimot 50 ansatte med varme og myndighet. Blant arbeidsstokken på Eiker fantes det mange som hadde kost og losji og omsorg under sykdom og en slags trygd med tanke på alderdommen, mot at de ikke hevet lønn for sitt arbeid. Men dette var frivillige ordninger.

Under oppholdet i Eiker ble Hauge arrestert av lensmann Jens Gram 24. oktober 1804. En uke senere kom den formelle arrestordren fra København. Myndighetenes holdning til Hauge og den bevegelse han hadde skapt, var av flere grunner blitt atskillig skjerpet. Hauges egen opptreden ble mer og mer preget av en ny selvbevissthet, som viste seg i større dristighet og mindre respekt for de gjeldende bestemmelser. Det store omfang virksomheten hadde fått, både i tilslutning fra tilhengere og i synlighet i det offentlige rom, hadde skremt myndighetene. Utslagsgivende ble et brev til Kanselliet fra biskop Peder Hansen, som i april stod på flyttefot fra Kristiansand stift til bispeembetet på Fyn. Han skildrer Hauge som en utpreget svermer, som sår mistillit til prestene og skaper en “fortvivlelsesfuld Modløshed hos Folket”. I tillegg antyder han at det kan ligge en smule politisk opprørsånd i den haugianske bevegelse. Regjeringen tilla denne innberetningen stor vekt og utbad seg erklæringer fra geistlige og sivile embetsmenn om Hauge og hans virksomhet. Samtidig gikk det 30. oktober ut arrestordre på Hauge, og han ble overført til strengt fengsel i rådhusarresten i Christiania.

Myndighetene hadde fire ankepunkter: 1) Hauges formentlige brudd på løsgjengerloven, 2) hans formentlige brudd på handelsloven, herunder både forhold ved hans handelsvirksomhet i Bergen, og spørsmålet om han hadde søkt å få i stand et økonomisk fellesskap av sine tilhengere, eller en såkalt “hellig Casse”, 3) spørsmålet om han hadde misbrukt trykkefrihetsloven, ved sine krasse uttrykk mot prestene, og 4) hans formentlige brudd på Konventikkelplakaten, ved den møtevirksomhet han selv og tilhengerne hadde stått for. Samtidig skinte det igjennom at myndighetene næret en viss frykt for at den omfattende bevegelsen kunne gi næring til opprørsånd og føre til anslag mot statens orden. Disse punkter ble et gjennomgangstema i den videre behandling av Hauges sak.

Rettssaken mot Hauge ble unødig lang. Dette skyldtes dels at regjeringen i København til enhver tid ville ha full kontroll med sakens gang. Men det skyldtes også at først aktoratet og senere forsvaret fant det nødvendig å innhente en lang rekke erklæringer fra alle kanter av landet. Dessuten ble flere hundre forhør opptatt på de forskjellige steder der haugianerne var aktive. Det første forhør av Hauge ble holdt 8. januar 1805, og forhørskommisjonen avsluttet sitt arbeid i januar 1808.

Etter det første årets strenge fengselsopphold var Hauge både fysisk og psykisk sterkt svekket. Han fikk derfor hjelp av en sakfører til å sette opp en søknad om benådning, mot at han avstod fra videre virksomhet som predikant og tok avstand fra prestekritikken i noen av sine skrifter. Han tilbød seg om nødvendig å rømme fra landet under landsforvisning. Denne dystre selvoppgivelse vitner om en sjelelig krise som satte ham kraftig tilbake i hans åndelige utvikling. Myndighetene ville likevel ikke gå inn på hans forslag. I februar 1809 tilbød Hauge seg under henvisning til nødsforholdene i landet å bistå med å anlegge saltkokerier langs kysten, mot at han ble midlertidig satt fri fra arresten og fikk et lån på 300 riksdaler, som han ville stille den fornødne kausjon for. Dette ble innvilget, og våren og sommeren 1809 var Hauge i full aktivitet med anlegg av saltkokerier ved Lillesand, Stavanger og på Svanøygodset i Nordfjord, som Hauge hadde kjøpt 1804 og overdratt til den driftige hallingdølen Ole Torjussen Helling, som drev stort jordbruk, fiske, skogbruk og mølledrift der.

Imens gikk saken sin gang, og 5. mai 1809 ble tiltalebeslutningen utferdiget i København. Da rettsforhandlingene skulle starte igjen utpå høsten, ble Hauge i all hast kalt tilbake til arresten. Dommen falt først 4. desember 1813, og lød på to års straffarbeid på Akershus festning, foruten saksomkostninger. Domsgrunnlaget var særlig brudd på Konventikkelplakaten og de fornærmelige uttalelser mot prestene og andre øvrighetspersoner, mens anklagene om en “hellig Casse” ikke fantes bevist. Hauge fant dommen urettferdig og anket til Overkriminalretten, hvor han etter ytterligere et års rettergang bare ble kjent skyldig i brudd på Konventikkelplakaten og ilagt en pengebot på 1000 riksdaler til fattigkassen i Christiania, og et tilsvarende beløp i saksomkostninger.

Fengselstiden hadde svekket Hauge både åndelig og legemlig. Hans leselyst gjorde at han fikk kjennskap til skrifter av blandet innhold, også noen med rasjonalistisk tankegods. Hans egne litterære forsøk i fengselstiden viste til dels en avbleket og tannløs tro. Men selv om han terminologisk låner begreper fra rasjonalismen, er hans grunnleggende kristendomsforståelse ikke vesentlig endret.

23. desember 1814 kunne Hauge forlate fengselet for siste gang, nå som en fri mann. I virkeligheten hadde han alt siden 1811 tilbrakt en stor del av sin tid utenfor fengselets murer, bl.a. takket være velvilje og interesse fra justisråd Johan Lausen Bull på Tøyen, som ofte tok imot ham på sin gård og gikk god for ham når han var løslatt. Den største forandringen i hans livssituasjon kom med kjøpet av Bakke gård i Aker, som Mikkel Hauge formidlet 1811. Her kunne Hauge føre et nesten normalt liv mens han ventet på det endelige utfall av saken. Han utfoldet sine praktiske evner og anla en frukthage og et møllebruk ved Akerselva. Han viste interesse for reisingen av et norsk universitet og tegnet seg for et bidrag til dette. Og han ble betrodd oppgaven som fattiginspektør på Sagene, hvor han kunne yte hjelp av overskuddet fra kornmalingen som han utførte for garnisonen i Christiania ved sin egen mølle.

På Bakke gård fikk Hauges liv ny glød. Tross sin svekkede helse fikk han her i rolige omgivelser tilbake noe av sin gamle religiøse iver og tok opp kontakten med gamle og nye venner. Han førte et åpent og gjestfritt hus, og holdt ofte oppbyggelser når noen av hans medarbeidere kom på besøk. Her ble det også tydelig at Hauge var blitt en kjent og respektert mann, som mange personer i viktige samfunnsposisjoner gjerne ville ha kontakt med. Han hadde både geistlige og sivile embetsmenn som gjester.

I denne fase av sitt liv giftet Hauge seg 23. januar 1815 med Andrea Andersdatter Nyhus, som hadde vært hans husholderske fra han kom til Bakke. Hun var fra Nes på Romerike, og var 30 år da hun giftet seg med Hauge. Med henne fikk Hauge sønnen Andreas, som ble født 12. desember samme år. Moren døde bare en uke etter fødselen, så Hauge ble alene med ansvaret for sin sønn. Det varte imidlertid bare vel et år før Hauge igjen holdt bryllup, denne gangen med Ingeborg Marie Olsdatter fra Gjerpen, som hadde tjenestegjort en tid på papirmøllen på Eiker. Hun var bare 25 år da hun ble gift med Hauge, og hun viste seg snart som en dyktig husmor og en god støtte for sin mann. Hauge fikk to barn med henne, sønnen Niels 1817 og datteren Oline Maria 1819. Hauge sørget meget da sønnen Niels døde bare vel fire år gammel, og han gir i et brev en gripende skildring av dødsleiet. Datteren vokste opp sammen med Andreas fra første ekteskap, men døde også ung en tid etter at Hauge var gått bort. Etter hans død giftet enken seg igjen med Christen Borgersen Dahler fra Eiker, som flyttet inn på Bredtvedt og senere ble stortingsmann for Akershus.

Våren 1817 kjøpte Hauge med venners hjelp den store gården Bredtvedt i Østre Aker. I de følgende årene ble Bredtvedt et åndelig sentrum for Hauge-bevegelsen. Den omfattende brevskrivingen, som hadde vært et strategisk virkemiddel i vekkelsens første fase, fortsatte nå med uforminsket kraft. Samtidig ser en av brevene fra denne perioden at Hauge stadig var opptatt med å holde oppbyggelser i hjemmet. Mange av brevene er i virkeligheten skriftlige opptegnelser av tanker og disposisjoner han hadde for sine prekener. Hans helse tillot ham ikke å dra ut på lengre prekenferder. Men ellers møtte han flest mennesker ved å ta imot gjester i sitt hjem.

Åndelig var Hauge fortsatt vital og maktet å utgi skrifter av betydelig omfang og med stor tankekraft. Nå kunne han trykke sine bøker i trykkeriet hos vennen Christoffer Grøndahl i Christiania. Fra denne tiden stammer den dyptpløyende religionspsykologiske fremstilling Om religiøse Følelser og deres Værd, der han gir den mest sammenhengende skildring av sin åndsopplevelse i 1796, og det omfattende Udtog af Kirkehistorien. Han viste her interesse for misjonen og korrigerte sin tidligere oppfatning om muligheten for hedningenes frelse uten kjennskap til Kristus. Her gav han også en positiv vurdering av Grundtvig, som selv hadde omtalt Hauge i rosende vendinger i sin Verdenskrønike fra 1812. Hauge og hans venner støttet Grundtvig med et større pengebidrag 1817. Men særlig er hans Beskrivelse over Hans Nielsen Hauges Reiser fra 1816 blitt en viktig kilde til forståelsen av hans livsverk. Den er både et interessant bidrag til hans selvbiografi og en presentasjon av hans forståelse av kristendommen og hans vurdering av andre religiøse strømninger i samtiden.

Hauge døde på Bredtvedt 29. mars 1824 etter 14 dagers sykeleie, omgitt av sin familie og noen få av sine nærmeste venner. Et brev fra hans hustru senere samme år og prestens minnetale ved gravferden formidler inntrykket av at Hauge døde med en trygg overgivelse i Guds hender. Han ble gravlagt på (Gamle) Aker kirkegård, hvor det senere ble reist en minnestøtte med et relieff, laget av presten Erling Grønland.

Hans Nielsen Hauges betydning for norsk kirkeliv kan neppe overvurderes. Han ble et redskap for den største religiøse folkevekkelse som vårt land noen gang har opplevd. Ved hans død var de fleste strøk av landet berørt av vekkelsen, og det fantes tilhengere i de fleste bygder og byer. Antall familier eller enkeltpersoner som hadde direkte tilknytning til Hauge-bevegelsen er vanskelig å anslå, men brevlitteraturen omtaler hundrevis av steder og personnavn. Hauge formidlet en kristendomsforståelse som virket frigjørende på legfolket. Han lærte de kristne å tenke selv og søke veiledning for sin tro i Bibelen, også om de derved kom på kant med prestenes autoritet. Det var en selvstendig og trygg kristendomstype som ble utviklet ved Hauges virksomhet. Men vekkelsen var også kjennetegnet ved at den skapte en ny samfunnsfølelse blant de kristne. Det oppstod en gruppebevissthet basert på gjensidig tillit og omsorg i de haugianske vennesamfunn, som gav bevegelsen bærekraft i motgang og medgang. Her lå kimen til den omfattende foreningsdannelse som skjedde innenfor den norske kirke fra omkring 1850. Dette vekkelsesmiljø var også karakterisert ved en åpenhet mot samfunnet og utfordringene i det borgerlige liv. Den haugianske driftighet i næringsliv og politisk virksomhet som utfoldet seg utover i århundret, fant sin motivasjon i det syn på det kristne forvalteransvar som Hauge hadde utviklet. Men Hauges innflytelse bidrog også til at vekkelsen ble bevart som et fornyende element innenfor den offisielle kirkes ramme. Derved fikk haugianismen langt større ringvirkninger enn om den skulle ha isolert seg i en egen sektdannelse. Resultatet var at haugianerne de fleste steder fremstod som de flittigste kirkegjengere, og etter hvert som de beste støttespillere for den nye prestegenerasjon, som snart innså at det var mer å hente fra en positiv holdning til vekkelsen enn den tidligere kritikk.

Allerede 1821 hadde Hauge skrevet et formaningsbrev til sine venner som han selv omtalte som “Hans Nielsen Hauges Testamente til sine Venner”. Her formante han dem til troskap mot den hellige skrift og kirkens lære, og han oppfordet dem til fortsatt å respektere prestenes embete og deres kirkelige tjeneste med gudstjenester, dåp og nattverd. Dette sendebrevet uttrykker den modne vekkelsesleders råd og formaning til sine tilhengere, og har en langt mer forsiktig tone enn mange av de radikale utfordringer som han gav sine venner i bevegelsens første tid. Men det var samtidig et skrift som kunne få rollen som et ideologisk manifest for den landsomfattende skare av tilhengere Hauge hadde vunnet i sin levetid. Det pekte fremover mot den positive kirkelige fornyelse som haugianismen medvirket til i den konsolideringsperiode som fulgte, og gav veiledning i den brytningstid som også måtte forventes, når en uensartet folkebevegelse som haugianismen skulle vise sin gehalt i den åndelige og sosiale endringsprosess som skjedde i Norge frem mot 1850.

Verker

  • Kommentert bibliografi i A. Aarflot: Tro og lydighet. Hans Nielsen Hauges kristendomsforståelse, 1969, s. 22–91

    Samlede verker

  • Hans Nielsen Hauges skrifter, 8 bd., utg. av H. N. H. Ording og H. Fæhn, 1947–54
  • Brev frå Hans Nielsen Hauge, 4 bd., utg. av I. Kvamen, 1971–76

    Viktigste enkeltverker

  • Betragtning over Verdens Daarlighed, 1796
  • Forsøg til en Afhandling om Guds Viisdom, 1796
  • De Enfoldiges Lære og Afmægtiges Styrke, 1798
  • De sande Christnes udvalgte Psalmebog, 1799
  • Den christelige Lære, forklaret over Epistlerne og Evangelierne, København 1800
  • Forklaring over Loven og Evangelium, 1804
  • Beskrivelse over Hans Nielsen Hauges Reiser, vigtigste Hendelser og Tildragelser, 1816
  • Om religiøse Følelser og deres Værd, 1817
  • Religeuse Sange, 1819
  • Huus-Postil, 1822
  • Udtog af Kirke-Historien, 1822
  • Hans Nielsen Hauges Testamente til sine Venner, Bredtvedt 1821

Kilder og litteratur

  • S. J. Stenersen: Hans Nielsen Hauges Liv, Virksomhet, Lære og Skrifter, København 1827
  • A. C. Bang: Hans Nielsen Hauge og hans Samtid, 1874 (4. oppl. 1924)
  • H. G. Heggtveit: Den norske Kirke i det nittende Aarhundrede, 2 bd., 1905–20
  • H. Koht: biografi i NBL1, bd. 5, 1931
  • J. Schreiner: “Hans Nielsen Hauge og 'samfundets fellesskap'”, i HT, bd. 29, 1932–33, s. 348–401
  • D. Breistein: Hans Nielsen Hauge, “Kjøbmand i Bergen”. Kristen tro og økonomisk aktivitet, Bergen 1955
  • S. Norborg: Hans Nielsen Hauge. Biografi, 2 bd., 1966–70
  • A. Aarflot: Tro og lydighet. Hans Nielsen Hauges kristendomsforståelse, 1969
  • d.s.: Hans Nielsen Hauge. Liv og budskap, 1971
  • D. Kullerud: Hans Nielsen Hauge. Mannen som vekket Norge, 1996
  • S. Aa. Christoffersen (red.): Hans Nielsen Hauge og det moderne Norge, 1996
  • F. W. Sjursen: Historien om haugianismen. En forskningshistorie, kildeoversikt og personalhistorisk register, Bergen 1997

Portretter m.m.

    Kunstneriske portretter

  • Maleri av ukjent kunstner, 1800; p.e.; gjengitt som omslagsbilde på S. Norborg: Hans Nielsen Hauge, 1966
  • Portrettrelieff av Erling Grønland, 1904; på Hauges gravstein på Gamle Aker kirkegård, Oslo (også på bauta på Bredtvedt gård, Oslo)
  • Portrettbyste (bronse) av Thorsten Chr. Flademoe, 1924; fra 1976 ved Hauges fengsel, NF
  • Maleri (“Hans Nielsen Hauges syn”, helfigur) av Henrik Sørensen, 1954; del av altertavle, Hamar domkirke
  • Statue (bronse, helfigur) av Sigurd Nome, 1971; Uranienborgparken, Oslo

Forfatter av denne artikkelen

Det er det gjort 3 endringer i denne artikkelens nettversjon.