Faktaboks

Hans Jacob Nilsen
Født
8. november 1897, Fredrikstad, Østfold
Død
6. mars 1957, Oslo
Virke
Skuespiller, instruktør og teatersjef
Familie
Foreldre: Direktør Otto Marquard Orning Nilsen (1862–1939) og Sara Lorentzen (1865–1952). Gift 1930 med Sophie Munch Roede (20.12.1907–23.12.1967), datter av lege Nils Roede (1870–1961) og Johanne Elisabeth (“Lil”) Mellbye (1879–1958). Svigerfar til Knut Frydenlund (1927–87).

Som teatermann i over 35 år hadde Hans Jacob Nilsen en enestående evne til å gripe fatt i det vesentlige i tiden og få teateret til å bli en viktig faktor i samfunnet. Dette gav ham en spesiell posisjon, og hans iscenesettelser vakte stor oppmerksomhet, også utenfor Norge.

Etter examen artium på reallinjen i Fredrikstad 1916 hadde Nilsen et lærlingår i Västerås i Sverige, før han begynte på ingeniørstudiet i Trondheim. Han var ferdig maskiningeniør 1921, men i studietiden hadde han også vært aktiv i studentrevyene, der han både skrev og spilte. Dette gav ham smaken på teateret. Han drog derfor til Kristiania, oppsøkte Agnes Mowinckel og debuterte på hennes turnéteater 1922 som Niels Stenssøn i Ibsens Fru Inger til Østråt. Så fulgte det slag i slag – Trondhjems Teater, Den Nationale Scene i Bergen, Centralteatret og Nationaltheatret i Oslo. Her fikk han også prøve seg som iscenesetter. 1933 ble han sjef for Det Norske Teatret, men allerede året etter drog han til Bergen, hvor han var sjef ved Den Nationale Scene i nærmere seks år. Både gjennom sin repertoarpolitikk og gjennom den nyskapning som fant sted innen regi og scenografi, gjorde han Den Nationale Scene til et avantgardistisk foretak.

Under den annen verdenskrig måtte Nilsen flykte til Sverige, og sammen med andre norske flyktningskuespillere var han med å starte Fri norsk scene. Teateret turnerte over hele Sverige, særlig ved de norske forlegninger, og gjestespilte ved svenske scener. Etter krigen ble han igjen sjef for Det Norske Teatret, og da Folketeatret åpnet 1952, ble han teatersjef der.

Det var som skuespiller Hans Jacob Nilsen startet sin teaterkarriere, og skuespiller var han til det siste. Gjennombruddet var som Falk i Ibsens Kjærlighedens Komedie 1928 på Centralteatret. Talentet var vidtspennende med en til dels suveren beherskelse av uttrykksmidlene; han kunne fremstå både kjølig intellektuelt og intuitivt følsomt.

Likevel er det Nilsens innsats som teatersjef og instruktør som har satt dypest spor etter seg i norsk teaterhistorie. Studiereise til Wien, Berlin og Paris 1925 og teatertur til Moskva 1933 var medbestemmende for den kunstneriske linje han kom til å legge seg på: Teateret skulle sette samtiden under debatt samtidig som det kunstneriske innhold og uttrykk måtte være det styrende prinsipp i formidlingen. I Bergen knyttet han til seg den svenske teatermaleren og scenografen Per Schwab og kom dermed i kontakt med det ekpresjonistiske svenske teatermiljøet. Til den dramatiske uroppførelsen av Pär Lagerkvists Bøddelen 1934 engasjerte han Per Lindberg som instruktør. Forestillingen ble en kunstnerisk begivenhet, der de ulike teatrale elementene – inklusive musikken – gikk opp i en enhet og la en mal for det som skulle komme.

Nilsen hadde selv regien for uroppførelsen av Nordahl Griegs stykke Vår ære og vår makt 1935, en oppsetning som skapte store bølger på grunn av sitt kritiske innhold, og som ble en suksess blant annet på grunn av avansert regi og scenografi. Stykkets tilblivelse er også i stor grad Nilsens fortjeneste, ettersom det var ganske uferdig fra Griegs hånd da det ble forelagt Nilsen. Også det klassiske repertoaret hadde sin naturlige plass hos Hans Jacob Nilsen, og han iscenesatte og bearbeidet flere av Holbergs komedier med stor suksess.

For Nilsen var musikken en viktig del av helheten, og allerede første året som sjef på Det Norske Teatret etter krigen fikk han satt opp operakantaten Heimferd av Olav Gullvåg og Ludvig Irgens-Jensen. Senere kom Oklahoma og Showboat på plakaten. Musikkens betydning fikk han også demonstrert ved oppsetningen av Peer Gynt på nynorsk med nykomponert musikk av Harald Sæverud. For at Peer Gynt skulle bryte med tradisjonen og fremstå som et antiromantisk verk, var det helt nødvendig med ny musikk. Forestillingen ble en triumf for teateret.

Også den første tiden på Folketeatret var suksessrik. Her var kunstnerisk bredde, med klassisk og moderne dramatikk, tragedier, komedier og musikaler. Men etter hvert holdt publikum seg borte, og det nye publikum – arbeiderne – som teateret ifølge sin ideologi var rettet mot, innfant seg aldri. I etterpåklokskap kan en si at Folketeatret ble alt for likt de andre teatrene, det fant ikke frem til et nytt repertoar. Med Othello – hans siste rolle – forlot Nilsen Folketeatret 1955, fire år før det ble nedlagt. Han var mye syk de siste årene, og døde 1957, bare 59 år gammel.

Hans Jacob Nilsen var med i to norske filmer, Syndere i sommersol etter Sigurd Hoels roman 1934 og To levende og en død etter Sigurd Christiansen 1937. Han var også aktiv i Radioteatret, og han ble ofte nyttet som oppleser. Nilsen skrev også atskillige kronikker og artikler både i inn- og utland om sine reiser, om teater og skuespillere, og han holdt en rekke foredrag.

Verker

    Skriftlige verker

  • Peer Gynt. Eit anti-romantisk verk (sm.m. H. Sæverud og H. Rytter), 1948
  • Trosbekjennelse. Minneskrift i anledning 25-årsdagen for H. J. Nilsens død 6. mars 1957, utg. av L. von Reznicek og S. M. Nilsen, 1982

    Bildende kunst

  • Othello, plakat, 1957, Teaterhistorisk samling, NBO

    Etterlatt materiale

  • Brev og papirer i Teaterarkivet, UiB og i Teaterhistorisk samlingen, NBO

Kilder og litteratur

  • Stud. 1916, 1942, 1966
  • N. C. Brøgger: biografi i NBL1, bd. 10, 1949
  • A. Rønneberg: Nationaltheatret gjennom femti år, 1949
  • HEH 1955
  • N. Sletbak: Det Norske Teatret, 1963
  • K. Nygaard og E. Eide: Den Nationale Scene, 1977
  • H. J. Nilsen: Trosbekjennelse, 1982 (se ovenfor, avsnittet Verker)
  • S. M. Nilsen: Helst mot urolig vær. Teatermannen Hans Jacob Nilsen, 1997

Portretter m.m.

    Kunstneriske portretter

  • Maleri av Per Krohg, 1939 (ødelagt av brann 1983 og kopiert etter fotografi av Guy Krohg, 1985); Den Nationale Scene, Bergen