Hans Henriksen

Forkjemper for samisk språk og kultur. Foreldre: Småbruker og postfører Henrik Aslaksen (Ásllat-Heike) (1860–1942) og Ellen Marit Pedersdatter Holm (Holmma-Elle) (1861–1928). Gift med Agnes Mathilde Thomsen (1.7.1898–9.10.1974).

Hans Henriksens liv falt sammen med skiftet fra den siste perioden av den harde fornorskningspolitikken mot samene i 1920-årene, da samenes politiske organisering døde hen, frem til oppblomstringen av samiske foreninger og riksorganisasjoner i annen halvdel av 1900-tallet, da myndighetenes nye kurs i minoritets- og samepolitikken hadde begynt å virke. Hans eget virke kom til å spenne fra gårdsarbeid, snarefangst og laksefiske i Tana til arbeid som samisk språkassistent hos professor Konrad Nielsen og regjeringsoppnevnt rådgiver i samiske spørsmål i Oslo.

Norsk samepolitikk var preget av en konsekvent assimileringslinje fra slutten av 1800-tallet til 1960-årene. Etter at samenes kulturpolitiske aktiviteter og organisasjonsforsøk stort sett hadde opphørt i 1920-årene, skjedde det etter den annen verdenskrig gradvis en endring i myndighetenes holdning overfor samene og deres kultur, samtidig som det vokste frem samepolitiske organisasjoner.

I forbindelse med den nye samepolitiske kurs var sentrale og regionale myndigheter avhengige av sakkyndige i samiske spørsmål. Henriksen, som hadde vokst opp i et samiskspråklig miljø med tradisjonelle samiske næringer og hadde deltatt i samisk organisasjonsarbeid, ble tilsatt som administrativ leder av det nyopprettede Samisk Råd for Finnmark 1953. Dette var et rådgivende organ oppnevnt av Finnmark fylkesutvalg, men rådet stod fritt til å fremme forslag også overfor riksmyndighetene. Henriksen hadde sitt virke her til han 1964 ble oppnevnt som administrativ leder for Norsk sameråd, et statlig rådgivende organ for samesaker i Norge, der han arbeidet til 1971.

Nordisk sameråd, en frivillig nordisk samisk organisasjon, ble offisielt stiftet på en samekonferanse i Karasjok 1956. Hans Henriksen var en av møtelederne under konferansen, og han ledet rådets norske seksjon i flere perioder. Nordisk sameråd arbeidet med spørsmål om skole og undervisning, kultur, sosiale forhold og samenes næringer. Frem til begynnelsen av 1960-årene hadde Henriksen også engasjert seg i Oslo sameforening (stiftet 1948), som i denne perioden fungerte som en landsdekkende sameorganisasjon og blant annet hadde rett til å oppnevne utsendinger til Nordisk samekonferanse, et organ som er overordnet Nordisk sameråd.

Mens professor Konrad Nielsen arbeidet med sin samiske ordbok, brukte han samiske språkmestere som informanter. Henriksen arbeidet sammenhengende som språkmester hos Nielsen i årene 1929–53, og han har bidratt med ordtilfang og fraseologi i Nielsens fembindsverk Lappisk ordbok/Lapp Dictionary (1932–62).

Som oversetter var Henriksen med og utviklet samisk ordforråd og uttrykksrikdom innenfor dagens samfunnsliv og teknologi. Hans oversettelser omfatter tekster for skolebruk (første bind av Samisk-norsk lesebok), lovtekster og offentlige dokumenter, lyrikk (bl.a. Alf Prøysens Musevisa) og åndelige tekster som Luoddat Kristusa guv'lui, en andaktsbok oversatt fra engelsk. Henriksen var medlem i Samisk salmebokkomité, og i Girkosál'bmagirji (kirkesalmebok), som ble godkjent for gudstjenestebruk 1957, har han oversatt 13 av salmene samt noen enkeltvers.

Sammen med Thor Frette og flere var Henriksen med og startet det norsk- og samiskspråklige bladet Ságat 1956, og i en periode frem til 1964 redigerte han bladet alene. Han holdt foredrag om samiske emner og skrev i aviser og tidsskrifter, og han var medarbeider i en faggruppe til å utrede en ny samisk rettskrivning; gruppens anbefaling ble 1948 godkjent som felles nordsamisk rettskrivning for Norge og Sverige, til vanlig kalt “Bergsland-Ruong skrivemåten”. Denne skrivemåten ble brukt i skolen frem til 1980-årene.

For sitt livslange og omfattende virke innen samisk kultur og samfunnsliv ble Hans Henriksen tildelt Norsk kulturråds ærespris og Kongens fortjenstmedalje i gull 1974, og 1975 fikk han Statens arbeidsstipend, som han benyttet til samiskspråklig arbeid.

Verker

  • Sábmelažžat ja ál'bmut-åktasašvuohta (Samene og samfunnet), i Sámi ællin/Sameliv 1951–1952, 1952
  • Samerne. Et folk i nord, i Front og bro, København 1954
  • Fuoðar ja šibit-bieb'man. Fôr og fôring (red. sm.m. A. Nesheim), Samiske småskrifter 2, 1958
  • Sámiædnama Dædno (Samelands storelv, Tana), i By og bygd. NF Årbok 26, 1979, s. 101–107
  • Overs. Luther ucca kátekismusaš (Luthers lille katekisme), 1957
  • A. Amundsen: Mån åi'dnen su mánnán. Biibalhistor'ja (Jeg så ham som barn), 1959
  • A. Prøysen: Sáppán-lávla (Musevisa), 1963
  • Låkkangirj'ji sámi-ja dárogillii (Samisk-norsk lesebok), bd. 1, 1965
  • E. G. White: Luoddat Kristusa guv'lui (Veien til Kristus), 1975

Kilder og litteratur

  • Sámi Ællin/Sameliv, Samisk Selskaps årbok 1, 1952
  • R. G. P. Hill og K. Nickul (red.): The Lapps Today in Finland, Norway and Sweden, bd. 2, 1969
  • Om samiske pionérer, Ottar 88, Tromsø 1976
  • Samling om samiske verdier. NRL 30 år, Ottar 105, Tromsø 1978
  • N. Jernsletten: “Hans J. Henriksen muitun” (minneord), i Vår kirke i nord, 1978
  • Aa. Solbakk: Deanuleagi sohkahistorjá/Tanadalens slektshistorie, 2001

Forfatter av denne artikkelen

Det er det gjort 0 endringer i denne artikkelens nettversjon.