Hans Henrik Holm

Dikter og folkelivsgransker. Foreldre: Hattemaker Thorvald Holm (1860–1935) og Lydia Bautler (1878–1968). Gift 1) 1929 med billedkunstner Frøydis Haavardsholm (1896–1984), ekteskapet oppløst 1945; 2) 1947 med billedhugger Agnes Houg (22.10.1927–), datter av skipskaptein Erling Houg (1892–1949) og Alice Kristensen Kviljo (1893–1975), ekteskapet oppløst 1961; 3) 1967 med forlagsredaktør Marie Folde Lindblad (21.8.1919–21.4.2010), datter av maskinmester Carl A. Lindblad (1889–1951) og Mathea Folde (1891–1978).

Hans Henrik Holm er et unikt fenomen i norsk litteratur. Han gikk sine egne veier, fikk i unge år en idé om et stort verk og brukte sitt liv til å realisere denne ideen, det monumentale Norsk Folkeepos, skrevet på et vanskelig nynorsk. Mottakelsen av diktningen svingte i begynnelsen mellom de dypeste dyp og de høyeste tinder, mellom “en udikter” (Hans Heiberg) og “det store geni” (Alf Larsen). Etter hvert spaknet kritikken, og han anerkjennes i dag som en stor og høyst egenartet dikterpersonlighet. Han fikk statsstipend som kulturgransker 1957 og hadde kunstnerlønn fra 1961.

Allerede tidlig i sin noe uregelmessige skolegang kom Holm i kontakt med personer som fikk stor betydning for hans utvikling. Etter examen artium 1915 studerte han først jus, senere norsk språk og folkeminnevitenskap, ikke minst inspirert av den kjente spesialist på folkemedisinske legeurter Ingjald Reichborn-Kjennerud. I 1920-årene oppholdt han seg mye i Setesdal og drog omkring i midlandsbygdene og på Vestlandet og samlet store mengder ukjent folkloristisk stoff. Parallelt med dette studerte han også gamle rettsprotokoller, og etter hvert begynte hans visjon om et storslagent epos på folkloristisk bakgrunn å ta form.

Debuten 1933 med Jonsoknatt var på flere måter oppsiktsvekkende: Det var en praktbok i stort format, rikt illustrert av hans daværende hustru Frøydis Haavardsholm, en av tidens mest ansette og omtalte kunstnere. Verket selv skilte seg ut fra tidens diktning ved sin episk-lyriske form og sterkt mytiske stil, og det var dessuten skrevet på et vanskelig tilgjengelig, arkaisk nynorsk, formet av det store ordforråd i Ivar Aasens og Hans Ross' ordbøker. Verket krevde en fortsettelse, men først 1938 kom Sòga um Gamle-Kari og hennar himilferd, trykt i Alf Larsens tidsskrift Janus som påtenkt fragment av annet bind. Fortsettelsen lot imidlertid vente på seg, og fragmentet ble stadig forskjøvet etter hvert som eposet økte i omfang, og kom først i femte bind (1969).

I mellomtiden arbeidet Holm videre i det stille og utgav underveis noen dikt på riksmål. Først kom en liten diktsamling, Guds gnistrende ildfluer, og deretter to større dikt, Vårhelg i Gaukelikleiv og Fugl Føniks i eplehagen. Visjoner i synd og lyst.

Under den annen verdenskrig skrev Holm mange motstandsdikt: 1942 kom Sverdliljer, trykt i Samtiden like før tidsskriftet ble stanset. For sine motstandsdikt under resten av krigen benyttet han pseudonymet “ein uppdøl”. Samlingen Raudt nordlyse ble utgitt første gang av Hjemmefronten 1944, og etter krigen ble en del dikt som hadde sirkulert i avskrift fra våren 1943, samlet i Illversrid. Holm var medarbeider i Hjemmefrontens illegale organ Norsk Front. Under krigen skrev han også essayet Om norsk folkesjel, som senere ble oversatt til frisisk.

1949 begynte Holm utgivelsen av et nytt monumentalverk, som ytterligere forskjøv fortsettelsen av folkeeposet – Bygdir i solrøyk i tre deler: I lauvheid um vår, Folk og fant og Fjøllsus i dalgrøda. Han karakteriserte selv verket som en syntetisk diktsyklus over norsk bygdeliv. I forhold til det episk pregede Jonsoknatt, hvor grunnstoffet i de nedarvede sagn ligger flere sekler tilbake i tiden, kaster han her små gløtt inn i folkelivets tankebaner i de to siste århundrer.

Holm forklarte sitt vanskelig tilgjengelige språk med at han så vidt mulig måtte la ordene og deres sammenheng stå slik han hadde hørt dem av fortellerne på sine innsamlingsferder. Han skal opprinnelig ha overveid å skrive sin diktning på riksmål, men fant etter hvert ut at dette ikke var mulig. Holm så seg gjerne selv som en kulturhistoriens “arkeolog”, som grov seg ned gjennom de ulike lag som hadde “avleiret” seg i folkesjelen. Og her måtte han benytte det språk som han fant i det innsamlede materiale. Her øyner man da også symbiosen av den språkskapende dikter og den vitenskapelig arbeidende folkelivsgransker.

Den komposisjonelle hovedlinje i Bygdir i solrøyk har dikteren selv gjort rede for i sine forord til de tre forskjellige deler: Første del, I lauvheid um vår, er konsentrert om naturkjensle og trollmystikk, annen del, Folk og fant, om det individ (dvs. fanten) som på en eller annen måte skiller seg ut fra det yrende bygdeliv, mens tredje del, Fjøllsus i dalgrøda, har en sterkere metafysisk aksent.

Endelig kunne Holm igjen ta fatt på det han så som sitt hovedverk, Norsk Folkeepos, og i begynnelsen av 1960-årene var hele eposet, som nå var vokst til 7 bind, trykkeferdig. 1965 kom Jonsoknatt i revidert utgave, og verkets øvrige seks bind fulgte år for år. Ved lesningen vil man se at Jonsoknatt kan sees som et “forspill” til og bakgrunnen for det episke stoff. Det unge paret Gjyvi og Bjug går ut for å feire jonsoknatten omkring bålet, og man opplever mystisk naturkjensle og et broket menneskeliv i alle fasetter.

Med Yver bygdi ligg himeriksheim begynner den egentlig episke handling, hvor man møter den unge Pål (senere Vise-Pål) på vandring og i samtaler med “òvpresten” Steffen Klás, som legger ut for ham om religion og liv, Bibel og natur, de gamle myter fortalt på ny med visjonær kraft og nye vide perspektiver. Den 16 år gamle Pål tar endelig avskjed for å studere i Europa. I tredje bind, Stjørnir og vetteljos, følger man Steffen Klás videre i hans veldige erkjennelsesvyer, hvor man ser at denne verden ikke er hans verden; han lider sin martyrdød under bøddelens øks. Men vi følger også Pål på hans ferd i renessansens og reformasjonens Europa.

Fjerde bind, Sòga um kapergastane og deira våde-råm, er verkets episke høydepunkt, en fast strukturert roman i bunden form, som kan leses uavhengig av de øvrige bind. Hovedpersonen er den dynamiske kampføreren Jómar Glós, mens Vise-Pål knytter forbindelsen til verket for øvrig, idet han ikke vil oppgi Jómar i dennes kamp “mellom angergnag og hævdingstrong”.

Den antydning til en kristologisk struktur man har kunnet iaktta hittil i verket, med Vise-Pål som forløserskikkelsen, kommer sterkt frem i femte bind, Valds-makt bland dalbuom, som innledes med Ei sòge um Jesus-barnet og Mária himilferd og avsluttes med den tidligere nevnte Sòga um Gamle-Kari og hennar himilferd – Gamle-Kari er Vise-Pers mor. Og lik Kristus som reddet kvinnen fra å bli stenet, trer Vise-Pål frem og redder den dødsdømte barnemordersken Hæge Nomeland tilbake til livet. Han trer frem som tempelfrelseren og taler imot den fremmede statsmakt i landet. Bindet er praktisk talt en Kristus-allegori med dansketiden som bakgrunn.

Bortsett fra de første kapitler, hvor norrøn gudetro og Olav den helliges kristningsverk også trekkes med i eposet, består det sjette bindet, Att-ljód frå skuggheimen, for det meste av en langsom dialog mellom de to unge fra Jonsoknatt, Gjyvi og Bjug; en dialog som gjenkaller i seg det forgangne, som modnes og utdypes, og som løfter det forklaret opp i veldige kosmiske perspektiver. Eposet slutter med Kongsfuglen yver gullfjølli (1971); nå er natten med jonsokbålets flakrende og skyggekastende lys forbi, og med Gjyvis ord, som avslutter eposet, heter det at hele jorden skal tvettes ren for ondskapens skygger, at alt av ånd skal fornye seg og forklares i Guds “eigen herlegdom”. Et 8. bind i prosa, Hard-røynd frå havland og dalsògur, som nærmest kan sies å være dikteriske kommentarer til eposet, fulgte 1972.

Hans Henrik Holm har her skapt et unikt dikterverk, som favner alt fra mytologiens gudetro, norsk historie fra Olav den hellige av, norske sagn om natur, om naturvesener og om mennesker – derfor Norsk Folkeepos – og frem til hele universets forklarelse. Sett som religiøs diktning er det den mektigste i norsk litteratur siden Henrik Wergeland.

I begynnelsen av 1970-årene skrev Holm det han hadde kalt sitt “tridje grunnverk”, Attljód frå gamaltidi, som ikke er utgitt. Posthumt utkom samlingen Soldryss i vårskogen, riksmåldikt med innledning ved Marie Lindblad Holm. Lenge tillot Holm ingen publikasjon av enkeltdikt løsrevet fra den opprinnelige sammenheng. Først i 1970-årene gav han tillatelse til at det ble utgitt to antologier, Trakkferd i fjøllgrendom ved Willy Dahl og Heilagkvæde ved Kåre Langvik-Johannessen.

En lang rekke norske komponister har latt seg inspirere av Hans Henrik Holms diktning. Jonsokspel med musikk av Geirr Tveitt ble utgitt 1936, NRK sendte 1938 Når draumane skyt blomar i ei gamal sut – et symfonisk epos om Sveinung Vreim med musikk av Klaus Egge, og Arne Dørumsgaard skrev musikk til sangsyklusen Skuming i tusse-skog 1941. For øvrig har bl.a. Fartein Valen, Ludvig Irgens Jensen, Knut Nystedt, Øistein Sommerfeldt, Anne-Marie Ørbeck, Ragnar Søderlind og Trygve Madsen skrevet større og mindre kor- og andre sangkomposisjoner til Holms tekster.

Alle større verker av Holm er rikt illustrert av kjente kunstnere, foruten av Frøydis Haavardsholm også av bl.a. Niclas Gulbrandsen, Inggard Rosseland, Hans Gerhard Sørensen og Kaare Espolin Johnson.

Verker

  • Jonsok-natt, 1933 (omarb. utg. Jonsoknatt, 1965; deler av teksten brukt i Jonsokspel, med musikk av Geirr Tveitt, 1936)
  • Sòga um Gamle-Kari og hennar himilferd, i Janus 1938
  • Om norsk folkesjel, i Stud. 1915, 1942, s. 51–57 (frisisk utg. 1956)
  • Guds gnistrende ildfluer, 1941
  • Raudt nordlyse. Vilje-kveik og lentur i ei vargetid, 1945
  • Vårhelg i Gaukelikleiv, 1947
  • Fugl Føniks i eplehagen. Visjoner i synd og lyst, 1948
  • Bygdir i solrøyk, 3 bd. i 6, 1949–51 (bd. 1 I lauvheid um vår, 1949, bd. 2 Folk og fant, 1950, bd. 3 Fjøllsus i dalgrøda, 1951)
  • Illversrid. Visefugg frå krigsåri, 1950
  • Leik-styr og skugg-tyngsle (innbundet sm.m. G. Lundh: Duggdryss på gangsti), 1965
  • Norsk folkeepos, 8 bd., 1965–72 (bd. 1 Jonsoknatt, 1965, bd. 2 Yver bygdi ligg himeriksheim, 1966, bd. 3 Stjørnir og vetteljos, 1967, bd. 4 Sòga um kapergastane og deira våde-råm, 1968, bd. 5 Valds-makt bland dalbuom 1969, bd. 6 Att-ljód frå skuggheimen 1970, bd. 7 Kongsfuglen yver gullfjølli 1971, bd. 8 Hard-røynd frå havland og dalsògur, 1972)
  • Trakkferd i fjøllgrendom, antologi ved W. Dahl, 1977
  • Heilagkvæde, antologi ved K. Langvik-Johannessen, 1979
  • Soldryss i vårskogen, dikt, (posthumt) 1984

    Gjendiktninger fra nederlandsk

  • Hyrdenes tilbedelse, gammel nederlandsk julesang, 1954, trykt i Soldryss i vårskogen, 1984
  • J. van den Vondel: Skjemdarverket ved Bergenshavni i Norge, trykt i Edda 1954, gjenopptrykt i K. Langvik-Johannessen: Joost van den Vondel 1587–1679, 1979
  • Frå borg og torg. Mellomalderspel frå Nederlanda, 1975
  • J. van den Vondel: Lovsong til kjærleik i heilag makeskap, trykt i K. Langvik-Johannessen: Joost van den Vondel 1587–1679, 1979

    Etterlatte papirer

  • Hans Henrik Holms privatarkiv (inneholder bl.a. manuskriptet Attljód frå gamaltidi, i 2 bd.) i RA, Oslo (privatarkiv nr. 413)

    Lydpresentasjoner

  • Diverse opplesninger i NRK Radio
  • intervjuer i NRK Fjernsynet
  • egne opplesninger, kopier i Setesdalsmuseet, Valle, Aust-Agder

Kilder og litteratur

  • HEH, flere utg.
  • Stud. 1915, 1942, 1965
  • L. Eskeland: “Ein ny storskald”, i Nationen 16.12.1933 (også trykt i festskrift, 1958)
  • H. Beyer: “Hans Henrik Holm”, i Samtiden 1936 (også trykt i festskrift, 1958)
  • A. Larsen: “Hans Henrik Holm og hans verk”, forord til Sòga um Gamle-Kari og hennar himilferd, 1938
  • Hans Henrik Holm og det bygdenorske. Diktning og gransking gjennom 25 år, festskrift, 1958
  • Å. K. Homme (red.): Hans Henrik Holm 1896–1996. Foredrag omkring 100-årsminnet, seminar på Litteraturdagene i Setesdal, Valle 1996
  • nært vennskap med den biograferte siden 1941
  • samtaler med Marie Lindblad Holm

Portretter m.m.

    Kunstneriske portretter

  • To blyanttegninger av Hallvard Trætteberg, 1916–1920; p.e. (Marie Lindblad Holm)
  • Maleri av Rudolf Thygesen, 1927; p.e. (Marie Lindblad Holm)
  • Byste (gips) av Johannes Iden, 1935; Setesdalsmuseet, bronseavstøpning i Gyldendal Norsk Forlag, Oslo
  • Tusjtegning av Ludvig Eikaas, 1953; p.e. (Marie Lindblad Holm)
  • Hode (gips) av Ståle Kyllingstad, 1934; p.e

    Fotografiske portretter

  • Portrett av S. Sturlason, 1936; innklebet i festskrift, 1958
  • Portrett av S. Sturlason, 1958; gjengitt på omslaget til Trakkferd i fjøllgrendom, 1977
  • Fotografi av Kjetil Tandstad, 1978; Dag og Tid,31.1.1978

Forfatter av denne artikkelen

Det er det gjort 1 endringer i denne artikkelens nettversjon.