Hans Heiberg

Journalist, kritiker, forfatter og teatersjef. Foreldre: Rådmann Jacob Vilhelm Rode Heiberg (1860–1946; se NBL1, bd. 5) og Christiane Jeanette Aimée (“Kekki”) Dedichen (1872–1959). Gift 1) 1929 med cand.oecon. Alette Elisabeth (“Letten”) Wiland (9.7.1903–29.8.1941), datter av fabrikkeier Rasmus Kornelius Wiland (f. 1872) og Alida Olinda Brækkan (1872–1945); 2) 1942 med sykepleier Sigrid Berner Høy (21.10.1914–4.6.2007), datter av direktør Christian Høy (1874–1949) og Ingeborg Nielsen (1878–1961). Brorsønn av Gunnar Heiberg (1857–1929) og Inge Heiberg (1861–1920); søstersønn av Henrik Dedichen (1863–1935); tremenning av Kirsten Heiberg (1907–76) og Bernt Heiberg (1909–2001).

Hans Heiberg var en av etterkrigstidens mest sentrale skikkelser innen norsk kulturliv, som sjef for Radioteatret i NRK gjennom 20 år, som journalist og kritiker, som forfatter og oversetter og som styreformann i flere viktige kulturpolitiske organisasjoner.

Heiberg tok examen artium 1922, studerte deretter jus og ble cand.jur. 1927. Allerede i studietiden viste han interesse for journalistyrket, da han som medlem av Mot Dag skrev i studentbladet Omnibus og var teaterkritiker i Norges Kommunistblad. 1929 var han utenrikskorrespondent i Storbritannia og Irland for Dagbladet og Arbeiderbladet samt svenske og danske aviser; året etter var han korrespondent i Finland, 1932 i Japan og Kina og 1938–39 i Paris. 1930–37 var han litteraturanmelder og fra 1935 teateranmelder i Arbeiderbladet. Mot slutten av den annen verdenskrig skrev han en rekke illegale opprop under signaturen Frimand, ble arrestert og satt på Grini. Etter frigjøringen var han kulturredaktør og litteratur- og teateranmelder i den nystartede avisen Verdens Gang 1945–52.

Med sin pregnante stil var Heiberg en intelligent og saklig anmelder. Han kunne være en kvass polemiker, og han var stundom mer fryktet enn elsket som anmelder. Hans sympati lå i den realistisk-naturalistiske fremstillingen, dog uten at han var dogmatisk. Etter krigen viste han større romslighet og forståelse, men la aldri skjul på sine meninger, samtidig som han ikke lot saklig uenighet gå på bekostning av personlige relasjoner.

Heiberg var teatersjef i Radioteatret i NRK 1952–73. Her førte han en uformell lederstil og hadde bl.a. som mål å gjøre teateret til Norges største scene, som et supplement til sceneteatrene, og han var bevisst på å oppfylle de ulike kulturbehov i Radioteatrets store lytterskare. Økte budsjetter gav ham mulighet til å utvide virksomheten gjennom høyere produksjonsnivå og økt bemanning. Han knyttet til seg unge instruktører og rekrutterte nye forfattere. Han la opp et rikt og allsidig repertoar av norske og utenlandske klassikere og moderne stykker og tok initiativ til nordisk utveksling. Heiberg holdt fast ved kravet om kunstnerisk kvalitet. Dette viste seg bl.a. ved fremføringen av en rekke oppsiktsvekkende og fornyende Ibsen-forestillinger. For Radioteatret instruerte han selv et trettitalls produksjoner, med den teksttro Kejser og Galilæer og den særpregede John Gabriel Borkman som de mest vellykkede.

Heiberg oversatte mer enn 200 romaner og skuespill og bearbeidet et tjuetall. En konsis og poengtert språkbruk gav hans oversettelser et snertent og ledig preg. Han mestret de fleste sjangere. Kriminalseriene utgjorde halvparten av oversettelsene og bidrog sterkt til å gjøre denne sjangeren akseptabel. Alle som har hørt en episode av Dickie Dick Dickens, erindrer nok replikkenes språklige dynamikk.

I tillegg til oversettervirksomheten skrev Heiberg skjønnlitteratur, dramatikk og sakprosa og redigerte antologier. Romanene Gutten i jacket og Ta den ring og la den vandre er vittige og satiriske; den sistnevnte handler om kunstnerkretser i Oslo. Rett etter krigen gav han ut to skuespill: Broen er et innlegg i debatten om okkupasjonsårenes virkning på norsk mentalitet, mens Minnefesten viser hvordan samfunnet ikke har bruk for den levende helten, men den døde frihetsmartyren. For Radioteatret skrev han hørespillene Kjærlighetens makt og Tenk det, Hedda. De er skarpe parodier på henholdsvis ukepressen og krimsjangerens klisjeer.

Heiberg skrev to biografier. Den første, “... født til kunstner”, er en meget velskrevet og svært populær Ibsen-biografi, som er utgitt i flere opplag og oversatt til mange språk. Så stort et hjerte handler om Henrik Wergeland. Han utgav også et utvalg av Thomas Kingos salmer, Som den gyldne soel frembryder, redigerte flere samlinger av onkelen Gunnar Heibergs artikler, samt samlingen Peilinger, et representativt utvalg av litteraturkritikker fra mellom- og etterkrigstiden.

Etter krigen markerte Hans Heiberg seg som organisatorisk kraft og nyskapende pådriver i flere kunstner- og kulturorganisasjoner. Hans fremste kulturpolitiske målsetninger bestod i å fremme litteraturens og teatrenes rammebetingelser. Som kulturstrateg ønsket han å følge opp det såkalte “Kulturbrevet” fra 1945 gjennom å bedre arbeidsvilkårene for kulturarbeidere og sørge for nasjonal distribusjon av kultur. 1946–65 var han formann i Den Norske Forfatterforening (æresmedlem 1965). Som foreningsleder var han sterk og myndig og fikk tilnavnet “Sterke-Hans”. Han fikk bedret forfatternes kår, vernet deres rettigheter og trygget foreningens økonomi. I splittelsen omkring språkstriden ledet Heiberg den progressive fløyen som ønsket forfatternes innflytelse i Stortingets “samnorsk”-nemnd. Han spilte en sentral rolle i forfatterstreiken 1971, og i boken som ble utgitt til foreningens 100-årsjubileum, konstaterer Nils Johan Ringdal at “ingen annen enkeltperson har spilt en så sentral rolle for foreningen som han”.

Heiberg var medlem av Norges Kunstnerråd (1946–49 og 1956–61) og Norsk kulturråd (1965–72). I Riksteatret var han styreformann fra opprettelsen 1949 frem til 1968. Han var formann i Teater- og musikkritikerlaget (1947–49), i De norske teatres forening (1962–64) og viseformann og formann i Norsk Teaterunion (1949–53 og 1961–67). Han ble utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden 1973 og fikk samme år Norsk kulturråds ærespris.

Verker

  • Gutten i jacket, 1931
  • Ta den ring og la den vandre –, 1934
  • Broen. Skuespill i tre akter, 1945
  • Bilder vi ikke må glemme (red. sm.m. U. Johns), 1946
  • Minnefesten. Skuespill i tre akter, 1946
  • Peilinger. Artikler om nitten norske skribenter, 1950
  • “... født til kunstner”. Et Ibsen-portrett, 1967
  • Så stort et hjerte. Henrik Wergeland, 1972
  • Mest om teater. Artikler gjennom 40 år, red. av A. Skouen, (posthumt) 1979

Kilder og litteratur

  • HEH, div. utg.
  • Stud. 1922, 1951
  • N. J. Ringdal: Ordenes pris. Den norske Forfatterforening 1893–1993, 1993
  • T. Hartenstein: Det usynlige teatret, 2001
  • avisintervjuer og -artikler

Forfatter av denne artikkelen

Det er det gjort 0 endringer i denne artikkelens nettversjon.