Hans Engen var i sambandstjenesten mellom regjeringen og hjemmefrontledelsen under den annen verdenskrig. Som diplomat etter krigen var han kjent for sine kontaktskapende evner og meget benyttet som forhandler; han var også leder for det utvalg som utformet norsk bistandspolitikk.
Engen tok examen artium 1933 og begynte deretter på filologistudiet. Som student under den annen verdenskrig ble han allerede 1941 engasjert i motstandsbevegelsen. Han var med og bygde ut et effektivt “informasjonsbyrå” som regelmessig rapporterte til regjeringen i London og tok seg av praktisk arbeid og kommunikasjon mellom regjeringen og hjemmefrontens ledelse. Under dekknavnet “Sven” foretok han dristige etterretningsfremstøt bl.a. for å skaffe informasjon om nazistenes mobilisering til arbeidstjenesten 1943. Med sin ferske tyskeksamen klarte han å “snakke seg ut” av et tysk arrestasjonsforsøk og flyktet til Sverige, men ble bedt om å komme tilbake. Fra september 1944 til krigens slutt lå han i dekning i Oslo og fortsatte arbeidet for hjemmefrontens ledelse.
Etter krigen ble han journalist og utenriksredaktør i Verdens Gang. Her dekket han bl.a. fredskonferansen i Paris 1946, utenriksministermøtet i London 1947 og FNs tredje generalforsamling 1948. Særlig overbevisende var hans argumentasjon i debatten om norsk tilslutning til NATO.
Som utenriksminister Halvard Langes fortrolige var han et opplagt valg til stillingen som pressemedarbeider ved den norske FN-delegasjon 1949–51. Her utviklet han nære kontakter med de politiske aktører og ble først konstituert som ambassaderåd; 1952–58 var han Norges FN-ambassadør.
Engen var taus, troverdig og en god lytter. Hans kontaktskapende evne var legendarisk. Blant faste samtalepartnere var USAs utenriksminister John Foster Dulles og hans kanadiske kollega Lester Pearson. Etter viktigere møter i FN så man gjerne generalsekretær Dag Hammarskjöld og Engen vandre gjennom New Yorks gater i dyp diskusjon. Under Korea-krigen benyttet den sovjetiske delegasjon Engen som bindeledd til amerikanerne. Under Suez-krisen 1956 fulgte Engen Hammerskjöld som forhandler, og med nye Midtøsten-kriser, opprettelsen av FN-styrken i Libanon (UNEF) og under Ungarn-krisen økte Engens personlige innflytelse. Hans skepsis til at Norge skulle selge tungtvann til Israel, er senere blitt forståelig.
Allerede som pressemedarbeider ble Engen formann i FNs petisjonskomité for de tidligere italienske kolonier. Som ambassadør ble han valgt til flere viktige FN-verv, bl.a. som formann i koordinasjonskomiteen for Det økonomiske og sosiale råd (ECOSOC), som formann i FNs budsjettkomité og som president i ECOSOC. 1958–63 var Engen statssekretær i Utenriksdepartementet, der han var opptatt av utredningsarbeid, bl.a. som formann i kommisjonen som vurderte norsk utviklingsarbeid (“Engen-utvalget”) 1960–61 og leder av Norges forhandlingsdelegasjon til Det europeiske økonomiske fellesskap (EEC) 1962.
1963 ble Engen utnevnt til norsk ambassadør i USA, der Norge stadig drog nytte av hans kontaktskapende evne og den respekt han nøt.
Ulikt de fleste ambassadører skrev Engen sine innlegg selv. Både som journalist og ambassadør var han en stilist. Til sine medarbeidere i UD påpekte han at han prøvde å stryke alle adjektiver. Hvis ikke substantivet alene sa det nødvendige, fikk man finne et bedre substantiv.
Engen var kommandør av St. Olavs Orden (1964) og innehaver av UNEFs æresmedalje.
Hans Engen døde under en skiferie i Norge 1966.