Hans Egede

Prest, misjonær, biskop, “Grønlands apostel”. Foreldre: Sorenskriver Poul Hansen Egede (1648–1706) og Kirsten Jensdatter Hind (1656–1724). Gift 1) 1707 med Gertrud Nielsdatter Rasch (ca. 1673–21.12.1735), datter av lensmann Niels Rasch og Nille Nielsdatter; 2) 20.9.1739 med Mattea Trane f. Dau (januar 1690–22.10.1761). Far til Poul Hansen Egede (1709–89) og Niels Rasch Egede (1710–82).

Hans Egede drog 1721 som den første misjonær i nyere tid til Grønland, og bygde under sitt 15 år lange opphold der ut misjonen blant inuitene, la grunnlaget for handelsvirksomheten med grønlandske varer og den nye danske kolonialiseringen, og drev vitenskapelige studier av land og folk.

Egede tilhørte på farssiden en dansk embetsslekt fra Vester Egede på Sjælland. Faren kom som ung sorenskriver til Trondenes og giftet seg med forgjengerens datter. Hans Egede fikk sin skolegang først hos morbroren Peder Hind, som var kapellan i Trondenes' annekssogn Sand, og deretter hos presten Niels Schielderup i Hamarøy. Han ble dimittert til universitetet i København i april 1704. Allerede året etter, i august 1705, avla han teologisk eksamen med karakteren mediocrem ('middels'). Han drog så tilbake til Norge og fungerte et par år som huslærer for sine to yngre brødre Jens og Christian. I juni 1707 ble han av trondheimsbiskopen Peder Krog, som hadde kallsrett til flere sogn i Lofoten, beskikket til kapellan i Vågan i en alder av 21 år.

Prestegjerningen i Vågan, som varte til 1718, var på flere måter en vanskelig tid for Egede. Da han kom dit, ble det forventet at han etter tidens skikk skulle ekte enken etter den forrige presten, Dorothea de Fine. Isteden giftet han seg med sin barndomsvenninne, Gertrud Rasch. Den velhavende enkefru de Fine, som var nabo til prestegården, skapte en rekke vansker for det unge presteparet.

Egede selv beskrives i denne tiden som “en Mand med uroeligt Gemyt og brusende Affecter”, noe som flere ganger førte ham i konflikt med hans geistlige overordnede, sogneprest Jacob Svensson Parelius i Lødingen. Ifølge den såkalte Trondhiemske Reformats av 1589 lå rettighetene til å forrette gudstjeneste med kirkeofringer i Vågan i hele fisketiden fra februar til juli til sognepresten, mens Vågan-kapellanen i denne perioden skulle forrette i Skrova, som imidlertid allerede 1690 hadde opphørt som fiskevær og kirkested. Da folket i Vågan, som var godt fornøyd med sin nye kapellan, ville nekte sogneprest Parelius adgang til kirken, kom det til håndgemeng, og Egede ble stilt for prosterett og fikk bot og reprimande.

Hans Egede begynte tidlig å sysle med tanken om å dra til Grønland som prest og misjonær. Han skriver selv: “Anno 1708 in Octobr: … der ieg en Afftens Tid i Tudtzmørchet gick for mig selfv, faldt det mig ind, at ieg en Gang for lang Tid siden hafvde læst udj Norgis Beskrifvelse ochsaa om Grønland, at der sammesteds vare Christne sampt Kircher og Klosterer etc., men af dem, som har faret derhen paa Hval Fangsten, intet noget af saadant har kundet erfare, hvorfore ieg fich Begierlighed at viide, hvor dermed nu i denne Tid motte vaere beskaffet.”

Boken som det refereres til her, er Peder Claussøn Friis' Norrigis Bescrifuelse fra 1632. Tanken på å finne etterkommere etter de norske bosetningene på Grønland i middelalderen var en sterk motivasjonsfaktor for Egede, og han oppgav aldri tanken på at dette ville være mulig. Samtidig fikk han, bl.a. gjennom sin svoger Niels Rasch i Bergen, som flere ganger hadde deltatt som styrmann på hvalfangst- og handelsreiser til Grønland, høre at det på vestkysten av øya fantes “wilde” mennesker uten kjennskap til kristendommen. 1710 skrev han derfor til biskopene i Bergen og Trondheim med forslag om at det skulle iverksettes en misjon til grønlendernes opplysning og omvendelse, og han tilbød seg å oppgi sitt prestekall og selv dra til Grønland dersom de ville sende ham dit.

Begge biskopene stilte seg i prinsippet positive, men viste til krig og pengenød som grunn til at de ikke kunne gi Egede den nødvendige støtte. Året etter sendte han et nytt memorial, denne gang til kong Frederik 4 i København, hvor han begrunnet sine planer mer utførlig.

I disse to skrivene trer Egedes teologiske syn klart frem. I det første begrunnet han sitt misjonsinitiativ i tre punkter: “… først paa Skriften, som lærer at Gud ikke alleene under alle Mennesker Saligheds Kundskab, men endog klarlig forkynder alle Hedningers Omvendelse”; dernest “Paa den Herre Christi Befaling, som uden Tvivl ikke alleene gik Apostlene an og kan restringeres alleene til deres Tid, men tilkommer og den Christne Kirke indtil Verdens Ende”; dette, sier han videre, må også gjelde “de arme vanvittige Groenlaender”, som kongeriket Danmark-Norge har et særskilt ansvar for. I sitt andre skriv nevner han, i tillegg til henvisningene til Bibelen, også en indre, subjektiv motivering: “Og endog ieg vel icke extraordinarie er her till kaldet af Gud, saa finder ieg dog indvortis udj min Siael en uimodstridelig Tilskyndelse, der hiertelig opmuntrer mig tillat søge en ordinarie Vocation der till af Mennischen.”

Hans Egede fremstår altså som en representant for den teologiske overgangstiden fra ortodoksi til pietisme. Han betraktet selv de reformortodokse teologene Johan Arndt, Heinrich Muller og Christian Scriver som åndelige lærefedre, men han hadde også lest skrifter av de pietistiske teologene P. J. Spener og A. H. Francke.

Egedes Vågan-periode faller ellers sammen med andre misjonstiltak i samtiden. 1707 startet den danske Tranquebar-misjon, samme år begynte “Christendommens Udbredelse i den norske Lapmark”, og 1714 ble Collegium de cursu Evangelii promovendo (Misjonskollegiet) etablert i København. Initiativene hang sammen med samtidens ideologi om kristne fyrsters territoriale misjonsforpliktelse til å sørge for kirkelig betjening av undersåttene også i koloniene.

Egedes misjonsplaner møtte også motstand, ikke bare fra hans kone, som mente at hans forehavende ville “styrte baade ham selv og hende udi all Ulycke”, men også fra innflytelsesrike personer både i Bergen og København. 1715 utgav han derfor et forsvarsskrift for misjonen, En skrift- og fornuftgrundet Resolution og Erklæring om de Objectioner og Forhindringer angaaende det Forsæt til de hedenske Grønlænderes Omvendelse. Flere forgjeves forsøk på å oppnå støtte fra misjonskollegiet i København førte til at han 1717 tok saken i egen hånd, søkte avskjed fra prestestillingen, og drog til Bergen for å reise støtte blant kjøpmennene i byen til å opprette et handelskompani for Grønland med ham selv som utsending. 1719 besøkte han København og oppnådde kongens tilsagn om privilegier for et slikt selskap, og året etter ble Det Bergenske Compagnie stiftet med en startkapital på 10 000 riksdaler, hvorav Egede av sin egen fattige lomme bidrog med 300. Tre skip ble innkjøpt, og 3. mai 1721 kunne den lille flåten med Egede og hans familie om bord seile av gårde med kurs for Grønland. Samme vår hadde han mottatt kongelig utnevnelse til “Missionair i vort Land Grønland” med årlig gasje på 300 riksdaler. Dette var første gang i nyere tid at en norsk misjonær drog ut for å drive misjonsvirksomhet utenfor landets grenser.

De tre skipene ankom Imerigsoq (Haabets Havn), like nord for det senere kolonisenteret Godthåb (nå Nuuk), etter to måneders seilas. Den første tiden hadde Egede store vansker med å kommunisere med den grønlandske befolkning, han hadde bare et par eldre ordbøker på i alt 200–300 ord å hjelpe seg med. Men ikke minst ved sønnenes innsats, som raskt lærte språket og systematisk underviste sin far, begynte Egede sin misjons- og prekenvirksomhet. Selv lærte han aldri å tale inuitisk flytende.

Sammen med sønnene drog Egede regelmessig på misjonsekskursjoner og oppholdt seg i de grønlandske bosetningene. Han skriver selv om hvor strabasiøst dette var for ham: “Om Afftenen blefv ieg saa upaaselig af den slemme Stanch der inde hos dem, saa ieg maatte kaste op og strax gaae til Sengs og tildeckhe mig gandske med Klæder, thi det raadne Speck og anden Smutzighed som de baer ind i deris Huuse, gifver saadan Stanch fra sig, at det er ulidelig for en kleinlig Natuur at taale og udstaae, derhos er mandd ock ilde commoderet af Luus.”

Sønnen Poul, som var en dyktig tegner, laget illustrasjoner av kjente beretninger og motiv fra bibelhistorien som faren, med tolkning av sønnene, forklarte. I beste ortodokse ånd hadde Egede en usvikelig tro på Ordets virkekraft, og betonte stadig at det er ved de av Gud “beschichede Midler, nemlig Ordets Praediken” at “Hand vil hafve os salig […] thi Troen kommer formedelst Ordets Hørelse”.

Ved siden av misjonsvirksomheten ledet Egede også koloniens handelsvirksomhet, og han foretok geografiske, kartografiske og etnografiske studier. Hans største litterære verk er Det gamle Grønlands nye Perlustration eller Naturel Historie (1741).

1727 inntrådte en krise i virksomheten. Det bergenske kompani måtte innstille virksomheten etter å ha blitt utkonkurrert av hollandske handelsskip, men kong Frederik 4 kom til unnsetning og påtok seg ansvaret for underhold av kolonien. Men Frederik døde 1730, og den nye kongen, Christian 6, besluttet å avvikle kolonien, men omgjorde beslutningen på Egedes anmodning. 1734 fikk københavngrossereren Jacob Severin monopol på grønlandshandelen, og det ble ytet et årlig tilskudd, først på 2000, siden 5000 riksdaler til Egedes misjon.

Samtidig fikk Egede konkurranse i misjonsvirksomheten av to herrnhutiske misjonærer, som kongen – etter en henvendelse fra grev Nikolaus von Zinzendorf – gav tillatelse til å dra til Grønland for å misjonere der. Herrnhuterne tilhørte en mer radikal pietistisk retning, og de havnet snart i strid med Egede, som de bl.a. anklaget for å være uåndelig, uomvendt og uredelig.

I årene 1733–34 ble Grønland rammet av en koppeepidemi, som ble overført fra Danmark, og som man antar nesten halverte befolkningen fra ca. 7000 til ca. 4000. Under epidemien arbeidet både Egede og hans hustru intenst med å lindre sykdom og nød, begrave døde og ta hånd om barn som ble foreldreløse. Dette arbeidet utmattet Gertrud Egede, og hun døde desember 1735. Egede måtte også til sin fortvilelse se at de fleste av de kristne grønlenderne døde i pesten, og i mørke øyeblikk tolket han dette som Guds straffedom over virksomheten.

Sommeren 1736 forlot han Grønland for godt. Men han oppgav på ingen måte sitt virke for grønlendernes “oplysning og frelse”. I København fikk han allerede 1737 opprettet Seminarium Groenlandicum for utdannelse av teologiske kandidater som ville reise til Grønland som misjonærer og for waisenhusbarn som kunne sendes dit som kateketer. Egede bestyrte seminaret til 1747. Han ble 1740 utnevnt til titulærbiskop av Grønland, og han fikk tilbud om flere geistlige embeter, som han avslo fordi han så det som sitt livskall å virke for grønlendernes sak eller, som han selv uttrykte det, “Guds Ære alene, og disse arme vankundige Menniskers Oplysning har, er og skal være mitt eneste Øiemerke, ja, Hiertets uafladelige Ønske indtil min Død”.

Under tiden i København utgav Egede flere skrifter, bl.a. Omstendelig og udførlig Relation angaaende den grønlandske Missions begyndelse og Fortsættelse, Grønlands ABC og Læsebog og Elementa fidei Christianæ Grønlandice.

Egede hadde 1739 giftet seg på ny, med enken Mattea Trane. Etter at han tok avskjed fra seminaret 1747, bodde de i noen år hos konens svigersønn, som var prest i Vardal i Norge. 1751 flyttet de til Stubbekøbing på Falster, hvor Hans Egede døde under en pest november 1758. Etter eget ønske ble han gravlagt ved siden av sin første hustru på Nikolai kirkegård i København. Gravsteinen ble solgt allerede 1779, men 1921 ble det satt opp en minneplate over Gertrud og Hans Egede på Nikolaikirkens vegg.

Hans Egedes livsinnsats bestod først og fremst i å fremstå og virke som misjonsprest i et oversjøisk område, og i dette oppdraget er han den norske pionermisjonæren fremfor noen. Men livsverket hans innbefattet også handelsvirksomhet og vitenskapelige studier. Han bør også huskes av ettertiden som den som sikret Grønland som dansk-norsk område i en periode da hollenderne var i ferd med å overta kolonien.

Verker

    Et utvalg

  • Fullstendig bibliografi i Ehrencron-Müller, bd. 2, 1925, s. 405–406
  • Det gamle Grønlands nye Perlustration, eller en kort Beskrivelse om de gamle nordske Coloniers Begyndelse og Undergang i Grønland, først A° 1724 forfattet og nu A° 1729 efterseet og efter nogen Forfarenhed forandret af een, der paa nogen Tid har været i Grønland, København 1729 (ny, utvidet utg. Det gamle Grønlands nye Perlustration eller Naturel- Historie og Beskrivelse over det gamle Grønlands Situation, Luft, Temperament og Beskaffenhed; de gamle Norske Coloniers Begyndelse og Undergang der samme-steds, København 1741, ty. utg. 1742, eng. utg. London 1745)
  • Kort Beretning om den Grønlandske Missions Beskaffenhed, København 1737
  • Omstendelig og udførlig Relation angaaende den grønlandske Missions begyndelse og Fortsættelse, København 1738
  • Grønlands ABC og Læsebog, København 1739
  • Erindring til Missionairerne, København 1739
  • Elementa fidei Christianæ Grønlandice, København 1742

Kilder og litteratur

  • O. Kolsrud: “Hans Egede og Grønland”, i Norvegia Sacra 1921, s. 76–86
  • H. Ostermann: Den Grønlnadske Missions og Kirkes Historie, København 1921
  • biografi (med bibliografi) i Ehrencron-Müller, bd. 2, 1925
  • A. Fridrichsen: biografi i NBL1, bd. 3, 1926
  • O. G. Myklebust (red.): Hans Egede. Studier til 200-årsdagen for hans død, 1958
  • biografi i Norsk Misjonsleksikon, bd. 1, Stavanger 1965
  • M. Lidegaard: biografi i DBL3, bd. 4, 1980

Portretter m.m.

    Kunstneriske portretter

  • Maleri av ukjent kunstner, Bergen 1718; Skt. Knuds kirke, Odense
  • Maleri av J. Hørner, 1740; Det Nationalhistoriske Museum, Frederiksborg, Danmark
  • Maleri av R. Carlsen, 1837; Julianehåb kirke, Grønland
  • Minnestøtte av Johannes Wiedewelt, 1779; Jægerspris slott, Danmark
  • Statue (helfigur, bronse) av A. V. Saabye, 1913; utenfor Frederikskirken, København, kopi utenfor Godthåb kirke, Grønland
  • Relieff (bronse, sm.m. hustruen Gertrud Rasch) av August Hassel, 1921; Nikolaikirken, København
  • Statue (helfigur, bronse) av Nic Schiøll, 1965; parken ved Trefoldighetskirken, Oslo

Forfatter av denne artikkelen

Det er gjort 0 revisjoner og har kommet 0 forbedringsforslag.