Hans Borgen ble født og vokste opp på farsgården Borgen i Fet, som han eide og drev mellom 1945 og 1974. Gården, som ligger ned mot Øyeren, omfattet i 1945 omkring 470 daa jord og 900 daa beite og skog, dvs. et stort gårdsbruk i norsk sammenheng.
Etter middelskoleeksamen 1924 startet Hans Borgen 1927 på en landbruksfaglig utdannelse som ble avsluttet med eksamen ved jordbruksavdelingen ved Norges Landbrukshøgskole (NLH) 1935. Deretter var han stipendiat i driftslære og landbruksøkonomi ved NLH 1936–38, og forberedte seg samtidig til cand.oecon.-eksamen, som han avla 1938. Samme år startet hans praktiske og livslange engasjement for landbrukssamvirke gjennom en toårig jobb som samvirkekonsulent i Selskapet for Norges Vel. Under okkupasjonen 1940–45 arbeidet han som saksbehandler i Forsyningsdepartementet, og 1945–47 var han generalsekretær i Felleskjøpenes Landsforbund.
Hans Borgens plass i norsk historie knytter seg til tre roller eller arenaer som bare delvis kan skilles fra hverandre: for det første hans mange lederverv innenfor landbruksorganisasjonene og meierisamvirket spesielt, for det annet rollen som partipolitiker – han representerte Bondepartiet/Senterpartiet i Fet kommunestyre 1948–59 og på Stortinget 1950–69, og for det tredje rollen som formann i Folkebevegelsen mot norsk medlemskap i Fellesmarkedet 1970–77. I tillegg hadde han en rekke andre private, kommunale og statlige verv; han var bl.a. medlem av Norges Banks direksjon 1966–78. Vurdert ut fra sin innflytelse var han en av landbrukets fremste ledere etter 1945.
Hans Borgens karriere innenfor landbruksorganisasjonene startet i Norges Bondelag. 1948–50 hadde han ansvaret for Bondelagets mest sentrale forhandlinger med staten, som resulterte i prisavtalene 1948 og 1950 og Hovedavtalen av 1950 mellom staten, Norges Bondelag og Norsk Bonde- og Småbrukarlag. Borgen fikk med rette ry for å være en dyktig forhandler – selv om den vidtgående formelle innflytelsen jordbruksorganisasjonene var tillagt i utkastet til hovedavtale, ble skrinlagt. 1949 stilte han som motkandidat til Bondelagets formann Arne Rostad, men tapte. 1950–60 var han ordfører i representantskapet i Bondelaget. Deretter gled han etter hvert ut av ledersjiktet, og måtte til slutt gå ut av representantskapet 1966.
Dette hadde sammenheng med at han i løpet av 1950-årene hadde overtatt Jon Sundbys formannsposisjoner i meierisamvirket og i landbrukssamvirkets paraplyorganisasjon, Landbrukets Sentralforbund (LS). I disse vervene, som han beholdt frem til 1979, la han stor vekt på å bevare samvirkeorganisasjonenes selvstendighet i forhold til Bondelaget. I 1965 og igjen i slutten av 1970-årene blokkerte han f.eks. en fusjon mellom Bondelaget og LS. I meierisamvirket bidrog han aktivt til en omfattende osteeksport, for å redusere melkeoverskuddet som preget det norske melkemarkedet etter 1950.
Som stortingsrepresentant var han jordbrukets og landbrukssamvirkets utrettelige talsmann både i og utenfor Landbrukskomiteen, hvor han var nestformann 1954–65. I 1965 spilte han en sentral rolle i å utforme et mer presist inntektsmål for jordbruket. Denne målsettingen var utgangspunktet for Stortingets inntektsopptrappingsvedtak 1975.
Borgen ble oppfattet som – og var – på mange måter en typisk sektortalsmann og interessepolitiker. Hans politiske og samfunnsmessige engasjement gikk imidlertid langt ut over den snevre interessepolitikk. Han var f.eks. formann i Industrikomiteen i Stortinget 1965–69, og en varm tilhenger av norsk bistand til den tredje verden. I samme stortingsperiode var han visepresident i Odelstinget.
Hans Borgen var lenge skeptisk til partiets navneendring 1959 fra Bondepartiet til Senterpartiet, et vedtak som tok sikte på å modernisere partiet og utvide dets velgergrunnlag. Han forble en av partiets tradisjonalister under dets reorientering fra slutten av 1960-årene. Foran stortingsvalget 1969 tapte han nominasjonen mot Bjørn Unneberg, som i partimessig sammenheng lå langt til venstre.
Hans Borgens holdning til et vesteuropeisk økonomisk samarbeid som omfattet landbruksvarer, utviklet seg tidlig fra skepsis til motstand, fordi det truet skjermingen av norsk jordbruk. Hans motstand mot samarbeid av overnasjonal karakter, slik som Fellesmarkedet/EF representerte, var imidlertid i stor grad konstitusjonelt og prinsipielt begrunnet: Det undergravde nasjonalstatens autonomi og folkestyrets grunnlag, mente han.
Borgen var en av de ledende organisatorene bak og drivkreftene i motstanden mot norsk medlemskap i Fellesmarkedet/EF på en rekke arenaer, deriblant Senterpartiet og landbruksorganisasjonene. Han stod bak Opplysningsutvalget av 1962 og sørget for dets finansiering via meierisamvirket. Han støttet også “de 143” – en klart mer radikal gruppering enn han selv – som representerte den mest organiserte motstanden mot Fellesmarkedet i 1962–63. 1967 vedtok Stortinget mot 13 stemmer, deriblant Borgens, på ny å søke om norsk medlemskap i EF. På samme tid vitaliserte Borgen Opplysningsutvalget i et forsøk på å blåse liv i den utenomparlamentariske motstanden, men med liten suksess.
I 1970 lå forholdene bedre til rette. Folkebevegelsen mot norsk medlemskap i Fellesmarkedet ble stiftet. Borgen stod helt sentralt i dens stiftelse, etablering og profilering. Han stod bl.a. bak navnet på organisasjonen, hvor han også ble formann og selv valgte ut den daglige lederen, Arne Haugestad. Samarbeidet mellom den konservative og saklig argumenterende Hans Borgen og den radikale og langt mer folkelige og karismatiske nestformannen, Ragnar Kalheim, synes å ha fungert utmerket. Det la et viktig grunnlag for den folkelige og politiske bredden som Folkebevegelsen fikk. Borgens mest avgjørende bidrag til bevegelsens suksess og Nei-sidens seier ved folkeavstemningen 1972 lå imidlertid på den finansielle siden. Gjennom sine posisjoner i meierisamvirket sørget han for å skaffe til veie halvparten av Folkebevegelsens totale inntekter (10 mill. kr), og arbeidet for å gi organisasjonen et sikkert økonomisk fundament fra starten av. Dette var med å gi Nei-siden et organisatorisk og opinionsmessig forsprang som den beholdt i 1972, da Ja-siden hadde langt større økonomiske ressurser til disposisjon.
Etter folkeavstemningen 1972 og Korvald-regjeringens fall 1973, arbeidet Borgen både innenfor Senterpartiet og Aksjonen for borgerlig samhold for en reetablering av det brede ikke-sosialistiske samarbeidet.
Fra 1965 eide han gården Granholt i Nord-Odal, dit han flyttet etter å ha overlatt Borgen til neste generasjon i 1974. I januar 1970 var han utsatt for en front-mot-front-kollisjon i Fet. Hans kone, som var passasjer, ble drept momentant mens han selv bare ble lettere skadet. Hans Borgen døde 1983.