Hans (av Danmark, Norge og Sverige)

Hans ble som treåring hyllet som svensk og norsk tronfølger i 1458. Olav, Christian 1.s førstefødte sønn, var da død. Som dansk tronfølger ble Hans hyllet i 1467, men fire år senere fikk han en yngre bror, Frederik. Bergenstraktaten av 1450 gav det norske og danske riksråd fritt kongevalg mellom Christian 1.s gjenlevende sønner, og riksrådene stod nå i teorien fritt.

Det er karakteristisk for denne tiden at riksrådene i de tre nordiske landene ønsket en realunion der sterke, nasjonale riksråd valgte unionskonge på et felles valgmøte og med felles håndfestning. Sverige ble på dette tidspunktet styrt av riksforstanderen Sten Sture den eldre, som hadde styrket sin makt etter seieren over Christian 1. i slaget ved Brunkeberg i 1471. Han var ikke innstilt på en unionsfornyelse. Hans stod dermed overfor valget mellom å være riksrådenes kandidat til en unionstrone eller drive igjennom et raskt dansk kongevalg. Hensynet til det norsk-danske kongefellesskapet seiret. Danskene hyllet ham i 1482, mens Frederik ble hertug i Sønderjylland ved en samforlening med broren. I 1483 møttes de norske og danske riksrådene i Halmstad og valgte Hans til unionskonge.

Ved kongevalget av Hans stilte det norske riksrådet en serie krav til utdeling av len og kontroll over festninger, som de mente riksrådet skulle disponere, ikke utenlandske høvedsmenn. De fikk kontroll over alle festninger med unntak av Båhus, den sterkeste i hele Skandinavia. For å sikre de ønskede konsesjonene gikk de norske stormennene sensommeren 1482 til beleiring av Båhus. Det var tydeligvis en kraftoppvisning som involverte både de profesjonelle styrkene til flere riksråder og et betydelig allmueoppbud. Også svenskene bet seg merke i det norske riksrådets besluttsomhet og inviterte til forhandlinger i Halmstad. Påfølgende januar forhandlet de danske utsendingene fram en avtale om felles unionskongevalg for Norge, Sverige og Danmark, mens Båhus festning ble overdratt til det norske riksrådet.

Forhandlingene for å få Sverige tilbake i unionen fortsatte. Hans var dyktigere i dette spillet enn faren. Tyngdepunktet for Sten Stures makt var de finske slottslenene. Kongen oppnådde i 1493 en ny forståelse med Russland om Finlands østgrense, noe som svekket riksforstanderens posisjon.

I Sverige forsøkte riksforstander Sten Sture, som ble støttet av de lavere stender, å unngå at Hans ble valgt til konge. Dette klarte de frem til 1497. Det utviklet seg en front mot Sten Sture i det svenske riksrådet, som ønsket at Hans skulle tas til konge. Resultatløse forhandlinger med det svenske riksrådet om tiltredelse i unionen førte i 1497 til en krigserklæring, og i den påfølgende krigen deltok Henrik Krummedike og formodentlig betydelige norske styrker. Innen året var omme, vant Hans en overlegen seier. Høsten 1497 ble Hans kronet i Stockholm, mens Sten Sture ble avsatt av det svenske riksrådet.

Lite er kjent om det norske bidraget til Hans’ styrker, men forberedelsene til felttoget mot Sverige falt sammen med flere bondeopprør i Norge i 1496, der bøndene slo i hjel eller klagde på fogder som styrte for hardt og krevde for mye uten lov og rett. Det er mulig at ekstraordinære krav bidro til uroen – i tillegg var det gått lang tid siden de regelmessige leidangsoppbudene ettersom styret til Christian 1. og første del av styret til Hans i det store og hele var fredelig.

Hans’ svenske kongemakt var likevel svak. Riksrådet ønsket Kalmar-recessen gjennomført, og Sten Sture hadde i forliket med kongen beholdt mye av sin makt. I 1500 angrep Hans Ditmarsken, et holsteinsk len under den tysk-romerske keiser. Etter et sviende nederlag brøt det ut opprør i Sverige, som i 1501 rev seg løs fra unionen under ledelse av Sten Sture og Svante Nilsson Sture. Under de stadige stridighetene med hansastedene og Sverige de påfølgende årene, ble den første egentlige danske sjømakt skapt.

Kong Hans forlot dronning Christine i det beleirede Stockholm slott i august 1501, for å vende tilbake med leietropper våren 1502. Men få dager tidligere hadde slottet måttet overgi seg, og dronningen forble svenskenes fange til 1503.

I Norge var det til dels sterk misnøye med Hans og det danskdominerte styret, men det var stort sett bare lokale reisninger som lett ble slått ned. Det eneste alvorlige opprøret var i 1502 under ledelse av Knut Alvsson, som hadde forbindelse med antidanske kretser i Sverige.

Knut Alvsson var tidligere høvedsmann på Akershus og søkte å vinne ny makt i Norge ved å skape et rettsgrunnlag for opprør. Den nye unionskrisen mellom Danmark og Sverige gav Norge en sentral rolle. Den danske kongemakten hadde allerede et fotfeste i landet, og Sverige ble den offensive part. Det brøt ut opprør i Uppland, og i Norge var det agitasjon og uro.

Knut Alvsson hadde bidratt til Hans’ seier i Sverige i 1497, men følte seg snart tilsidesatt (han ble aldri tatt opp i det norske riksrådet) og begynte å konspirere med misfornøyde svenske adelsmenn. Knut Alvsson gikk til offensiv på Østlandet vinteren 1502. Han vant Akershus og Tønsberghus, og beleiret Båhus, der Henrik Krummedige var slottshøvedsmann. Kong Hans var i en vanskelig situasjon. De øvrige medlemmene av det norske riksrådet var passive og oppførte seg som om det var et reelt interregnum der riksrådet var suverent. Hans tilbød broren Frederik halve Norge mot å komme ham til unnsetning, men Frederik forlangte halvparten av de norske riksinntektene også fra kong Hans’ tidligere regjeringstid. Det ble for kostbart, og i stedet ble den 20 år gamle sønnen Christian (den senere Christian 2.) sendt til Norge. Han kom Henrik Krummedike til unnsetning på Båhus, og sammen førte de et vellykket felttog i grenseområdene mellom Norge og Sverige. De erobret Elvsborg, beleiret Akershus, forsterket Båhus og nådde langt inn i Västergötland. Det ble vist brutalitet uten skånsel mot motstanderne.

Karakteristisk er drapet på Knut Alvsson, som hadde fått løfte om fritt leide for å forhandle med Henrik Krummedike. Mens han oppholdt seg om bord på dennes skip i Oslofjorden, ble han slått i hjel. Kong Hans tillot at det straks etter ble reist forræderisak post mortem mot den drepte. Drapsmennene kunne frikjennes – de hadde hugd ned en forræder som hadde kjempet mot sin konge.

Knut Alvssons død var en seier for kongen, som nå stod militært sterkt både i Norge og Vest-Sverige. Men svenske innfall og agitasjon i Norge fortsatte, og Knut Alvsson ble for første gang fremstilt som nasjonal martyr. Kongens hær klarte ikke å erobre Stockholm, og Sten Sture ble på nytt svensk riksforstander. Forhandlingene om betingelsene for å få tilbake den svenske krone ble ført uten resultat i resten av kong Hans’ regjeringstid.

Mens kong Hans i de første tiårene av sin regjeringstid viste tålmodighet, diplomatiske evner og beherskelse i sin unionspolitikk, bar hans unionskriger preg av kynisme og brutalitet. Fra 1501 var han en hissig, pågående og retthaversk hersker. Han mistet all tiltro til forhandlinger. I 1505 la en domstol av norske og danske riksråder hovedvekt på hans rett til den svenske krone, mens kongens motstandere var majestetsforbrytere. Unionspolitikk ble maktpolitikk. Dette førte til trange kår for dem som fremdeles ønsket en union på riksrådskonstitusjonalistisk grunnlag.

Drapet på den danske rikshovmester Poul Laxmand er en parallell til drapet på Knut Alvsson. Det kan ikke bevises at kongen gav ordre til at han skulle drepes, men han var personlig engasjert i høyforræderisaken som ble reist posthumt mot Poul Laxmand. To formelt korrekte, men saklig uholdbare dommer, som ble avsagt av landstinget i Sjælland og riksrådene «med magt og under frygt», tillot kongemakten å inndra rikshovmesterens store besittelser. Klageskriftet over kong Hans, som ble lagt frem på valgmøtet etter hans død, beskyldte ham for å ha latt noen av riksrådsmedlemmene bli henrettet uten rettergang, skjønt de kom til ham på hans bud.

Drapet markerer også et systemskifte. Poul Laxmand hadde representert herremannsinteresser i dansk innenrikspolitikk og riksrådskonstitusjonalisme i unionspolitikken. Etter drapet fikk kongen frie hender som øverste politiske og administrative leder. Kanselliet ble hans redskap og han fikk seg tillagt nye saksfelter. Herfra utstedte han kongebrev til Norge. Riksrådets funksjon som kontrollorgan ble vanskelig, ikke minst i Norge.

Kong Hans’ regjeringstid representerer en endring i Norge både økonomisk og sosialt. I de siste tiårene av 1400-tallet sees spirene til trelasteksport og bergverksdrift. Samtidig innskjerpes de gamle forbudene mot at bønder driver slik eksport. De nye vekstnæringene medførte at danske kongelojalister fikk økonomisk interesse i norske forleninger. Unionskongene og den danske adel fikk heretter felles interesser i Norge. Den økonomiske fremgangen i Norge førte imidlertid til større sosiale motsetninger enn før. Bønder stod mot lokale herremenn, kongemakt og kirke. Symptomatisk for konfliktene er drapene på futen Lasse Skjold og riksråden Arald Kane (1458–1496).

I forholdet til hanseatene førte kong Hans en annen politikk enn faren Christian 1. Hans hadde arvet morens økonomiske innsikt og drev, i motsetning til faren, sin handelspolitikk utholdende og konsekvent. Heller ikke i disse spørsmålene var han særlig nøye med hvilke virkemidler som ble tatt i bruk. Fra første stund siktet han mot å svekke og avgrense hanseatenes dominerende posisjon i nordisk handel. Målet var å skape et sterkt hjemlig borgerskap. En tilsvarende utvikling skjedde samtidig i resten av Europa, der blant annet tidens store geografiske oppdagelsesreiser førte til en omlegging av handelsveiene og en forskyving av handelssentrene vestover mot atlanterhavskysten og Nordsjøen.

For å vinne Sverige og kue hansaen gikk han hardere til verks ved å inngå en allianse med storfyrstedømmet Novgorod, som truet Finland og den østlige enden av hansaens østersjøhandel. Hans brukte også skitne knep – tidlig i 1490-årene utstyrte den norske riksråden Henrik Krummedike to kaperskip som ble brukt for å plyndre hansatrafikken, men denne virksomheten ble avviklet i 1494. Da hadde Hans satt seg andre mål og måtte fokusere ressursene.

Rettsgrunnlaget for kong Hans’ handelspolitikk var Halmstad-recessen. Den hadde gitt kjøpmenn fra alle land rett til å seile til Norge, og i 1490 fikk hollandske byer de samme rettighetene som hanseatene på Bryggen i Bergen. De tyske kjøpmennene der hadde allerede mistet kontrollen over håndverkerne i byen, og de hadde mistet retten til å ta pant i fast eiendom. Drapene på bergensbiskopen Torleiv Olavsson og høvedsmannen Olav Nilsson (1455), som hanseatene hadde begått nærmest med Christian 1.s velsignelse, var ennå uoppgjort da Hans overtok tronen etter faren. På riksrådsmøtet i 1486 sørget kongen for forlik mellom Det tyske kontor og biskop Torleivs arvinger; de andre partene stod for langt fra hverandre. Mens kongen lukket øynene, drev Olav Nilssons arvinger i noen år privat kaperkrig mot tyske handelsskip. Denne virksomheten rammet imidlertid kornimporten og viste at ingen foreløpig kunne erstatte hansaen som handelsmakt i Norge. Men tyskerne klaget, og en granskingskommisjon konkluderte med at den hollandske virksomheten i Bergen skulle begrenses til tre gårder. I 1498 utvidet kongen likevel handelsrettighetene for både hollendere og hanseater.

• Bevarte rester av kong Hans’ arkiv finnes i Rigsarkivet, København
• Kong Hans’ Brevbog, trykt i Aarsberetninger fra det kongelige Geheimearchiv, bind 1, København 1852–1855

• Steinrelieff av Adam van Düren, 1503; opprinnelig på Københavns slott, nå i Nationalmuseet, København
• Relieff av Claus Berg, 1513; på gravstein i St. Knuds kirke, Odense
• Figur skåret av Claus Berg, cirka 1520; på altertavle i St. Knuds kirke, Odense

• Kalmarunionen
• Norge i senmiddelalderen
• Norges monarker
• Statsoverhoder i Danmark
• Statsoverhoder i Sverige

• Hans i Dansk biografisk leksikon
• Hans i Svenskt biografiskt lexikon

• Allen, Carl Ferdinand (1864): De tre nordiske Rigers Historie, bind 1, København
• Paludan-Müller, Caspar (1874): De første Konger af den oldenborgske Slægt: Omrids og Tanker til Forstaaelse af Danmarks Historie i Overgangen fra Middelalderen til den nyere Tid, København (faksimileutgave 1971)
• Bidrag til Skandinaviens historie ur utländska arkiver, utgitt av Carl Gustaf Styffe, bind 4, Stockholm 1875
• Missiver fra Kongene Christiern I:s og Hans Tid, utgitt av William Christensen, bind 1, 1912
• Johnsen, Oscar Albert (1931): biografi i Norsk biografisk leksikon, første utgave (NBL1), bind 5
• Bruun, Henry (1940: Omstridte spørsmål i Nordens historie, bind 1
• Danske middelalderlige regnskaber, rekke 1, København 1944–1953
• Carlsson, Gottfrid (1955): Kalmar recess 1483
• Bruun, Henry (1959): Poul Laxmand og Birger Gunnersen. Studier over dansk politik i årene omkring 1500, København
• Gillingstam, Hans 1969–1971: biografi i Svenskt biografiskt lexikon (SBL), bind 18
• Hamre, Lars (1971): Norsk historie frå midten av 1400-åra til 1513
• Benedictow, Ole Jørgen (1977): Fra rike til provins 1448–1536, bind 5 i Cappelens Norgeshistorie (CNH)
• Hørby, Kai (1980): biografi i Dansk biografisk leksikon, tredje utgave (DBL3), bind 5
• Norges gamle Love (NgL), rekke 2, bind 3, 1981
• Bjørkvik, Halvard (1996): Folketap og sammenbrudd 1350–1520, bind 4 i Aschehougs Norgeshistorie (ANH)
• Moseng, Ole Georg med flere (2007): Norsk historie, bind 1: 750–1537, 2.utgave
• Haug, Eldbjørg: biografi i Norsk biografisk leksikon, andre utgave (NBL2)