Hannibal Sehested

Statsmann, greve. Foreldre: Stattholder på Øsel Claus Maltesen Sehested (1558–1612) og Anne Nielsdatter Lykke (1568–1645). Gift 6.11.1642 i København med grevinne Christiane (15.7.1626–våren 1670), datter av kong Christian 4 (1577–1648) og Kirsten Munk (1598–1658; datter av Ludvig Munk, 1537–1602). Brorsønn av Steen Maltesen Sehested (1553–1611; se NBL1, bd. 13); farbror til Jens Maltesen Sehested (1651–1730; se sst.); svoger til Frederik 3 (1609–70).

Hannibal Sehested spilte en viktig rolle i organiseringen av en sterkere stat da han var stattholder i Norge 1642–51. Han bidrog til å øke skatte- og militærtrykket på bøndene, samtidig som hans klienter skaffet seg store fordeler. Dette var en viktig forutsetning for maktstrukturen i Norge under eneveldet etter 1660. Da deltok han i nyorganiseringen av regjeringsapparatet i København.

Faren døde da Sehested var tre år gammel. Den 20 år eldre fetteren, kansler Christen Thomesen Sehested, hjalp ham frem. Han var elev på ridderakademiet i Sorø 1626–29, og 1629–39 var han på studie- og opplevelsesreiser i Europa, 1637–39 som hovmester for Christian 4s sønn, grev Valdemar Christian. 1632 ble han hoffjunker hos Christian 4, og 1636 ble han forlovet med kongens 10 år gamle datter Christiane. 1639 ble han forlent med Tranekær len, og 1640 fikk han i stedet det langt mer innbringende Båhus len i Norge og ble samtidig utnevnt til medlem av det danske riksrådet. 1640–41 ledet han diplomatiske forhandlinger i Spania, og 1642 ble han stattholder i Norge og lensherre i Akershus len.

Sehested fant store mangler i måten Norge ble styrt på, og han drøftet dette med Christian 4 i forbindelse med sitt bryllup i København i november 1642. Han fikk med instrukser og fullmakter tilbake, og det viktigste var at han skulle effektivisere beskatningen og få de norske stendene til å bekoste hæren i Norge. Sehested innkalte til et norsk stendermøte i Christiania i april 1643. Den korte innkallingsfristen gjorde det nødvendig med landsdelsmøter, der adel, geistlige og borgere gikk med på å gjenta sine bevilgninger fra 1639 til hæren.

Desember 1643 gikk Sverige til krig mot Danmark, og Sehested trappet på nyåret 1644 opp de militære tiltakene i Norge. Han krevde inn forsyninger av bøndene, kjøpte inn utstyr og våpen fra utlandet, vervet offiserer og ryttere i Tyskland og Nederlandene, innkalte og ekserserte bondesoldater – og påla bøndene en stor kontribusjon til å underholde soldatene; den gikk til å finansiere hele hæroppbyggingen. Tiltakene ble godkjent av kongen etter at de var satt i verk, og innebar en kraftig skatteøkning og militarisering av Norge.

Sehesteds ambisjon var å motvirke det strupetaket Sverige skaffet seg ved å okkupere Jylland med tropper som deltok i den tyske trettiårskrigen – i Norge ble krigen 1643–45 kalt Hannibalsfeiden. Med en kjerne av utenlandske offiserer og leietropper klarte han i noen grad å gjøre den norske bondehæren funksjonsdyktig, med begrensede operasjoner inn i Sverige og ved å stoppe svenske motstøt inn i Båhuslen og Jemtland. Nordmennene hadde ingen sympati for Danmark og ønsket ikke å provosere svenskene til å rykke inn i Norge. Forbitrelsen over skattene var også stor. Sehested ble flere ganger møtt med rasende protester.

At dette var en krig for danske riksinteresser ble bekreftet da den danske adelen med Sehesteds støtte gikk inn for at det var norske områder som måtte avstås til Sverige ved avslutningen av krigen. 1645 ble Jemtland og Herjedalen avstått. Idre og Særna var blitt okkupert under krigen, og Sehested klarte ikke å få disse bygdene tilbake fra Sverige.

Flere norske historikere har på 1900-tallet oppfattet Sehesteds virksomhet som en styrking av Norges posisjon, men det var ikke hovedsaken. I Danmark førte riksrådet en stadig bitrere maktkamp mot Christian 4. Med Christian 4s ryggdekning kjempet Sehested for kongemakten, bl.a. ved å skaffe dokumentasjon om at Norge opprinnelig var et arverike – det prøvde kongen å bruke til å motvirke riksrådets press. Kongens mektigste svigersønn, Corfitz Ulfeldt, var rikshovmester og sjef for de danske statsfinansene – han opptrådte som rådets leder. Kollegene i riksrådet mistenkte Sehested for å svekke de danske riksinteressene ved å bygge opp egne kongelige institusjoner i Norge, særlig var de urolige over at de store norske statsinntektene ble brukt til den norske hæren og at de norske statsfinansene ble administrert av et eget generalkommissariat i Christiania. Dermed skrumpet pengestrømmen fra Norge til Danmark kraftig inn. Rådet og Ulfeldt presset på for å redusere pengebruken i Norge og øke overføringene til Danmark.

Sehested klarte å holde stillingen i Norge til Christian 4 ble vesentlig svekket det siste året av sitt liv. Gjentatte ganger avviste kongen den danske adelens krav om å avvikle de ordninger Sehested hadde etablert i Norge. Men 1647 ble kongen presset til å tvinge Sehested til å la hæren bare omfatte innlandet. Fra kysten skulle marinebasen Bremerholm i København utskrive matroser. Og hærutgiftene i Norge skulle holdes så lave at det igjen kunne sendes store summer til Danmark.

Etter Christian 4s død gjorde Sehested sitt ytterste for å gjøre sin svoger, Frederik 3, vennlig stemt. Han arrangerte en storslått norsk kongehylling for ham i Christiania i august 1648 og gjorde alt han kunne for å hindre at noen kom til kongen med klager: På forhånd organiserte han en omfattende møtevirksomhet der bøndene ble innkalt for å komme med sine skriftlige og muntlige klager. De kom med en mengde klager, med detaljerte påstander om urettferdig beskatning og overgrep. Bøndene ble blidgjort med en skattenedsettelse og fikk strengt forbud mot å komme til kongen med klager. Ikke alle rettet seg etter det, men Sehested hindret en klageflom som kunne ha vært ødeleggende for ham.

Taktikken lyktes i første omgang ved at Frederik 3 beskyttet Sehested mot riksrådets kritikk. Men han måtte finne seg i at det norske hærbudsjettet 1649 ble skåret ned til 60 000 riksdaler, under halvparten av det utgiftstaket som 1647 var innført for den reduserte innlandshæren. Dessuten mistet han kontrollen med det norske tollvesenet. Dette hang sammen med at Frederik 3 nå systematisk tok fra sine svogere deres posisjoner og fordeler. Det viktigste for ham var å vingeklippe Corfitz Ulfeldt.

Mot Sehested var det fortsatt det danske riksrådet som presset mest. Adelsmiljøet i København beskyldte ham for å fremme norsk separatisme og å oppføre seg som en konge i Norge. Det ble også hevdet at han styrte landet så egennyttig at det var fare for at nordmennenes lojalitet ville gå tapt. Det kom klagebrev fra Norge til København, og Sehested klarte 1649 å få utlevert en klage fra Bragernes (Henrik Roggen) og sette ham i straffarbeid på livstid. 1650 fikk riksrådet kongen til å sette i gang revisjon av de norske regnskapene. Sehested følte seg nå så mistenkeliggjort at han forfattet et forsvarsskrift på 300 foliosider. Det fremgår her at han hadde kjempet for de danske riksinteressene, stadig motarbeidet av danske adelsmenn som ikke skjønte hva som skulle til for å holde på Norge. Særlig polemiserte han energisk mot at det var mulig å organisere et brukbart militærvesen i et så stort land som Norge hvis man skulle sende en så stor del av statsinntektene derfra til Danmark som de danske adelsmennene krevde.

Riksrådet lot seg ikke overbevise av forsvarsskriftet. Det ble funnet mangler i regnskapene fra Norge, og mars 1651 sendte kongen to riksråder til Akershus len for å møte representanter for bøndene ute i bygdene og høre deres klagemål mot Sehested og hans fogder. Det store klagematerialet som strømmet inn under denne rundreisen, ble ikke grundig undersøkt etter at maktkampen ble avgjort 24. juni 1651. Da ble Sehested presset til å gi fra seg alle eiendommer og embeter. Klagene omtalte i liten grad Sehested selv – de var en massiv dokumentasjon av utpressinger og korrupsjon satt i scene av hans underordnede fogder i Akershus len – hvor mye Sehested visste om, vet vi ikke, men han var sjefen.

Det hørte med til tidens system at de mektige skaffet seg store inntekter. Sehested sikret sine favoritter fordeler i handel, finans- og eiendomstransaksjoner, bl.a. de nederlandske kapitalistene Gabriel og Selius Marselis og alle de sønderjyske embetskjøpmennene som ble plassert i viktige posisjoner i Christiania og oppland.

Sehesteds inntekter av Akershus len var svært høye, særlig etter at han fra 1647 fikk beholde dem uten avgift til kongen, ifølge Sehested selv 40 000 riksdaler i året. Han forskutterte utgifter for kronen og sikret seg i årene etter 1645 store enheter av krongodset i pant og eiendom til lav takst. Dermed ble han Norges overlegent største godseier (jordegods, sagbruk, jernverk, kobberverk og sølvverk) og stilte seg lagelig til for hugg: Frederik 3 tok fra ham alt han eide. Ifølge Sehested selv var hans eiendommer i Norge verd 226 000 riksdaler, men regnet etter markedspris lå verdien på over 500 000 riksdaler, dvs. mer enn ett års statsinntekter av Norge.

Flere historikere har lagt vekt på at Sehested holdt møter med stenderrepresentanter og samarbeidet med adelen og borgerne. Disse var nå dominert av danskfødte embetsmenn, som hjalp stattholderen med å styrke statsmakten og berike seg selv på bekostning av bøndene. Sehesteds politikk rammet bøndene hardt, også da han 1646 skaffet seg og den øvrige adelen i Norge en øvrighetsrett som hittil bare den danske adelen hadde hatt, nemlig hals- og håndsrett over bøndene i hovedsognet og nærmeste anneks til setegårdene. De samme bøndene ble nå også pålagt hoveri til disse adelsgårdene. Sehesteds fall stoppet dermed en farlig utvikling.

I årene etter 1651 avspiste Frederik 3 ham med en liten pensjon. Han var fortsatt en ambisiøs mann som helst ville tjene den danske kongen, men han reiste ut i Europa i håp om å vinne en ny posisjon der. Under krigene 1657–60 var han i august 1658 nær ved å gå i den svenske kongens tjeneste da Sverige så ut til å kunne erobre mesteparten av Danmark og Norge. Dermed håpet han å vinne tilbake noe av det han hadde tapt. Men under den andre krigsomgangen 1658–60 kom Sehested på Frederik 3s side og ble en av hans nære rådgivere. Han var trolig en av arkitektene bak innføringen av eneveldet 1660. 1660–65 var han riksskattmester og organiserte Skattkammerkollegiet. Da reorganiserte han statsfinansene slik at inntekter og utgifter kom mer i balanse, bl.a. ved hjelp av krongodssalg. Han engasjerte seg dessuten i utenrikspolitikken og ivret for å knytte kongen til en allianse med Frankrike og England mot Nederland for å redusere dets sjømakt. Han var ambassadør i Paris og London 1662–64, og i Paris 1666. Der døde han 13. september 1666 av slag. En gate i Oslo ble oppkalt etter Sehested 1874. Sehesteds plass i Oslo sentrum er bygd etter modell av Place Vendôme i Paris.

Kilder og litteratur

  • “Hannibal Sehesteds kopibok for 1645”, i SNFSH, bd. 2–5, 1834–38, (med anmerkninger av J. C. Berg)
  • NRR, bd. 8–10, 1884–87
  • T. Sehested: Hannibal Sehested, bd. 1–2, København 1886
  • Statholderskabets Extractprotocol af Supplicationer og Resolutioner 1642–1651, bd. 1–2, 1896–1906
  • O. A. Johnsen: De norske stænder, 1906
  • C. O. Munthe: Hannibalsfeiden 1644–45, 1907
  • O. A. Johnsen: Hannibal Sehesteds statholderskab 1642–1651, 1909
  • Aktstykker til de norske stændermøders historie 1548–1661, bd. 1 hf. 3–4, bd. 2 hf. 1–2, 1927–69
  • C. O. Bøggild-Andersen: Hannibal Sehested. En dansk statsmand, bd. 1–2, København 1946–70
  • H. Koht: biografi i NLB1, bd. 13, 1958
  • K. Mykland: Skiftet i forvaltningsordningen i Danmark og Norge i tiden fra omkring 1630 og inntil Frederik den tredjes død, Bergen 1973
  • S. Heiberg: biografi i DBL3, bd. 13, København 1983
  • R. S. Låg: Statsvekst og stattholder. Stattholderembetets funksjoner og utvikling i første halvdel av 1600-tallet, med vekt på perioden 1629–42, h.oppg. UiO, 1997
  • Ø. Rian: Danmark-Norge 1380–1814, bd. 2: Den aristokratiske fyrstestaten 1536–1648, 1997
  • Stathaldararkivet DX, RA

Portretter m.m.

  • Maleri (av ung mann, antakelig Hannibal Sehested) av ukjent kunstner, 1625; NF
  • Maleri (Hannibal Sehested med hustru o.fl.) av Karel van Mander, u.å.; Gavnø slott, Danmark
  • Maleri av d.s., u.å.; Wedellsborg slott, Danmark
  • Stikk av Albert Haelwegh, 1650; etter foregående maleri
  • Avbildet på femøres frimerke 1947; etter maleri av Karel van Mander, u.å
  • Se for øvrig ikonografi i DBL3

Forfatter av denne artikkelen

Det er gjort 0 revisjoner og har kommet 0 forbedringsforslag.