Halvard Lange

Politiker. Foreldre: Generalsekretær Christian Lous Lange (1869–1938) og lærer Bertha Manthey (1867–1947). Gift 1) 29.7.1930 med filmsensor Karen Bøe (18.7.1908–), datter av overlege Gunnar Olaf Bøe (1878–1959) og Ragnhild Sæthre (1883–1973), ekteskapet oppløst 1938; 2) 15.9.1939 med lærer Aase Monsen (2.6.1911–3.2.1979), datter av skoleinspektør, statsråd og stortingspresident Fredrik Monsen (1878–1954) og lærer Aasta Ingerø (1884–1962). Bror av August Lange (1907–70); svoger til Randi Monsen (1910–97), Per Monsen (1913–85) og Gunnar Bøe (1917–89; far til Even Lange (1946–).

Halvard Lange var, med tre ukers avbrekk for regjeringen Lyng 1963, norsk utenriksminister i 19 år (1946–65). Ingen annen politiker har hatt denne posisjonen så lenge. For en hel generasjon nordmenn ble han symbolet på utenrikspolitisk stabilitet, og i internasjonale fora ble Lange nestoren som en lyttet oppmerksomt til. Ved et par anledninger ble han forespurt om å bli generalsekretær for Atlanterhavspakten (NATO). Som utenriksminister hadde han bred støtte, men fra venstresiden ble han kritisert for å være for lojal overfor USA og NATO.

Lange vokste opp i et internasjonalt og borgerlig miljø. Som følge av farens arbeid (generalsekretær i Den interparlamentariske union 1909–33) tilbrakte Halvard mye av sin barndom og ungdom utenlands, i Brussel og Genève; på sine reiser brukte Christian Lange den begavede og språkmektige sønnen som privatsekretær. Etter examen artium 1920 studerte Halvard Lange filologi ved universitetet i Kristiania/Oslo (med avbrudd for studieopphold i Genève 1921–22 og 1926–27 og ved London School of Economics 1923, 1924 og 1927) og ble cand.philol. 1929. Hovedfagsoppgaven i historie handlet om Arbeiderpartiets tilblivelse og ble senere utgitt med tittelen Fra sekt til parti. Under utenlandsoppholdene ble han for alvor engasjert i internasjonale spørsmål og deltok bl.a. med stor glød i kvekernes praktiske fredsarbeid.

Noen revolusjonær student ble Lange aldri. I motsetning til de fleste radikale embetsmannssønner var han ikke tiltrukket av Mot Dag. Han ble først og fremst påvirket av den udogmatiske radikalismen og pasifismen til det britiske Independent Labour Party, og medlemskap i Norges sosialdemokratiske ungdomsforbund ble for ham det naturlige valget frem til partisamlingen 1927. Samtidig meldte han seg ut av statskirken.

I 1930-årene arbeidet Lange med undervisning, forskning og politikk. 1933 ble han med i Arbeiderpartiets sentralstyre og satt her i 36 år, lenger enn noen annen utenom Martin Tranmæl og Einar Gerhardsen. Han var medlem av Oslo bystyre 1931–36 og Oslo skolestyre 1932–39. Han underviste noen år på universitetet og var sekretær i det nystiftede Arbeidernes Opplysningsforbund. 1938 ble han bestyrer på LOs Sørmarka Folkehøgskole og formann i Det norske Studentersamfund, som den første ikke-motdagisten på 14 år. Samtidig med de krevende politiske og kulturelle oppgavene skrev han bøker om den norske og internasjonale arbeiderbevegelsen.

Under inntrykket av den nazistiske trusselen skiftet Lange ideologisk standpunkt i 1930-årene. Den tidligere pasifisten og militærnekteren sluttet seg til det mindretallet i DNA som ville satse mer på kollektivt forsvar og opprustning. Han skrev også en bok om Nazi og Norge. Under den tyske okkupasjonen 1940–45 kom han tidlig med i sivilt motstandsarbeid. Som utenrikspolitisk talsmann for hjemmefronten foretrakk han nordisk forsvarssamarbeid etter krigen, ikke Londonregjeringens atlanterhavspolitikk. Han ble arrestert og satt over to år i konsentrasjonsleiren Sachsenhausen i Tyskland. Tyskerne beskrev fangen som “umedgjørlig”. Med arrestasjonen gikk samtidig resultatet tapt av fire års arbeid med doktoravhandlingen om opphavet til partivesenet i Norge.

Det kom ikke overraskende at Halvard Lange etterfulgte Trygve Lie som utenriksminister 1946. Utnevningen fortonte seg som en naturlig følge av miljø og oppvekst, og de faglige kvalifikasjonene var ubestridelige. Men enkelte i Arbeiderpartiet, bl.a. partisekretær Haakon Lie, foretrakk andre kandidater. De tvilte på om Lange hadde den tilstrekkelige styrken. Andre, som statsminister Einar Gerhardsen, kjente hans egenskaper bedre. Også Lie konstaterte senere at Lange “skulle vise seg å være seig som et bikkjeskinn”.

I sine første år som utenriksminister stod Lange for alliansefrihet, brobygging og fredelig sameksistens. Da den kalde krigen hardnet til, endret han på nytt utenrikspolitisk syn. Da det ikke lyktes å få Sverige med på et vesttilknyttet skandinavisk forsvarsforbund, ble han en sterk pådriver for norsk medlemskap i Atlanterhavspakten og en mer aktiv norsk utenrikspolitikk. Ut fra både realpolitiske og moralske vurderinger næret han en dypfølt skepsis mot diktaturstater.

Lange ønsket et mer forpliktende og solidarisk vestlig samarbeid enn de fleste norske politikere, men han var ikke så servil som mange på venstresiden så det. Senere forskning har gitt støtte til Langes egen beskrivelse av sin utenrikspolitiske linje (i Arbeiderbladet 5. juli 1969): “Jeg så det slik at en måtte opprettholde de norske tradisjonene i internasjonal politikk. Jeg har gått inn for at Norge skulle være en modererende kraft innen det vestlige samarbeid. I de interne diskusjoner i NATO tok jeg til orde for at man ikke la ensidig vekt på det militære, men stadig var på utkikk etter muligheter for å komme på talefot.”

Nøytralitets- og brobyggingstrekkene levde videre i 1950- og 1960-årene, men i andre og avdempede former. Innenfor den vestlige rammen ble det ved en rekke sikkerhetspolitiske særordninger søkt å holde både USA og NATO litt på armlengdes avstand. Med Lange som talsmann forsøkte Norge i NATO og FN å begrense rustningskappløpet, få til en dialog mellom øst og vest og påskynde en fredelig avvikling av koloniveldene. Under den kalde krigen var det imidlertid ikke lett for en småstat å få gjennomslag for slike synspunkter. Men både afrikanske frigjøringsledere og spanske motstandere av Franco-regimet satte pris på den norske støtten, og utenriksledelsen etablerte også gode forbindelser med kommuniststater som Polen og Jugoslavia.

Den nordatlantiske forankringen var likevel alltid viktigst for den probritiske utenriksministeren. Sider ved amerikansk samfunn og politikk var han mer reservert til. Noen tidlig talsmann for europeisk samarbeid var Lange definitivt ikke. I likhet med nesten alle norske politikere vendte han lenge en kald skulder til deltakelse i vesteuropeisk overnasjonalt samarbeid. Omslaget kom 1961, da både Storbritannia og Danmark søkte om medlemskap i Fellesmarkedet. Med sikkerhetspolitiske og økonomiske argumenter gikk Lange nå kraftfullt inn for norsk tilknytning. De Gaulles veto mot utvidelse 1963 satte imidlertid en stopper for det.

Halvard Lange trivdes som utenriksminister – ikke minst i internasjonale fora. Her ble han lyttet til med interesse, og her fikk han utfolde sine kunnskaper og diplomatiske evner. Med “respektens avstand” fikk han også en høy stjerne innad i utenrikstjenesten. Han sørget for å gi den et mer folkelig preg ved å rekruttere personer fra arbeiderbevegelsen og liberale miljøer. Med sin humanistiske innstilling var han på vakt og beskyttet ansatte mot utidige krav, bl.a. fra overvåkingspolitiets side. Dyktige fagfolk gav han friere hender, men uten å miste styringen over saksfeltet. Utenriksministeren selv ble etatens dyktigste diplomat.

Også motstandere gav ham faglig anerkjennelse. Forfatteren og NATO-motstanderen Sigurd Evensmo konstaterte at Lange var “landets suverent dyktigste utenriksminister gjennom tidene”, og radikaleren Trygve Bull fortvilte: “Jeg måtte verge meg mot hans sjarm.” Ikke alle var klar over at en tilknappet utenriksminister hadde menneskelig varme, humoristisk sans og gjerne selv foredrog viser.

Hans siste år som utenriksminister ble mindre lykkelige. Med dannelsen av Sosialistisk Folkeparti 1961 tiltok kritikken mot Langes utenrikspolitikk. Også i regjeringen møtte han mer motbør. Mest problematisk opplevde han nok de økende meningsforskjellene med statsministeren. I motsetning til Gerhardsen trodde han verken på ideologisk konvergens mellom de østlige og vestlige samfunnssystemene eller at Sovjetunionen kunne vinne den kalde krigen. Han delte heller ikke statsministerens positive vurdering av Khrusjtsjov og Sovjetunionen. At forholdet mellom dem var blitt mer spent viste seg særlig 1962. Da Gerhardsen tilbød ham å etterfølge Kaare Fostervoll som kringkastingssjef, takket Lange høflig nei.

1949–69 var Lange valgt som stortingsrepresentant for Akershus. Han trivdes ikke med den nye stortingsrollen etter regjeringsskiftet 1965. Som Tranmæl hadde han vanskelig for å akseptere det møysommelige parlamentariske arbeidet, og det politiske maktspillet hadde han liten sans for. Han ble heller ikke alltid pent behandlet. Det skuffet ham at mange, også egne partifeller, fremstilte utenrikspolitikken til hans etterfølger John Lyng som et positivt oppbrudd med hans egen stivnede kaldkrigspolitikk. I ettertid er kontinuiteten mest iøynefallende. Særlig sårende opplevdes motstanden han møtte i det historiske miljøet da det ble foreslått å tildele ham et professorat i internasjonal historie ved Universitetet i Oslo. Faglige argumenter ble brukt av både tilhengere og opponenter. Også Lange registrerte nok at skillelinjene vesentlig gikk etter synet på NATO-medlemskapet.

Noen hvileår fikk Lange ikke etter regjeringsskiftet. Ved siden av stortingsvervet hadde han et forskningsoppdrag fra Chr. Michelsens Institutt, og fra 1965 til sin død var han formann i Europabevegelsen. Selv om han var fysisk slitt, opplevde de som stod ham nær, som Trygve Bratteli, at han også i sine siste år hadde “en velsignet sinnsro”.

Verker

    Et utvalg

  • Hvordan kan vi arbeide for internasjonal fred, 1923
  • Fagorganisasjonens historie i Norge. En oversikt, 1933 (3. utg. 1938)
  • Nazi og Norge, 1934
  • De politiske arbeiderinternasjonaler 1914–1934 (sm.m. H. Meyer), 1934
  • Den Socialdemokratiske forening 50 år, 1935
  • Fascisme – ute og hjemme, 1936
  • Verdenskrig og revolusjon og Krise og reaksjon, bd. 2 og 3 i H. Koht og H. Lange: Arbeiderreising, 1936
  • Arbeiderpartiets historie 1887–1905, i H. Koht (red.): Det Norske arbeiderpartis historie 1887–1937, bd. 1, 1937, og Arbeiderpartiet 1905–1914, ibid., bd. 2, 1939
  • 60 år for norsk bokhandel. Norsk provinsbokhandler-forening 1888–1948 (sm.m. P. Johansen), Stavanger 1948
  • Norsk utenrikspolitikk siden 1945. Foredrag og debattinnlegg, 1952
  • Fra sekt til parti. Det Norske Arbeiderpartis organisasjonsmessige og politiske utvikling fra 1891 til 1902, 1962 (oppr. h.oppg. UiO, 1929)
  • Norges vei til NATO, 1966
  • Foran en ny Europa-debatt, 1966
  • Nestekjærlighet er realpolitikk. Fridtjof Nansen og internasjonal solidaritet i handling, 1967

Kilder og litteratur

  • HEH, flere utg.
  • Stud. 1920, 1948, 1970
  • H. Løvaas og H. Stokland: 20 lange år. En studie i opportunisme, 1965
  • T. Gabrielsen: Menn og meninger. De fire politikere C. J. Hambro, Halvard Lange, Haakon Lie, Herman Smitt Ingebretsen, 1976
  • G. Lundestad: “USA, skandinavisk forsvarsforbund og Halvard Lange. En revurdering”, i Internasjonal Politikk nr. 1/1977
  • K. E. Eriksen: “NATO, Norden og “den utro tjener” Halvard Lange”, i Internasjonal Politikk nr. 2/1977
  • G. Anderson: Halvard Lange. Portrett av en nordmann, 1985
  • biografi i Nordby, bd. 1, 1985
  • J. Haugland: Dagbok frå Kongens råd, 1986
  • J. Sverdrup: Inn i storpolitikken 1940–49, bd. 4 i Norsk utenrikspolitikks historie, 1996
  • K. E. Eriksen og H. Ø. Pharo: Kald krig og internasjonalisering 1949–1965, ibid., bd. 5, 1997

Forfatter av denne artikkelen

Det er det gjort 0 endringer i denne artikkelens nettversjon.