Faktaboks

Hallvard Rieber-Mohn
eg. Gottlieb Wesenberg Rieber-Mohn
Født
2. oktober 1922, Molde, Møre og Romsdal
Død
7. august 1982, Oslo
Virke
Katolsk ordensgeistlig og forfatter
Familie
Foreldre: Redaktør Christian Joachim Rieber-Mohn (1891–1959) og Sophie Amalie Rosendahl (1892–1963). Farbror til Georg Fredrik Rieber-Mohn (1945–).

Pater Rieber-Mohn ble en sentral skikkelse i norsk åndsliv gjennom sin omfattende innsats som debattant, foredragsholder og forfatter. Han bidrog mer enn noen annen til å fjerne den mistro og isolasjon som hadde omgitt den katolske kirke i Norge, og han vant venner i alle religiøse og politiske leirer.

Rieber-Mohn vokste opp på Hamar, der faren ledet lokalavisen Hamar Stiftstidende, og fikk en livslang kjærlighet til journalistikk som litterær form og moralsk oppgave. Som gymnasiast konverterte han til den katolske kirke, men studiene måtte utstå på grunn av krigen. Høsten 1945 ble han opptatt i Dominikanerordenen i Paris og tok klosternavnet Hallvard. Deretter studerte han i studieklosteret Le Saulchoir 1946–53, på slutten for å fullføre en lector-grad ('doktorgrad') om religiøs toleranse. 1951 var han blitt presteviet av biskop Mangers i Oslo, og der begynte han sitt virke 1953.

Tiden i Frankrike gav Rieber-Mohn et bredt kontaktnett og solid innsikt i fransk kulturliv og den katolske inspirasjon det var preget av, og hjemme igjen i Norge ble han straks en entusiastisk og flittig brukt formidler av impulsene fra katolsk diktning, teater og film, filosofi og sosialt engasjement i samtiden. Hans formelle sikkerhet, polemiske snert og smittende humor gjorde ham beundret i vide kretser, men også fryktet som en overlegent dyktig talsmann for “den katolske fare”, som mange fortsatt advarte mot.

1959–66 var han redaktør for bladet St. Olav og ble særlig kjent for sin spalte Blikk på tiden. Siden var han bispedømmets kontaktmann for mediene. Han tok også initiativet til “Katolsk forum” med foredragsserier i sitt kloster i Neuberggaten i Oslo. Men et langt større publikum nådde han med sin utrettelige aktivitet som foredragsholder og avisskribent i de forskjelligste fora. Etter hvert ble han også en skattet medarbeider i NRK, som debattant og kåsør, og som reporter fra Vatikankonsilet, Nord-Irland osv. En foredragsserie i radio ble utvidet til boken Forrædere?.

Rieber-Mohns forfatterskap begynte 1959 med en vakker studie om Paul Claudel og fikk sin sluttstrek 1982 i fem vektige essays om Sigrid Undset, Sten på sten. Mellom dem kom blant annet en rekke kåseribøker og prekensamlinger med skrivekunst av høyt merke, Det blodige nei om tyske skjebner, og Reisegleder med livfulle skildringer fra mange europeiske land og Israel. Posthumt utkom hele tre bøker, deriblant Lesegleder 1984.

Perspektivene utvidet seg altså, fra det franske til det bredt europeiske (med forkjærlighet for Storbritannia). Vatikankonsilets skjellsettende åpenhet mot andre kirker og religioner forløste ny vitalitet også i Rieber-Mohn: Polemikken ble mildnet, en engasjert kristen humanisme ble hovedsaken, i omsorg for alle forstøtte og forfulgte, ikke minst jødene. Et samlende motto for ham ble Grundtvigs ord: “Menneske først, kristen så.” Men som katolikk så han all sann menneskelig streben, også kulturliv og vitenskap, som “veier til evangeliet”.

Med sin klokskap og sjarm brøt Rieber-Mohn igjennom mange gamle barrierer i det norske samfunn – blant annet ble den katolske presten fast spaltist også i Arbeiderbladet, ukebladet Aktuell og Vårt Land, og han utgav bøker på det lutherske Ansgar forlag. Som mediemann var han høyt aktet, og han var i mange år medlem av Pressens faglige utvalg. 1967 fikk han Riksmålsprisen og 1982 Fritt Ords Pris.

Da var Rieber-Mohn svekket av flere års sykdom – han hadde ikke spart seg. Ved hans død skrev Arne Skouen: “Han trengte ikke nevne premissene han levde under, vi kjente dem. Heri lå hans overlegne personlige integritet. Derfor rommet samvær med ham en uvanlig dimensjon. Det var å slå vinduene opp.” Og Inge Lønning skrev: “Få har ved ordets makt bidratt mer til å forme dette tidsrom enn nettopp dominikanermunken fra klosteret i Neuberggaten.” Han hadde også et stort internasjonalt kontaktnett. I minneboken Pateren var det bidrag av bl.a. Elie Wiesel og Heinrich Böll.

Verker

    Et utvalg

  • Paul Claudel, 1956
  • Det blodige nei. Tyske skjebner fra Weimar til Bonn, 1967
  • Forrædere? Streiflys over landssvikets problem, 1969
  • Sideblikk, 1970
  • Midt på treet, 1972
  • Ossietzky, 1974
  • Reisegleder. Streiftog i land og sinn, 1975
  • Menneske først – kristen så, 1976
  • Fra politikk til forbrytelse, 1977
  • Alvorets glede, 1978
  • Dagbokblad, 1982
  • Sten på sten. Fem blikk på Sigrid Undset, 1982
  • Troen og livet (sm.m.fl.), København (posthumt) 1983
  • Levetid. Artikler om sykdom og død, utg. av K. A. Pollestad, (posthumt) 1983
  • Lesegleder. Streiftog i litteratur og språk, utg. av d.s., (posthumt) 1984

Kilder og litteratur

  • Stud. 1943, 1968
  • HEH 1979
  • B. Jønsson (red.): Pateren. En minnebok om Hallvard Rieber-Mohn, 1983
  • A. Raulin: “Journaliste par la grâce de Dieu”, i Mémoire dominicaine, Paris 1994