Halfdan Kjerulf

Komponist. Foreldre: Ekspedisjonssekretær Peder Kjerulf (1781–1841) og Elisabet (“Betzy”) Maria Lasson (1791–1873). Ugift. Bror av Theodor Kjerulf (1825–88); søstersønn av Peder Carl Lasson (1798–1873); fetter av Christian Thorvald Kierulf (1823–74; se NBL1, bd. 7), Otto Richard Kierulf (1825–97; se sst.7), Christian Otto Carl Lasson (1830–93; se NBL1, bd. 8) og Bredo Henrik Lasson (1838–88; se sst.).

Halfdan Kjerulf er den første norske komponisten som har hatt internasjonal betydning. Hans romanser, mannskorsanger og klaverstykker har meget høy kvalitet, og som komponist la han grunnlaget for de rike resultater som Grieg og hans generasjon skapte.

Kjerulf ble født i Christiania, men familien Kierulf (navnet ble opprinnelig skrevet med i) kom fra Danmark. Halfdans far, Peder Kjerulf, kom til Norge 1810 som revisor tilknyttet Regjeringskommisjonen for Norge. Grev Herman Wedel Jarlsberg fant at Peder Kjerulf var en kapasitet som burde beholdes i landet, og kalte ham og hans bror Christian til å overta viktige stillinger i den nye selvstendige staten.

Peder Kjerulf ble gift med Betzy Lasson, datter av administrator Nils Lasson på Grini gård i Bærum. Ekteparet fikk seks barn: Halfdan, Ida, Regnald, Hjalmar, Axel og Theodor. Datteren Ida er kjent som Johan Sebastian Welhavens store kjærlighet. Familien ville imidlertid ikke vite noe av denne forbindelsen, de mente at student Welhaven ikke var noen standsmessig svigersønn for familien. Halfdan Kjerulfs forhold til Welhaven var likevel både menneskelig og kunstnerisk nært. Bekjentskapet mellom dem stammer fra 1830-årene. Under “Stumpefeiden” og de øvrige diskusjonene mellom Welhavens og Wergelands tilhengere stod den unge Halfdan på Welhavens side.

Kjerulf begynte ganske tidlig å komponere. Det er oppbevart en del små klaverkomposisjoner fra han var tenåring. Det tidligste er datert 1829. Så følger flere småstykker utover i begynnelsen av 1830-årene. Fra 1835 har vi den første av sangene, Diones Sang, til tekst av den danske dikteren Frederik Paludan-Müller.

Kjerulf kan ikke ha fått mye musikkutdannelse på denne tiden. Sin første pianoundervisning hadde han fått av Lars Roverud, og av ham fikk han trolig også litt undervisning i musikkteori. Senere spilte han piano med Otto Wetterstrand, som var kjent som en av de beste pianolærerne på den tiden.

Etter studenteksamen 1834 begynte Kjerulf etter farens ønske å studere jus, men – som han selv sier – med ulyst. Han var også en kort stund ansatt i Finansdepartementet. Studiene ble sommeren 1839 avbrutt av tuberkulose like før han skulle gjøre ferdig sin embetseksamen, og han fikk ikke avlagt prøven. Sommeren 1840 reiste han til Paris på en rekreasjonsreise og kom seg så noenlunde. Oppholdet fikk stor betydning for hans forhold til musikk. Han benyttet mulighetene i Paris godt, gikk på en mengde konserter, så operaer og teaterstykker og gikk i kunstgallerier.

Søsteren Ida Kjerulf døde i desember 1840, faren i februar 1841 og broren Regnald i mai samme år. Broren Hjalmar, som hadde reist til Tyskland for å utdanne seg som maler, døde i Bonn i april 1847. I løpet av noen få år hadde halvparten av familiemedlemmene gått bort.

Farens død fikk store konsekvenser for Kjerulf. Som eldste sønn måtte han hjelpe til med å forsørge familien. Han gav opp jusstudiet, og ble i første omgang journalist. Det var dagsavisen Den Constitutionelle som ble hans arbeidsgiver. Han hadde allerede tidligere, i alle fall fra 1839, leilighetsvis skrevet artikler om musikk og musikkritikker. Nå ble han utenriksredaktør, og når redaktøren Andreas Munch var bortreist, fungerte han også som bladets redaktør.

Kjerulfs engasjement i avisen varte til 1847. Han hadde imidlertid også bestemt seg for å gjøre noe mer ut av sin musikalske begavelse. 1842 utgav han Sex Sange med Accompagnement af Pianoforte på J. W. Cappelens forlag. Senere beklaget han denne utgivelsen som et umodent og “dilettantisk” produkt. To av sangene, Nøkken og Min Skat, ble omarbeidet og 1867 utgitt som 2 Sange. En tredje sang, Længsel, ble omarbeidet og kom med i Sex sånger för en röst med accompagnement af piano, utgitt 1856. Av disse sangene er Nøkken, til tekst av Welhaven, blitt stående som en av Kjerulfs fineste romanser.

Etter 1841 begynte Kjerulf å arbeide med sin musikkutdannelse på egen hånd. 1843 kom den tyske musikklæreren A. E. Schütze til Kristiania. Kjerulf henvendte seg til ham og fikk noe undervisning i harmonilære. Schütze oppmuntret ham, men var neppe til stor hjelp.

Sommeren 1845 ble Kjerulf anmodet om å bli dirigent for den nystiftede Studentersangforeningen. Samme år annonserte han seg som musikklærer i Morgenbladet. En liten, men interessant kommentar til denne virksomheten finner vi i et brev fra Halfdan til broren Hjalmar i november samme år: “Imorgen Aften giver Hs. Excellence [dvs. stattholder Løvenskiold] et Bal […] Til dette Bal er Axel [deres bror] inviteret. Siden jeg i Bladene har annonseret mig som Musiklærer, er jeg vel for bestandig exkluderet fra de høie Steder kan jeg tenke.” Kjerulfs redsel for at han som offentlig musikklærer skulle bli utelukket fra selskapeligheten i byens øverste sosiale lag, var ubegrunnet. Han fortsatte å omgås de ledende embetsmannsfamilier, og han var stadig en velsett gjest hos familien Wedel Jarlsberg på både Bogstad og Jarlsberg. Den sosiale utjevningsprosessen var kommet i gang, og kunstnerne begynte å få status i samfunnet.

Studentersangforeningen ble en stor utfordring for Kjerulf, og han la mye arbeid i denne oppgaven. Størst betydning fikk trolig den erfaringen han opparbeidet ved å komponere for mannskor. Han både arrangerte og komponerte atskillig for koret i disse årene, og det er blant disse arbeidene vi finner hans første modne verker. Solvirkning til tekst av Welhaven, komponert 1846, er det første fullverdige kunstneriske produktet. Bakgrunnen for denne sangen var et maleri av Hans Gude. Til dette skrev Welhaven sin tekst, og Kjerulf komponerte musikken. Sangen oppnådde straks stor popularitet.

Brudefærden i Hardanger (tekst av A. Munch) fra 1848 er selve “hovedverket” i hans mannskorproduksjon. Den ble omgående trykt i Behrens' samling av mannskorsanger og ble raskt et av Studentersangforeningens paradenumre. Den skiller seg fra de fleste andre mannskorsangene ved en mer sammensatt form, og fremfor alt ved innslaget av halling- og gangarrytme i sangen. Mars 1849 ble sangen fremført på Christiania Theater som en del av et tablå, sammen med Hans Gude og Adolph Tidemands motiv. Verket er blitt betraktet som et symbol for det nasjonalromantiske gjennombrudd i vår kulturhistorie.

Kjerulf ønsket å reise til København og Leipzig for å studere komposisjon. Da den tyske musikeren og komponisten Carl Arnold slo seg ned i Christiania sommeren 1848, tok Kjerulf straks kontakt og begynte med stor iver å studere harmonilære og komposisjon hos ham. Arnold så meget raskt Kjerulfs store begavelse og forstod at han trengte et lengre utenlandsopphold for å dyktiggjøre seg som komponist. Det var trolig Arnold som var pådriveren både da Kjerulf søkte og da han fikk statsstipend for å studere i utlandet 1849.

Om høsten dette året startet Kjerulf på sin eneste profesjonelle musikkutdannelse. Men før det reiste han denne sommeren på fottur sammen med maleren Hans Gude og to andre venner. Gude, som var 10 år yngre enn Kjerulf, hadde allerede flere slike sommerturer bak seg i de sørnorske fjell og daler, men for Halfdan Kjerulf var dette etter alt å dømme hans første og eneste møte med den norske fjellverden. Turen startet i Hallingdal, hvor Gudes far var sorenskriver. En dag var de med i et bryllup og fikk oppleve både halling og springar på nært hold. Reisen gikk gjennom Hemsedal til Lærdalsøyri, videre over fjorden til Gudvangen. Derfra drog de til Hardanger og besøkte sin felles venn Hoff-Rosencrone i Rosendal. Der var de i flere dager, før de reiste tilbake til Sogn igjen.

Studiene startet Kjerulf i København i oktober 1849, og den danske komponisten Niels W. Gade ble hans lærer og rådgiver. Av Gade fikk Kjerulf i oppdrag å skrive en sonateallegro for klaver, og i løpet av oppholdet der skrev han to slike satser, men ingen av dem er bevart. Mars 1850 gikk reisen videre til Leipzig, hvor han bl.a. studerte komposisjon med den kjente læreren ved musikkonservatoriet der, Ernst Friedrich Richter.

Kjerulf komponerte forholdsvis lite i denne tiden. Vi kjenner til to sanger, Waldabendlust og An Sie, og tre motetter, hvorav bare den ene, Herr, ich rufe zu dir, er bevart. Sangen Waldabendlust er i all sin knapphet en liten musikalsk perle.

April 1851 tok Kjerulf avskjed med sine lærere og sine studiekamerater. Etter et besøk hos sine venner Betzy og Hans Gude, som hadde slått seg ned i Düsseldorf, gikk turen til Bonn, der han traff sin bror Theodor og hvor de sammen beså gravstedet til broren Hjalmar. Deretter gikk reisen hjem via Hamburg og København, med noen dagers opphold i begge byene.

Juni 1851 var Kjerulf igjen hjemme etter sin studiereise. Resten av sitt liv var han virksom som en avholdt og høyt respektert musikklærer, hovedsakelig klaverlærer i hovedstaden. Han benyttet mange av sommerferiene til utenlandsreiser for å høre musikk og besøke kunstgallerier i de større europeiske byene. Noen ganger benyttet han også anledningen til å foreta rene turistturer som gav naturopplevelser på reisene. Det kan virke underlig at han, som åpenbart hadde stor sans for naturens skjønnhet, ikke flere ganger tok turer i de sørnorske fjellene, men det kan ha sammenheng med de vanskelige reiseforholdene som fortsatt rådet i den norske fjellheimen. Hans Gudes beretninger fra reisen 1849 taler sitt tydelige språk om vanskelighetene som møtte dem. I Mellom-Europa var det ganske bra med jernbaneforbindelser, og turistnæringen var forholdsvis godt utbygd. Selv om Kjerulfs tuberkulose plaget ham en del i de senere årene, gjennomførte han sommerturer helt til 1867, året før han døde.

Kravet om å skape norsk kunst og norsk musikk var sterkt på midten av 1800-tallet. Det var også stort sett enighet om at den nye kunsten og musikken måtte bygge på norsk folkekunst og folkemusikk. Innsamlingsarbeidet ble derfor et vesentlig element i denne tiden. Kjerulf delte dette synet, men han komponerte ikke bare “norsk” musikk i betydningen verker preget av norsk folkemusikk. Han var seg bevisst at han skrev i to stilarter, en “norsk” eller “nordisk” og en “alminnelig europeisk”.

Det er likevel ikke lett å skille mellom de to stilartene i Kjerulfs produksjon. Selv om noen komposisjoner, blant annet de han selv har karakterisert, er nokså klare, er det andre som er mer ubestemmelige. Noen stykker viser ingen typiske trekk fra folkemusikken, men har likevel en klang og et preg som vi gjerne vil betegne som “norsk”.

Kjerulfs verker kan deles i tre hovedgrupper, romanser, mannskorsanger og klaverstykker. I tillegg kommer noen sanger for blandet kor, et syngespill og et orkesterverk. De ca. 125 bevarte romansene utgjør den betydeligste delen av hans komposisjoner. Her legger han for dagen stor tekstnærhet og en fin poetisk sans, og han skaper ofte et usedvanlig tett og virkningsfullt samarbeid mellom sangstemmen og klaveret.

Foruten norske og danske tekster finnes svenske, tyske og franske dikt i hans romanseproduksjon. Knapt halvparten har norske tekster, og av disse igjen er 26, nesten halvparten, tekster av Welhaven. En av de tidligste er nevnte Nøkken, komponert allerede omkring 1840, men noe omarbeidet 1855. Den romantiske teksten har inspirert Kjerulf til en enkel, men stemningsrik sang. Av andre fremragende romanser til Welhavens tekster kan nevnes Lokkende Toner, Hvile i Skoven og En Sommersang. Halfdans bror Theodor Kjerulf var geolog og forfatter. Han har skrevet tekster til noen av de mest kjente romansene, som Syng, syng, Nattergal du! og Vidste du Vei, du liden Fugl.

Av andre norske forfattere er det særlig Bjørnson som har inspirert Kjerulf til mange fine sanger. I alt 15 romanser har Bjørnson-tekster, og blant disse er Ingrids Vise og Synnøves Sang, som har funnet plass i de fleste norske sangbøker. I disse sangene har Kjerulf skapt en syntese av norske folkemusikktrekk og europeisk romansetradisjon, og dermed lagt grunnen for en særpreget norsk musikkstil som bl.a. Grieg bygde videre på. Det samme kan man si om en annen av Bjørnson-sangene, Aftenstemning, med den kjente linjen “Prindsessen sad højt i sit Jomfrubur”, som med sin stiliserte bruk av folkevisestilen har nådd langt i kunstnerisk konsentrasjon med enkle virkemidler. Wergeland er representert med den fine romansen Ved Sjøen den mørke, som også er arrangert for mannskor med baryton solo.

De danske dikterne har ikke spilt noen fremtredende rolle for Kjerulf, selv om flere gode romanser og noen andre verker har danske tekster. Én gang er en H. C. Andersen-tekst benyttet, og det er et meget tidlig verk. Romance af 'Agnete og Havmanden' ble komponert ca. 1840, og var med i op. 1, men er ikke blitt bearbeidet senere. Best representert er Christian Winther, som har skrevet teksten til fem av Kjerulfs romanser. Flere er ganske tidlige arbeider. Betydeligst er kanskje I Skoven, som ble utgitt 1858 og trolig er komponert like før dette. Viktigst i Kjerulfs produksjon er Winther likevel med teksten til det lille korverket Serenade ved Strandbredden for tenorsolo, damekor og klaver. Denne komposisjonen har Kjerulf også bearbeidet for baryton solo og mannskor, og nettopp i denne formen har den vært svært populær.

En meget betydelig og tidligere i stor grad oversett gruppe av Kjerulfs romanser har tyske tekster. Blant disse er Emanuel Geibel den mest benyttede forfatteren med 9 romansetekster. Mest kjent av disse sangene er den fine Des Mondes Silber rinnt, som riktignok oftest er blitt sunget til Welhavens oversettelse “Af Maanens Sølverglød”. Dette er omtrent den eneste som har vært i bruk av disse sangene, men det finnes en rekke fine komposisjoner her. Blant Geibels kan nevnes Lass andere nur im Reigen, Höchstes Leben, Scheiden, Leiden og Sehnsucht som noen av de betydeligste. I flere av disse sangene kommer langt sterkere følelser til uttrykk enn i sangene til norske og nordiske tekster.

Også andre tyske forfattere er representert. Carl Mayers tekst Waldabendlust har, som nevnt, blitt til en perle av en romanse, hvor tidligromantikkens intense naturopplevelse og naturmystikk har fått et kongenialt uttrykk, og Karl Becks Täuschung er blitt en skildring av skuffelse med rystende intensitet. Meget betydelige er også flere av sangene med tekster fra Spanisches Liederbuch, utgitt av Paul Johann Ludwig von Heyse og Geibel. Romanser som Es rauben Gedanken og Ich fuhr über Meer er sterkt uttrykksladede og av betagende virkning.

Blant de svenske dikterne er det Johan Ludvig Runeberg som har flest tekster. Det finnes seks Kjerulf-romanser til dikt av denne forfatteren, og særlig de to siste, Saknaden og Sjömansflickan, uttrykker sterke følelser. Saknaden er kanskje den eneste nordiske teksten som kan måle seg med Täuschung og Scheiden, Leiden i uttrykkskraft. Kjerulf er en av forholdsvis få norske komponister som også har komponert sanger til franske tekster. Den viktigste forfatteren blant disse er Victor Hugo, som er representert med seks romanser, deriblant den sjarmerende Quand tu dors. Den ble først skrevet for mannskor 1857, og ble omarbeidet til romanse 1860. I begge former er dette en utmerket komposisjon. Et interessant verk er også A toi med tekst av ukjent forfatter. Denne ble utgitt først i de samlede verkene og har derfor vært praktisk talt ukjent for det norske musikkpublikummet.

I samtiden stod Kjerulfs mannskorkomposisjoner svært sentralt. Mange av dem ble trykt straks de var komponert, og de ble flittig sunget. Brudefærden i Hardanger er allerede nevnt, og dette er også den mannskorsangen som har nådd lengst utenfor Norges grenser. Den ble bl.a. sunget av det svenske mannskoret på verdensutstillingen i Paris 1867, og gjorde stor lykke. Denne oppførelsen resulterte i at det ble utgitt en fransk utgave av sangen samme år. Senere kom også en rekke tyske utgaver.

Av Kjerulfs litt over 100 komposisjoner og arrangementer for mannskor ble henimot to tredeler trykt i hans levetid, og mange av dem har hatt en sentral plass i det norske mannskorrepertoaret. Foruten de allerede nevnte, tidlige komposisjonene, kan Norges Fjelde (Wergeland), Jubilate (T. Moore) og Livets Seilads (Ambrosius Stub) fremheves. Også blant de mange arrangementer av norske og andre lands folketoner er det mange raffinerte og fine satser.

Pianoet var Kjerulfs hovedinstrument. Klaverkomposisjonene er derfor en sentral del av hans virke og omfatter ca. 35 originalkomposisjoner og omtrent det dobbelte antall norske folketoner arrangert for klaver. I det nordiske miljøet havnet klaverstykkene for en stor del i skyggen av hans romanser. I Tyskland derimot, hvor romansene pga. oversettelsesproblemer ble mindre kjent, kom de etter Kjerulfs død i et stort antall utgaver. For eksempel er Vuggevise registrert i mer enn 40 forskjellige utgaver og arrangementer på tyske forlag. Også andre stykker ble meget populære. Skizze V, også kalt “Frühlingslied” eller “Vårsang”, er registrert i mer enn 10 forskjellige utgaver og arrangementer.

En rekke av klaverstykkene bygger på impulser fra norsk folkemusikk. Nevnes kan Springdands, Caprice, Skizze IV, Humoreske, Bonde-Idyl, Bondedands og flere. I disse klaverstykkene, og i arrangementene av norske slåtter, er det tydelig at Kjerulf benytter seg av en særegen stil, bl.a. skarpere dissonanser enn det man ellers finner i hans musikk. Dette er lyttet ut av norsk folkemusikk, og særlig hardingfelemusikken, som er rik på dissonanser. Det kan trekkes klare linjer mellom Kjerulfs XXV Udvalgte norske Folkedandse, utgitt 1861, og Griegs Slåtter op. 72, skrevet mer enn 40 år senere.

Kjerulf utgav to samlinger med folketonebearbeidelser for klaver, de nevnte Folkedandse og Norske Folkeviser satte for Pianoforte (1867). Både i slåttene og i folkevisene finnes det en rekke fine satser. Man kan gjerne si som Catharinus Elling om slåttene: “man kunde ligesaa gjerne fremhæve alle 25, det er en ren skat, han [Kjerulf] her har overlevert os”. Elling fremhever bl.a. nr. 4, Hildals-Halling, arrangert etter en oppskrift for hardingfele etter Håvard Gibøen, nr. 1, Halling, og nr. 6, Springdands. Interessant er også nr. 13, Brureslaatt og nr. 21, Kjærringa mæ Staven.

Når det gjelder folkevisene er det kanskje enda vanskeligere å trekke frem bestemte stykker. Det får være nok å nevne nr. 9, Sjugur aa Troldbrura, nr. 17, Ifjol gjætt e Gjeitinn og nr. 38, Hvad det er godt at lande.

I Kjerulfs verkliste finner man også et mindre antall verker for blandet kor. De fleste av disse ble utgitt først i de samlede verkene og er derfor hittil så godt som ukjente for det norske musikkmiljøet. Blant dem er imidlertid fine verker som Die stille Wasserrose (Geibel), Aus der Jugendzeit (Friedrich Rückert), arrangementet av den norske folketonen Kjell og de to franske Chanson à danser. I en særstilling står de tre “Marienlieder”, de eneste komposisjonene Kjerulf skrev under sine sommerreiser. 1863 oppholdt han seg nesten to uker i Berchtesgaden i Sør-Tyskland. Her bodde han hos en skolemester som samtidig var organist og leder av musikken i stedets katolske kirke. Kjerulf ble anmodet om å skrive en sang til bruk i kirken, og skrev to sanger for blandet kor med orgel: Bittgesang og Marias Schönheit. I tillegg skrev han en duett med orgelakkompagnement, Die Maienkönigin, nærmest tenkt for organistens to døtre som også sang i kirkekoret. Tekstene til sangene ble hentet fra J. A. Kaltners Die Marienandacht.

10 andre duetter står romansene nær i stil og uttrykk. Fire av dem ble trykt som op. 10, og av disse ble særlig Fuglekvidder (Chr. Richardt) i sin tid meget sunget. De øvrige ble først trykt i Kjerulfs samlede verker og er derfor ikke før i de siste årene blitt alminnelig tilgjengelige. Den musikalske kvaliteten er meget god, og duettene gir fine muligheter for øving i ensemblesang. Dette gjelder i enda høyere grad en trestemmig sats, Les fleurs que j'aime (ukjent tekstforfatter) og en for fire solostemmer, Provençalisches Lied, begge med klaver.

Kjerulfs eneste musikkdramatiske verk er syngespillet Søcadetterne iland til Wergelands tekst. Det var Christiania Theaters leder Carl Borgaard som gav Kjerulf i oppdrag å skrive musikken, og stykket ble oppført våren 1855. Det ble også oppført av Det norske Theater i Bergen året etter, men ble ingen suksess. Vurdert ut fra kritikkene fra oppførelsene var det teksten mer enn musikken som var årsaken til at verket bare ble oppført i alt fire ganger. Musikken til stykket hører nok heller ikke til Kjerulfs beste verker og kunne derfor ikke holde i live en svak tekst. Den er likevel godt skrevet og ikke uten interesse. I et av numrene har han tatt i bruk folketonen Å kjøre vatten, å kjøre ved.

Musikken til orkesteret ble ikke skrevet ut av Kjerulf selv, men overlatt til Christiania Theaters kapellmester Paolo Sperati, som skrev partituret etter Kjerulfs skisser. Både stykkets bearbeidede tekst, av Rolf Olsen, og musikken er først blitt tilgjengelig i Kjerulfs samlede verker.

Også for sitt andre store orkesterverk, Polonaise, skrev Kjerulf skisser og lot Sperati skrive ut orkestersatsen. Polonesen er komponert til Kunstnerforeningens første karnevalsfest i februar 1863. Senere utgav Kjerulf den i et arrangement for firhendig piano. Polonesen er delvis bygd på norske folketoner.

En rekke sanger og klaverstykker ble utgitt av Kjerulfs svenske forlegger Abraham Hirsch etter Kjerulfs død 1868. I alt har Kjerulf komponert ca. 130 romanser og ca. 100 klaverstykker, derav ca. 70 arrangementer av norske folketoner. Av denne produksjonen er 10 romanser og 22 klaverstykker trykt for første gang i Kjerulfs samlede verker. De fleste av hans mer enn 100 mannskorkomposisjoner ble trykt i J. D. Behrens' samlinger av mannskorsanger og i Album for Mandssang. 39 er for første gang trykt i de samlede verker, sammen med en rekke duetter og sanger for blandet kor.

Flesteparten av Kjerulfs komposisjoner var i mange år nesten glemt i det norske musikklivet. Bare et utvalg av romansene, fortrinnsvis de mest norskpregede som Ingrids Vise og Synnøves Sang, var i bruk ved siden av Griegs romanser. Noen mannskorsanger og enkelte klaverstykker ble også husket. Den store bredde i Kjerulfs over 350 komposisjoner var praktisk talt glemt. Dette skyldtes til dels at nasjonalromantikken (og Grieg) særlig hadde betonet Kjerulfs norskpregede verker og nedvurdert bl.a. storparten av de tyskspråklige romansene, dels at et betydelig antall av hans komposisjoner fortsatt bare fantes i manuskripter. Utgaven av de samlede verkene (1977–98) har lagt grunnlaget for en etter hvert voksende interesse for Kjerulfs verker, og oppførelser av en rekke praktisk talt ukjente komposisjoner har til fulle bevist deres verdi. Halfdan Kjerulf fremstår nå klart som den første av våre store komponister på 1800-tallet.

Verker

  • Fullstendig verkfortegnelse i N. Grinde (utg.): Halfdan Kjerulfs samlede verker, 5 bd., 1977–98

    Sanger (et utvalg)

  • Sex Sange med Accompagnement af Pianoforte, op. 1, 1841 (med bl.a. Nøkken, tekst: J. S. Welhaven, Min Skat og Længsel, tekst: C. Winther)
  • Romancer, op. 2, 1851–52 (med bl.a. Syng, syng, Nattergal du!, tekst: T. Kjerulf)
  • Sex sånger för en röst med accompagnement af piano, op. 3, Stockholm 1856 (med bl.a. Lokkende Toner, tekst: J. S. Welhaven og Vidste du Vei, du liden Fugl, tekst: T. Kjerulf)
  • Solvirkning, 1846
  • An Sie, 1850
  • Waldabendlust, 1850 (utg. posthumt, tekst: C. Mayer)
  • Scheiden, Leiden, 1852 (utg. posthumt, tekst: E. Geibel)
  • Täuschung, 1853, omarb. 1856 (tekst: K. Beck)
  • 8 Sånger vid pianoforte, op. 5, Stockholm 1856 (med bl.a. Hvile i Skoven, tekst: J. S. Welhaven og I Skoven, tekst: C. Winther)
  • Höchstes Leben, 1858 (utg. posthumt, tekst: E. Geibel)
  • Otte norske viser med pianoforte, op. 6, Stockholm 1859 (med bl.a. Ingrids Vise og Synnøves Sang, tekst: B. Bjørnson og Ved Sjøen den mørke, tekst: H. Wergeland)
  • Sex franska romanser med pianoforte, op. 9, Stockholm 1861 (med bl.a. Quand tu dors, tekst: V. Hugo)
  • Syv Sange med pianoforte, op. 11, Stockholm 1862
  • Fem Sange af Bjørnstjerne Bjørnson, op. 14, Stockholm 1865 (med bl.a. Aftenstemning)
  • Sex Sange, op. 15, 1866 (med bl.a. En Sommersang, tekst: J. S. Welhaven)
  • 2 Sange, 1867
  • Sange med Pianoforte, op. 16, Stockholm 1867
  • Danske og norske Sange med pianoforte, op. 17, København 1867
  • Tre sånger för en Basröst, op. 18, Stockholm 1868 (utg. posthumt, med bl.a. Saknaden, tekst: J. L. Runeberg)
  • Fyra sånger af Franzén och Runeberg, op. 19, Stockholm 1868 (utg. posthumt, med bl.a. Sjömansflickan, tekst: J. L. Runeberg)
  • Fire Sange efter Emanuel Geibel, op. 20, Stockholm 1869 (utg. posthumt, med bl.a. Des Mondes Silber rinnt, Lass andre nur im Reigen og Sehnsucht)
  • Fyra sånger för en röst med accompagnemnet af piano, op. 25, Stockholm 1871 (utg. posthumt, med bl..a. Ich fuhr über Meer, tekst: Heyse/Geibel)
  • A toi, 1859, bearbeidet 1866

    For mannskor (et utvalg)

  • Brudefærden i Hardanger (tekst: A. Munch), 1848
  • Norges Fjelde (tekst: H. Wergeland), 1853
  • Jubilate (tekst: T. Moore), 1856
  • Livets Seilads (tekst: A. Stub), 1863, omarb. 1864
  • Album for Mandssang. 45 Sange eller komponerede eller arrangerede av H.K. for hans Kvartet, 1868

    For blandet kor (et utvalg)

  • Herr, ich rufe zu dir, 1850–51, omarb. 1853
  • Aus der Jugendzeit (tekst: F. Rückert), 1853
  • Kjell, 1863
  • Chanson à danser, (2 folkeviser), ca. 1863
  • Bittgesang (med orgel, tekst: J. A. Kaltner), 1863
  • Marias Schönheit (med orgel, tekst: J. A. Kaltner), 1863
  • Die stille Wasserrose (tekst: E. Geibel), ca. 1865

    For damekor

  • Serenade ved Strandbredden, op. 8 (for tenorsolo, damekor og klaver, også for baryton solo og mannskor, tekst: C. Winther), 1848–49, omarb. 1853

    For flerstemt sang

  • Die Maienkönigin (for to damestemmer og orgel, tekst: J. A. Kaltner), 1863
  • Fire Sange for to Stemmer med piano, op. 10, Stockholm 1862 (med bl.a. Fuglekvidder)
  • Les fleurs que j'aime (for tre stemmer og klaver), 1860
  • Provençalisches Lied (for to sopraner, tenor og bass, samt klaver, tekst: G. Requier/P. Heyse), 1862

    Klavermusikk (et utvalg)

  • Intermezzo og Springdands, op. 27, 1852
  • Bondedands, 1856 (tr. 1961 i Norsk musikkgranskning, senere i Samlede verker (se ovenfor))
  • Tre pianoforte stykker, op. 4, Stockholm 1857 (med bl.a. Vuggevise)
  • Sex skizzer for piano, op. 7, Stockholm 1860 (med bl.a. Skizze IV, Skizze V og Bonde-Idyl)
  • Nye Skizzer for Pianoforte, op. 12, Stockholm 1863 (med bl.a. Humoreske og Caprice)
  • XXV Udvalgte norske Folkedandse for Piano udsatte, Stockholm 1861 (med bl.a. Hildals-Halling)
  • Norske Folkeviser satte for Pianoforte, 1867 (med bl.a. Sjugur aa Troldbrura, Ifjol gjætt e Gjeitinn og Hvad det er godt at lande

    Musikkdramatiske verker

  • Søcadetterne iland (tekst: H. Wergeland), 1855

    Verker for orkester

  • Polonaise, 1863 (også i arrangement for firhendig klaver, op. 13, Stockholm 1864)

    Innspillinger (et utvalg)

  • Songs by Grieg and Kjerulf (med E. Prytz og I. Johnsen), LP, 1952
  • Halfdan Kjerulf: Romanser (med O. Eriksen og E. Steen-Nøkleberg), LP, 1975
  • Halfdan Kjerulf: Romanser (med Hallgerd Benum Dahl og R. Levin), LP, 1975
  • Piano pieces and songs for male choir (med Jan Henrik Kayser og Den norske Studentersangforening, dir. T. Grythe), CD, 1992
  • Kjerulf Lieder (med U. Reinemann og N. Lee), LP, ca. 1985
  • Halfdan Kjerulf: Piano Music (med Audun Kayser), CD, 1997
  • The Complete Works for Piano (med E. Steen-Nøkleberg), 3 CDer, 2001

    Dagbøker, brev og manuskripter

  • A. Grønvold (utg.): “Halfdan Kjerulf: Brev til Professor Gude”, i Samtiden 1919
  • N. Grinde, Ø. Norheim og B. Qvamme (utg.): H. Kjerulf: Dagbøker. Bind 1 (1833 til 1851), 1990 (bd. 2 og 3 i manuskript i Norsk musikksamling, NBO)
  • en rekke manuskripter i Norsk musikksamling, NBO
  • noen manuskripter også i andre samlinger og i privat eie, se N. Grinde (utg.): Halfdan Kjerulfs samlede verker, bd. 5 og N. Grinde: “En Halfdan Kjerulf-bibliografi” (se nedenfor, avsnittet Kilder)

Kilder og litteratur

  • A. Grønvold: “Halfdan Kjerulf”, i d.s.: Norske Musikere, 1883
  • NFL, bd. 3, 1892
  • C. Elling: “Halfdan Kjerulf”, i G. Gran (utg.): Nordmænd i det 19. aarhundrede, bd. 2, 1914
  • C. Klitgaard: Kjerulfske Studier, Aalborg 1914–18
  • W. Moe (utg.): Halfdan Kjerulf. Af hans efterlatte Papirer, 2 bd. 1917–18
  • A. Grønvold (utg.): “Halfdan Kjerulf: Brev til Professor Gude”, i Samtiden 1919
  • O. M. Sandvik: “Halfdan Kjerulf” i d.s. og G. Schjelderup: Norges Musikhistorie, bd. 1, 1921
  • d.s.: biografi i NBL1, bd. 7, 1936
  • S. H. Finne-Grønn: Slekten Lasson, 1939
  • N. Grinde: “En Halfdan Kjerulf-bibliografi”, i Norsk musikkgranskning. Årbok 1954–1955, 1956
  • N. Grinde: “Halfdan Kjerulfs klavermusikk”, i Norsk musikkgranskning. Årbok 1959–1961, 1961
  • N. Grinde: Halfdan Kjerulfs samlede verker, 5 bd., 1977–1998
  • N. Grinde: biografi i CML, bd. 4, 1979
  • N. Grinde, Ø. Norheim og B. Qvamme (utg.): H. Kjerulf: Dagbøker. Bind 1 (1833 til 1851), 1990 (bd. 2 og 3 i manuskript i Norsk musikksamling, NBO)
  • N. Grinde: Norsk musikkhistorie, 4. utg., 1993
  • B. Qvamme: Halfdan Kjerulf og hans tid, 1998
  • F. Benestad, N. Grinde og H. Herresthal (red.): 1814–70. Den nasjonale tone, bd. 2 i NMH, 1999

Portretter m.m.

    Kunstneriske portretter

  • Maleri av Knud Bergslien, u.å.; Blom Restaurant, Oslo

Forfatter av denne artikkelen

Det er det gjort 0 endringer i denne artikkelens nettversjon.