Halfdan Christensen

Skuespiller, instruktør og teatersjef. Foreldre: Kjøpmann Per Christensen (1834–1916) og Hanna Karine Tollefsen (f. 1832). Gift 1) 14.11.1896 med skuespiller Agnes Elisabeth Simonsen (fra 1907: Agnes Symra) (f. 18.10.1874), datter av cand.theol. Johan Henrich Simonsen (f. 1840) og Anne Margrethe Reimers (1844–92), ekteskapet oppløst 1904; 2) 1905 med skuespiller Gyda Martha Kristine Krohn f. Andersen (1872–1964; se Gyda Christensen), ekteskapet oppløst 1922; 3) 12.8.1922 med skuespiller og instruktør Gerda Ring (1891–1999).

Halfdan Christensen gjorde seg tidlig bemerket som en fremragende karakterskuespiller. Som instruktør og senere teatersjef ved Nationaltheatret gjorde han en viktig innsats for en ny tilnærming til det klassiske repertoar, særlig Ibsen, og for norsk og utenlandsk samtidsdramatikk.

Christensen ble født i Porsgrunn, men familien flyttet tidlig til Kristiania, hvor Halfdan tok middelskoleeksamen på Aars og Voss skole og senere gikk på Kristiania Handelsgymnasium. 1891 fikk han ansettelse i bankierfirmaet N. A. Andresen & Co. Men hans lyst stod ikke til en merkantil karriere. 1894 drog han på studiereise til Danmark og Tyskland, og ved hjemkomsten fikk han engasjement som skuespiller ved Den Nationale Scene i Bergen, hvor han debuterte 1896 i tittelrollen i Ambrosius av Chr. Molbech.

Det var en usedvanlig vellykket debut. Christensen ble berømmet for sin vakre stemme, naturlige mimikk og et beåndet spill som både eide ekthet og varme. Allerede fra debuten av ble han karakterisert som “lyriker” i sitt spill, og dette kom særdeles fint til uttrykk f.eks. da han 1898 spilte Falk i Ibsens Kjærlighedens Komedie.

Da Nationaltheatret åpnet 1899, forlot han Den Nationale Scene for å ta engasjement der. Blant de første rollene han fikk på Nationaltheatret, kan nevnes Ibsen-roller som Osvald i Gengangere, Eilert Løvborg i Hedda Gabler og tittelrollen i Peer Gynt, foruten Darnley i Bjørnsons Maria Stuart i Skotland og Erling Kruse i Gunnar Heibergs Kjærlighetens tragedie.

Fra og med høsten 1907 begynte Halfdan Christensen også å fungere som sceneinstruktør på Nationaltheatret. 1908 søkte han sjefsstillingen etter Bjørn Bjørnson, men fikk den ikke. Da den igjen ble ledig etter Vilhelm Krag, ble han ansatt, og han var teaterets sjef fra 1911 til 1923. Denne perioden var preget av både oppgang og nedgang i teaterets økonomiske situasjon, og da han trakk seg som sjef 1923, var den umiddelbare foranledningen at teaterdriften hadde gitt et betydelig underskudd. Selv om Christensens innsats som teatersjef ikke representerte noen radikal fornyelse, ble hans sjefstid stort sett betraktet som en god utviklingsperiode for teateret, og han fikk honnør for sin sikre litterære smak.

I perioden 1930–33 var han på ny Nationaltheatrets sjef, og nok en gang var hans avgang forbundet med dramatikk: Christensen trakk seg i protest mot styrets beslutning om ikke å tillate ordinære oppførelser av det amerikanske skuespillet Guds grønne enger av Marc Connelly, da det ble ansett som blasfemisk å fremstille Gud på scenen.

I årene fra teaterets åpning og frem til den annen verdenskrig hadde Halfdan Christensen en overveldende mengde roller og regioppgaver på Nationaltheatret. Blant de forfattere som han hadde en spesiell forkjærlighet for, og som han derfor gjerne satte opp stykker av, var Gunnar Heiberg med sin kombinasjon av lyrikk og intellektualisme og Hans E. Kinck med sin spesielle lyriske, rytmiserte språkform.

1921 feiret Christensen sitt 25-årsjubileum som skuespiller i tittelrollen i Rostands Cyrano de Bergerac, som han også satte i scene. Det var en festforestilling hvor jubilanten ble gjenstand for en overveldende hyllest. Denne rollen spilte han også ved sitt 40-årsjubileum 1936. En av hans betydeligste roller i denne perioden var tittelrollen i Professor Mamlocks utvei av Fr. Wolff (1935), som tok opp den begynnende jødeforfølgelsen.

I 1930-årene markerte Halfdan Christensen seg spesielt som en betydelig iscenesetter av Ibsens dramatikk. Her manifesterte han sin finstemte psykologiske innsikt. Allerede ved Ibsen-jubileet 1928 hadde han i sin iscenesettelse av Brand menneskeliggjort Brand, samtidig som omgivelsene var abstrahert bort fra det spesifikt “norske” miljø. En lignende frigjøring i forhold til tid og sted gjorde seg gjeldende i hans oppsetning av Når vi døde vågner (1934), og i spillet ble den naturlige, “avmystifiserte” spillestilen ført videre. I sin Peer Gynt-regi (1936), med Alfred Maurstad i tittelrollen, foregrep Halfdan Christensen den “avromantisering” av skuespillet som Det Norske Teatret senere er blitt kreditert for. Samme år kom hans iscenesettelse av Et dukkehjem, med Tore Segelcke som Nora, hvor den intime, psykologiske menneskefremstilling gjorde denne forestillingen til en begivenhet. Christensens siste Ibsen-forestilling før krigen var Bygmester Solness (1939), der han maktet å gjøre personene til levende, virkelighetsnære mennesker uten at mystikken gikk tapt.

Høsten 1943 måtte Halfdan Christensen og Gerda Ring flykte til Sverige. Der tok han initiativet til å opprette Fri Norsk Scene, med norske skuespillere og sceneinstruktører som også hadde flyktet. Med Christensen som sjef oppførte Fri Norsk Scene 1944–45 flere forestillinger med norsk dramatikk rundt omkring i Sverige. Av disse satte han selv i scene Ibsens Bygmester Solness, Bjørnsons Geografi og kjærlighet og Venner av Arnulf Øverland. Etter tilbakekomsten til Norge ved frigjøringen 1945 hadde han flere regioppgaver på Nationaltheatret, bl.a. Vildanden (1949).

Han hadde i sin ungdom en drøm om å bli forfatter, og allerede 1895 utgav han en samling Digte. Tre år senere kom Spindelvæv. To noveller, og i løpet av 1920- og 1930-årene tre skuespill, Ansigtet paa ruten, Jasminerne og Kongen av Saba. Alle de tre skuespillene ble oppført på Nationaltheatret, med forfatteren selv som iscenesetter. Mot slutten av sitt liv utgav han en slags selvbiografi i romanform, Skjærsilden, i to bind.

Halfdan Christensen ble utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden 1932. Han var også kommandør av Dannebrogordenen og den svenske Vasaorden og hadde flere andre utenlandske ordener.

Verker

  • Digte, København 1895
  • Spindelvæv. To Noveller, 1898
  • Ansigtet paa ruten, 1925
  • Jasminerne, 1929
  • Kongen av Saba, 1938
  • Skjærsilden (bd. 1: Fra kontorkrakken til teatret, 1941, bd. 2: Teatret. Bergen 1896–1899, 1948)

Kilder og litteratur

  • Nationaltheatrets arkiv
  • NBOs biografiske utklippssamling
  • H. Wiers-Jenssen: Nationaltheatret gjennem 25 aar, 1924
  • J. P. Bull: biografi i NBL1, bd. 2, 1925
  • J. Nordahl-Olsen og H. Wiers-Jenssen: Den Nationale Scene. De første 25 aar, Bergen 1926
  • A. Rønneberg: Nationaltheatret gjennom 50 år, 1949
  • H. Grieg: In memoriam. To taler, 1950
  • A. Aarseth: Den Nationale Scene 1901–31, 1969
  • A. Rønneberg: Nationaltheatret 1949–1974, 1974
  • T. Næss: Mellomkrigstidens teater i den norske hovedstaden. Forholdet til det ikke-realistiske utenlandske teater, 1994

Portretter m.m.

    Kunstneriske portretter

  • Portretthode (bronse) av Sigri Welhaven, 1919; Teatermuseet, Oslo
  • Byste (marmor) av Gustav Vigeland, 1936; Nationaltheatret

Forfatter av denne artikkelen

Det er det gjort 0 endringer i denne artikkelens nettversjon.