Haakon Valde Natvig
Foreldre: Direktør Jacob Birger Natvig (1878–1966) og Rachel Christine Soma (1879–1953).
Gift 1) 1931 med maler og grafiker Dorothea («Vesla») Sendstad (17.11.1905–17.12.1979), datter av landbruksskolelærer Axel Sendstad (1872–1922) og Magnhild Valen (1880–1959); 2) 1988 med journalist og sosionom Tove Krabbe Tau f. Filseth (1.9.1905–4.8.1994), enke etter Max Tau (1897–1976) og datter av redaktør Johan Filseth (1862–1927) og Laura Krabbe (1879–1969).
Svoger til Olav Valen-Sendstad (1904–1963) og Fartein Valen-Sendstad (1918–1984).
Haakon Natvig var en norsk lege, professor i hygiene ved Universitetet i Oslo fra 1952 til 1976.
Som professor i hygiene var Natvig en av de viktigste drivkreftene for å konsolidere og videreutvikle sitt fag som en bredt anlagt basis for en forebyggende medisinsk helhetstenkning. Han var sentral i utviklingen av bedriftshelsetjenesten og skrev en rekke bøker, blant annet Lærebok i hygiene (1958).
I mellomkrigstiden var hygiene og forebyggende medisin under sterk utvikling i Norge som et ledd i bekjempelsen av datidens viktige infeksjonssykdommer (først og fremst tuberkulose), ved siden av yrkesrelaterte sykdommer, ernæringssvikt og annen sosialt betinget helseskade. Carl Schiøtz var tidens pioner på området, og Haakon Natvig var en av hans elever.
Etter examen artium i 1924 og medisinsk embetseksamen i 1931 utdannet Natvig seg videre i hygiene samtidig med at han drev legepraksis på Fetsund. Hans doktorarbeid fra 1941 handlet om vitaminenes betydning for motstandskraften mot infeksjoner, og gikk således rett inn i kjerneområdet for tidens problemstillinger i forebyggende medisin.
Natvig arbeidet ved Oslo Helseråd fra 1940 til 1952 og var da helseinspektør og sjef for avdelingen for næringsmiddelkontroll. Han publiserte flere arbeider innenfor næringsmiddelhygiene og ernæring, og gav ut en mye brukt håndbok i kjøkkenhygiene. Natvig var nasjonalt og internasjonalt engasjert i arbeidet for å standardisere metoder for hygienisk kontroll av næringsmidler.
Imidlertid var Natvig også sterkt opptatt av et annet av hygienens områder, nemlig arbeidsmedisinen. Fra 1917 hadde Carl Schiøtz etablert et system for bedriftshelsetjeneste, som viste seg å være et både populært og effektivt medisinsk tiltak. For å få dette inn i mer allmenne og ensartede former lanserte Natvig sammen med en liten gruppe andre Schiøtz-elever en bedriftslegeordning i 1943, formelt avtalefestet i 1946.
Som formann i det koordinerende organ Bedriftslegerådet ble Natvig reelt sett ordningens leder. Frem til de medisinske, samfunnsmessige og administrative forholdene endret seg fra 1970-årene, var bedriftshelsetjeneste av denne type et av de viktigste virkemidler innen forebyggende medisin i Norge. Natvig publiserte selv viktige yrkesmedisinske arbeider, blant annet allerede 1936 om sinkfeber. Den etter hvert landsomfattende bedriftshelsetjenesten gav dessuten nye muligheter for epidemiologisk forskning både for ham selv og for kolleger fra en rekke medisinske områder.
Medisinsk folkeopplysning er en viktig metode for å danne gode forebyggende holdninger. Natvig var først redaksjonssekretær, fra 1944 redaktør for det utbredte opplysningsbladet Liv og Helse, som især hadde skoleverk og lærere som målgruppe.
Natvig har stått for et meget vidt interessefelt innen hygiene og forebyggende medisin. Han var også opptatt av at universitetsfaget måtte ha nær kontakt med det virkelige liv for å utvikle seg, noe han selv ivaretok ved å ha en lang rekke bistillinger og verv. Ved Universitetet i Oslo ble hygienen delt i sosialmedisin og hygiene i 1951.
Selv om en del dermed var blitt skilt ut, var Natvig innstilt på å beholde en bred tilnærming til problemstillingene, noe som går frem av hans Lærebok i hygiene, der de medisinske temaene settes inn i en historisk og samfunnsmessig ramme, med vekt på oversikt og konkret kunnskap. Selv om kunnskapsgrunnlaget for boken har endret seg siden, har den fått en varig posisjon gjennom sin utforming av et forebyggende medisinsk helhetssyn. Fra 1970-årene har imidlertid en rekke forhold bevirket at faget er blitt mer oppsplittet, både som undervisningsfag og når det gjelder funksjoner og ansvarsforhold ute i samfunnet, for eksempel arbeidsmedisin, næringsmiddelhygiene og miljømedisin.
Etter at han ble pensjonert i 1975, drev Natvig fortsatt aktiv forskning gjennom mange år, blant annet omkring risikofaktorer for hjertesykdom.
Et maleri (hoftebilde) av Natvig, malt av Reidar Aulie (1965), henger ved Institutt for allmenn- og samfunnsmedisin, UiO.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.