Haagen Mathiesen

Trelasthandler. Foreldre: Trelasthandler, kanselliråd og lagmann Jørgen Mathiesen (1725–64) og Karen Haagensdatter Nielsen (1735–66). Gift 11.3.1790 i Christiania med Marthe Beate Monsen (1766 (døpt 11.3..)–9.11.1823), datter av trelasthandler, kanselliråd og viseborgermester Mogens Larsen Monsen (1727–1802) og Helene Cathrine Büchler (1740–1831); ca. 1804–1842 forhold til Anne Cathrine Nielsdatter Bue (1783–juli 1853), datter av underoffiser Niels Bue. Farfar til Haaken Mathiesen (1827–1913); morfar til Sophus Larpent (1838–1911).

Haagen Mathiesen var en av de ledende trelasthandlere i Christiania ved inngangen til 1800-tallet. Han var av de få som klarte å lose sin forretning gjennom krisen etter napoleonskrigene. 1814 tilhørte han de unionsvennlige. I årene som fulgte, engasjerte han seg i politikken. Skuffet over utviklingen i Norge forlot han landet for godt 1819.

Mathiesen kom fra en velstående kjøpmannsfamilie i Christiania. Han mistet tidlig sine foreldre og vokste opp hos slektninger. 1776 ble han dimittert fra katedralskolen i Christiania, og 1780 ble han juridisk kandidat ved universitetet i København. Etter en “dannelsesreise” i utlandet fikk han ansettelse i Økonomi- og kommersekollegiet i København, der han 1786 ble “Assessor auscultant”. Arbeidet bestod bl.a. i å kontrollere offentlige bedrifter og ta initiativet til nye foretak. For dem som hadde privat formue, kunne stillingen i kommersekollegiet tjene som et springbrett inn i forretningsverdenen. Sjansen bød seg snart, og Mathiesen etablerte et kledesmanufaktur i Moss 1786. Driften gikk dårlig og brakte Mathiesen tap.

1790 giftet Mathiesen seg med datter av kanselliråd M. L. Monsen, som tilhørte Christiania-patrisiatets eksklusive krets. Mathiesen synes raskt å ha overtatt ansvaret for driften av Monsens omfattende virksomhet, og 1797 løste han ut svigerfaren. Virksomheten bestod hovedsakelig i sagbruksdrift og trelasteksport, delvis basert på egne skogeiendommer i Solør, Østerdalen, Trysil og Hurdal, og et rederi med fem skip. Ved svigerfarens død 1802 overtok Mathiesen herregården Linderud utenfor Christiania foruten svigerfarens store bygård, Rådhusgaten 8, og Friedrichsgaves kobberverk i Folldal, samtidig som han kjøpte et stort skogkompleks i Hurdal. Skogs- og sagbruksdriften kom etter hvert til å bli konsentrert til Hurdals-godset.

Gjennom den turbulente perioden fra han overtok driften 1792 og til han forlot landet 1819, viste Mathiesen seg som en usedvanlig dyktig forretningsmann. Han var en av Christiania-patrisiatets rikeste og mest markante skikkelser. Under den dype krisen for trelasthandelen etter napoleonskrigene, da de andre store, gamle Christiania-husene bukket under eller overlevde på sine britiske kreditorers nåde, var Mathiesen hele tiden solvent og beholdt sin kreditt i London.

Mathiesen gikk inn i den offentlige rolle som var naturlig for en mann i hans posisjon. Han ble bl.a. medlem av byens representantskap og i komiteen som skulle arbeide for et eget universitet; til dette gav han også en betydelig pengegave. Han var med å stifte Det dramatiske Selskab og en anstalt for de arbeidsløse, Prinds Christian Augusts Minde. Under krisen trakk han seg imidlertid tilbake fra sin rolle i offentligheten. Han deltok således ikke i den alminnelige “providering” under nødsårene, men sørget med karakteristisk effektivitet for egne arbeidere, som han ut fra tidens patriarkalske normer hadde et ansvar for.

1814 tilhørte han grev Wedels “svenskeparti”, som arbeidet for unionen med Sverige. For øvrig hadde han kun sarkastiske kommentarer til det som foregikk på Eidsvoll. Høsten 1814 demonstrerte han sin svensk-sympati ved å invitere de svenske utsendingene, og senere også kronprins Karl Johan, til Linderud. Det var ikke risikofritt å utfordre den patriotiske stemningen, og han fikk ruter knust i sin bygård.

På Linderud førte han et stort hus. Slottsprest Claus Pavels lot seg invitere og har skildret Mathiesen inngående i sin dagbok. Han er på samme tid svak for Mathiesens sjarm og gjestfrihet og kritisk til hans demonstrative forbruk og manglende offentlige engasjement under de vanskelige tider. Mathiesen utfordret nok også tidens normer ved i full offentlighet å leve et dobbeltliv: På Linderud hadde han sin ektevidde hustru og fire barn, på løkken Friheds Sæde på Hegdehaugen hadde han sin annen “kone” (opprinnelig tjenestepike) Anne Bue og fire barn.

Ordningen av pengevesenet var en av de helt store politiske saker etter 1814. 1815 utarbeidet Mathiesen en “finansplan” som var klart mer ekspansiv enn den strenge ordningen som ble gjennomført. Han foreslo bl.a. større seddelmengde, lempeligere krav til dekning i sølv og en viss adgang for private til å utstede sedler. Mathiesen hadde betydelig innsikt og erfaring i økonomiske forhold, og det er mye som taler for at planen var gjennomførbar og hadde gjort situasjonen lettere. Et klart flertall blant kjøpmennene i Christiania viste tiltro til planen ved stortingsvalget 1817. Mathiesen fikk da langt flere stemmer enn noen annen ved primærvalgene, men falt igjennom i valgmannskollegiet og kom således ikke inn på Stortinget.

Skuffelsen over utviklingen i Norge var grunnen til at han ekspatrierte seg 1819. Han tok med familien han hadde med Anne Bue og slo seg først ned i Paris. 1826 flyttet han til København etter forhandlinger med den danske stat, som bl.a. gav ham ærestittelen “generalkrigskommisær” mot at han ble dansk undersått. Hans norske forretninger ble bestyrt med heldig hånd av Christopher H. Tostrup, som Mathiesen korresponderte livlig med. Mathiesen døde 1842 som en meget rik mann. Mathiesen-godset er ennå i dag intakt og i familiens eie.

Mathiesen var en sterk og uavhengig natur, som gikk sine egne veier. Som forretningmann var hans uavhengighet en styrke. I politikken og på det personlige plan kunne den virke provoserende og støtende, og hans ettermæle ble ikke det beste. Han hadde tatt inntrykk av den franske revolusjon, og det er karakteristisk at han i sitt eksil i Paris ble en nær venn av den danske dikter P. A. Heiberg, som var blitt landsforvist 1800 for sine samfunnskritiske skrifter. Mathiesen var en europeisk grand seigneur som levde etter ordet “ubi bene, ibi patria” ('hvor det går meg godt, der er mitt hjemland'), noe som passet dårlig til den patriotiske stemningen i Norge.

Kilder og litteratur

  • H. K. Steffens: Linderud og Slægterne Mogensen og Mathiesen, 1899
  • A. Schou: biografi i NBL1, bd. 9, 1940
  • L. Juhasz: “Stortingsvalget i Christiania i 1817”, i HT, bd. 47, 1968, s. 35–52
  • F. Sejersted og A. Schou: Hurdalsbruket 1792–1842, bd. 2, del 2 av Fra Linderud til Eidsvolds Værk, 1972

    Ikke-pulisert materiale

  • Materiale i arkivet, Mathiesen–Eidsvold Værk

Portretter m.m.

    Kunstneriske portretter

  • Maleri av Jens Juell, København 1788; Linderud, Oslo
  • Portrett av J.-L. David (eller hans skole), Paris 1819–26; sst

Forfatter av denne artikkelen

Det er det gjort 0 endringer i denne artikkelens nettversjon.