H. P. S. Schreuder er den første norske misjonær som kom til Zululand i Sør-Afrika, og gjennom sitt lange og begivenhetsrike virke la han grunnlaget for det som skulle bli en livskraftig luthersk kirke i dette området.
Schreuder kom fra en embetsmannsslekt. De første 15 årene av sitt liv bodde han i Sogndal, men etter at moren døde, flyttet enkemannen med sine fire barn til Farsund for å overta som fogd i Lister. Mindre enn ett år senere hadde sønnen bestemt seg for å studere teologi ved universitetet i Christiania, og sommeren 1835 tok han examen artium ved universitetet.
Hans levesett i studietiden var så spartansk at Schreuders studiekamerater ofte var bekymret for ham, selv te og ost ble sett på som luksus. Han var en flittig student og ble belønnet med toppkarakterer da han avla embetseksamen 1841. Teologien som ble dosert på universitetet i Schreuders studietid, kan karakteriseres som en mild form for ortodoksi, der man betonte verdien av sakramentene og det historisk overleverte i bekjennelse, liturgi og embete.
Schreuder så på de knappe levekårene som en skole i “Selvopdragelse”, og “Forsagelsene” han måtte holde ut som ledd i forberedelsen til den misjonsgjerningen han fra 1836 kjente seg forpliktet til. I det lille skriftet Nogle Ord til Norges Kirke om christelig Plikt med Hensyn til Omsorg for ikke-christne Medbrødres Salighet fra 1842 gjør han kjent at han er villig til å starte opp misjonsarbeid i Zululand i Sør-Afrika, dersom den norske kirke ville sende ham ut. Oppropet ble positivt mottatt blant toneangivende teologer i Christiania, og det ble etablert en komité for å samle inn midler. Arbeidet lyktes, og kort tid etter at han var ordinert av biskop Sørenssen, satte Schreuder kursen mot Sør-Afrika og kunne stige i land i Port-Natal (Durban) nyttårsdag 1844.
Det viktigste kraftsentrum for den tiltakende misjonsinteressen var å finne i legmannsmiljøene langs kysten av Vestlandet. Med stavangerforeningen som pådriver ble Det Norske Misjonsselskap (NMS) etablert 1842. Det var visse spenninger mellom Christiania-komiteens “kirkemisjon” og den nylig etablerte “selskapsmisjonen”, men de var ikke større enn at det i juni 1844 ble oppnådd enighet om at Misjonsselskapet skulle “antage sig den ved Pastor Schreuder indledede Mission”.
Det Zululand Schreuder kom til, var et etablert, men ungt kongedømme. Selv om språk, skikker og sosiale mønstre var felles, var zulusamfunnet gjenstand for betydelige indre konflikter og interessemotsetninger. Og utad kjente man et økende press fra britiske og boerske kolonister i sør, vest og nordvest. Strategien fra kongens side var knallhard justis overfor interne uromomenter, samtidig som han forsøkte å holde europeernes makt og innflytelse på avstand. Kongen hadde uinnskrenket makt og var både øverste administrator, dommer, general og prest.
På denne bakgrunn er det ikke overraskende at den selvbevisste kong Mpande nektet Schreuder å begynne med misjonsvirksomhet i Zululand, først i 1845 og så to år senere. Kongen var redd for at den som sluttet seg til misjonærene, ville få en ny lojalitetsbinding og ikke være helt til å stole på. 1850 ble Umpumulo misjonsstasjon grunnlagt, like sør for grensen mot Zululand. På dette tidspunktet hadde Schreuder fått lenge etterlengtet hjelp fra Norge; tre nyutdannede misjonærer fra NMS' misjonsskole i Stavanger – Lars Larsen, Ommund Oftebro og Tobias Udland – var kommet for å bistå ham i arbeidet.
1850 fikk misjonærene overraskende adgang til Zululand. Kong Mpande led fra tid til annen av kraftige giktanfall. Han tilkalte Schreuder for å få medisinsk hjelp. Schreuders massasje og medisiner hjalp, og kongen fant det derfor nyttig å ha ham nærmere seg. Det 14 dager lange besøket endte med at kongen inviterte Schreuder til å komme og “boe, bygge og lære mitt Folk ved Impanga, og saa fra Tid til anden gjøre Brug af Din Lægekunst, naar jeg kalder Dig”. Dette var innledningen på noe som utviklet seg til et vennskap mellom Mpande og Schreuder. Den norske misjonæren ble kongens lege og rådgiver, og til å være europeer ble han vist stor tillit. Hans mange oppdrag som sendebud eller fredsmegler under tronfølgestrid og borgerkrig i Zululand og i konflikter mellom zuluene og britene er et talende uttrykk for dette.
Det gikk likevel trått i arbeidet med å vinne zuluene for kristendommen. Først 1858 fant den første dåpen sted, 14 år etter at Schreuder kom til Afrika. Etter hvert som arbeidet vokste utover i 1860-årene, ble det behov for flere prester. Etter press fra hovedstyret i NMS gikk Schreuder motvillig med på å ordinere de tre medhjelperne Larsen, Oftebro og Udland. For å løse det fremtidige spørsmålet om ordinasjon av kandidatene fra Misjonsskolen ble Schreuder hentet til Norge og 8. juli 1866 vigslet til biskop for “den Norske Kirkes Missionsmark” av bergensbiskopen Peter Birkeland. Schreuders bispedømme omfattet også den nye norske misjonsmarken på Madagaskar, som han besøkte 1867 og 1869 i forbindelse med etableringen av arbeidet der.
I samsvar med innføringen av bispeembetet skjedde det en viktig endring i misjonærinstruksen. Misjonærkonferansen var blitt omgjort fra et besluttende til et rådgivende organ, noe som utløste frykt blant mange av misjonsvennene “for et monarchisk Enevælde i vor Mission”. For å imøtekomme kritikken la NMS-ledelsen 1868 frem et forslag for Schreuder om “en fastere, statusmæssig Ordning af [...] Missionærernes raadslaaende Conferents”. Schreuder oppfattet dette som et angrep på hans episkopale myndighet og som et uttrykk for at ledelsen i NMS var i ferd med å gi etter for “ultrademokratiske” og “ukirkelige” strømninger i tiden. Striden endte med at Schreuder 1872 sa opp sin stilling som misjonær og biskop i NMS.
I Christiania ble det på nytt etablert en komité til støtte for Schreuders misjon i Zululand, noe som gjorde det mulig for ham å holde frem med misjonærgjerningen helt til han døde 1882. Da var det ca. 350 kristne i de “norske” menighetene. Med rette er han blitt kalt “Zululands apostel”.
Schreuder satte også spor etter seg som språkforsker. Han behersket zuluspråket som bare få hvite har gjort. Hans Grammatik for Zulu-Sproget er den første i sitt slag og utgjør et betydelig språkvitenskapelig arbeid. Han skrev en norsk–zulu og en zulu–norsk ordbok og diktet salmer på zulu. Videre oversatte han store deler av Bibelen, Luthers lille katekisme, Den norske kirkes alterbok og en rekke salmer.