Faktaboks

Håkon Mjelva
Født
21. mars 1924, Molde, Møre og Romsdal
Død
27. september 2004, Ski, Akershus
Virke
Arkitekt
Familie
Foreldre: Fabrikkeier Jonas Albert Mjelva (1888–1972) og Pernille Amalie Welle (1893–1968). Gift 1952 med bokbinder Karen Randlev (5.1.1928–), datter av stadslege Harald Georg Randlev (1894–1971) og Bergliot Røring (f. 1900).

Håkon Mjelva var mest kjent som fornyer av norsk byplanlegging og som formidler av japanske referanser i den moderne arkitekturen i Norge.

Mjelva vokste opp i Molde. 20 år gammel tok han examen artium i hjembyen. Straks etter den annen verdenskrig drog han til Oslo og begynte ved det nyopprettede Statens Arkitektkurs (SA), der han tok eksamen 1947.

Etter å ha studert europeisk arkitektur på nært hold i et par år ble han 1950 ansatt hos Byarkitekten i Oslo. Her ble han i tre år, med et avbrekk for å studere ved University of Oregon, USA (1951–52). Deretter arbeidet han en kort tid hos F. S. Platou og Knut Knutsen.

1956 opprettet Mjelva egen praksis. I tillegg var han lærer ved Statens Håndverks- og Kunstindustriskole (SHKS) og SA 1955–60. Han ble ved flere anledninger hentet inn som sensor ved NTH og ved internasjonale arkitektskoler. Han var en aktiv skribent og talsmann for en ny sosial boligbygging, hadde radikale teorier om byplanlegging og skrev artikler i Byggekunst, Arkitektnytt og Bonytt, samt i dagsavisenes spalter.

Mjelva var et sentralt medlem av PAGON-gruppen (Progressive Arkitekters Gruppe Oslo Norge), som han hadde vært med å danne 1951. Dette var den norske fraksjonen av den internasjonale sammenslutningen for modernistisk arkitektur, CIAM (Congrès International d'Architecture Moderne). Mjelva var en av de få nordiske arkitektene som var til stede på CIAM-kongressen i London 1951 og traff den internasjonale eliten av tidens arkitekter. Den nye generasjonen arkitekter førte til at den dogmatiske modernismen fikk en ny retning. De unge fremsatte en unison protest mot de “gamle onklenes” estetisering og krevde en ny, redelig arkitektur som var “ærligere” enn den foregående, det som senere fikk betegnelsen the New Brutalism. Mjelva var således med på å legge grunnlaget for en “brutalistisk” linje i norsk etterkrigsarkitektur.

Et av imperativene i brutalistenes manifest var “se til Japan”, der keiserpalasset i Kyoto ble fremstilt som det høyeste ideal. Dette påbudet ble avgjørende for Mjelvas arkitektur, og han var en av de fremste eksponenter for en forenklet, klar modernisme med japonistiske trekk i norsk etterkrigstid. Dette er manifestert i Mjelgaron I–II (1961–67), et flyttbart sommerhus av tre, plast og kanvas, med demonterbare skyvedører i glass. I Mjelgaron III i Ski, som fra 1970 var Mjelvas egen familiebolig, var han den mest trofaste tolker av japansk arkitektur i norsk arkitekturhistorie. Den lave, japonistiske paviljongstrukturen forenes med det slake, norske naturterrenget. Veggmoduler og avtrappede tregulv kommuniserer godt med norsk furuskog. Skyvedørene og åpenheten mot uterommet setter ingen markante grenser mellom ute- og innerom. De fremtrukne, svakt kurvede, kraftige takgavlene danner solid beskyttelse i det norske klima. Husets planløsning forholder seg til et japansk paviljongsystem, der enhetene er forbundet med treramper og bordkledte stier.

En noe annerledes, ren brutalistisk karakter fikk Mjelvas boligblokker og atriumhus på Ammerud ved Oslo, Økern bydelssenter og Romsås og Sentrum T-banestasjoner i Oslo. I denne arkitekturen ble vekten lagt på ærlighet i materialbruk og konstruksjon. De mest skjellsettende by- og reguleringsplaner er planene for Østbaneområdet, sanering og utbygging av bydelene Grünerløkka og Frogner, sentrums- og generalplaner for Brumunddal og Moelv. Regulering og bebyggelse på Ammerud i Oslo 1962–68 ble et viktig tilskudd til Oslos drabantbybebyggelse i 1960-årene. Mjelvas planer for sanering av det såkalte Karl Johan-kvartalet ved Eidsvolls plass (1963, 1969), der de gamle husene langs Karl Johans gate skulle erstattes av høyblokker, ble aldri realisert.

Håkon Mjelva deltok jevnlig i mange store konkurranser og ble ofte belønnet med premier og innkjøp.

Verker

  • Mjelgaron I–II, hytter, 1961–67
  • regulering og bebyggelse Ammerud, Oslo, 1962–68
  • planer for Østbaneområdet, Oslo, 1963
  • planer for Grünerløkka, Oslo, 1963
  • planer for Frogner, Oslo, 1963
  • sentrums- og generalplan for Brumunddal, 1966
  • boligblokker og atriumshus, Ammerud ved Oslo, 1966–68
  • sentrums- og generalplan for Moelv, 1968
  • Økern bydelssenter, Oslo, 1969
  • Mjelgaron III, villa, Ski, 1970
  • Romsås T-banestasjon, Oslo, 1973
  • Sentrum T-banestasjon, Oslo, 1977

Kilder og litteratur

  • H. Abrahamsen (red.): Nordiske småhus,1958, s. 144–145
  • Arkitektnytt1963, s. 129–130
  • Byggekunst1964 s. 93–99 og 212, 1967 s. 148–151 og 1970 s. 225–229
  • E. Seip: biografi i NKL,bd. 2, 1983
  • HEH 1994
  • Norsk arkitekturmuseums årbok1998, s. 102–103